«Alltid nære deg»: Det er beint umulig å være uberørt

4

FILM

«Alltid nære deg»

Regi: Uberto Pasolini

Eng./It./Rom – 2020

Erkebritiske James Norton har alle kjennetegnene til en «posh» teaterskuespiller, med kostskolebakgrunn, RADA-utdannelse og slektskap til tidligere statsminister David Cameron. Han har bemerket seg mest med aristokratiske roller i kostymedramaer, inklusive BBC-tolkningen av «War and Peace», HBO-serien «The Nevers» og Mike Leighs «Mr. Turner». Norton ser ut som den typen person som kunne ha vært bestekompisen til prins Harry, men er i rettferdighetens navn en allsidig karakterskuespiller med betydelig bredde. I følge britiske bookmakere er Norton dessuten den skuespilleren med høyest odds for å ta over rollen som James Bond etter Daniel Craig, men jeg har mine tvil. I prisvinneren «Alltid nære deg» spiller Norton uansett noe helt annet, og er nærmest ugjenkjennelig som en ubarbert arbeiderklassefyr fra Nord-Irland: med bred Ulster-aksent, kaps, treningsbukse og tatoveringer.

John (David Norton) jobber til daglig som vinduspusser i utkanten av Belfast, mens han får raske glimt inn i familielivene til andre mennesker - som en konstant påminnelse om hva han selv aldri hadde, og alt han nå er i ferd med å miste. Hjemme er John eneforsørger for den fire år gamle sønnen Michael (Daniel Lamont), og moren er for lengst helt ute av bildet. John virker konstant utslitt og overarbeidet, som om han stoisk bærer all verdens bekymringer på skuldrene. Og det gjør han. John er dødssyk (med det vi kan anta er en hjernesvulst) og har bare noen måneder igjen å leve.

[ Man skal ha sterk ryggrad for å inngå den type handel som er utgangspunktet for «The Man Who Sold His Skin» (+) ]

Han akter å bruke den lille tiden han har igjen på å finne en passende adoptivfamilie til sønnen, som kan sikre ham en bedre oppvekst enn John selv hadde som fosterbarn. Michael er for liten til å skjønne at pappa snart skal stemple ut, men aner at noe er galt. Ikke minst fordi den lille guttungen skyfles rundt til potensielle fosterfamilier. Noen kan tilby Michael idylliske omgivelser, velstand og materielle goder - men også planer om kostskole-utdannelse og antydning om følelsesmessig distanse. Andre kan tilby ham en stor familie med fosterbarn, men samtidig en følelse av å ikke være helt godtatt. Noen kandidater vil adoptere av helt gale årsaker, andre gir inntrykk av å være helt forferdelige mennesker («jeg ville ikke engang overlatt en kanin til dem!», som John frustrert sier). Ingen av disse familiene er helt hva John ønsker for sønnen, men han er snart nødt til å ta en vanskelig avgjørelse.

Byråkratene i adoptivbyrået begynner å bli utålmodige, og John begynner å bli svakere. Han vil bare at den siste tiden med sønnen er så normal så mulig, og at de får tilbragt mest mulig tid sammen før Michael flytter inn hos sin nye familie. Men tiden er i ferd med å renne ut. Den norske tittelen «Alltid nære deg» får dette til å høres ut som en sentimental skillingsvise, men regissør/manusforfatter/produsent Uberto Pasolini har luket bort alt som kan minne om melodrama og tårevåte følelsesutbrudd.

John er en pragmatiker som er helt fri for bitterhet og selvmedlidenhet, totalt fokusert på sønnen sin. En ukomplisert mann som er ukomfortabel med å snakke om følelser, og opptatt av å ikke vise svakhet – selv om fasaden brister, fra tid til annen. James Norton er i fokus hele tiden, og han leverer en troverdig, lavmælt og ofte skikkelige gripende prestasjon – som er desto mer imponerende med tanke på hvor fremmed denne rollen er fra ham selv. Han har også et veldig naturlig og fint samspill med fireåringen Daniel Lamont, som er for ung til å strengt tatt levere en skuespillerprestasjon, men i det minste oppfører seg som et helt normalt barn. Noe som betyr at han virker litt ufokusert, overveldet og at det ofte er vanskelig å helt vite hva han tenker.

[ En nærmest ubetinget åpenhet gjør filmen «Nattebarn» til et unikt dokument over vår egen tid (+) ]

«Alltid nære deg» er naturligvis tung kost som konfronterer oss med vanskelige ting vi helst ikke vil tenke på. Et sobert, ettertenksomt kjøkkenbenkdrama om en dødende alenefar som må ta et siste farvel med sønnen sin, og det er jo ingens definisjon av en underholdende film-pustepause fra en vanskelig hverdag. Den Oscar-nominerte, italienske greven (jo, seriøst) Uberto Pasolini ser ut til å ha spesialisert seg på å sosialrealistiske «feel good»-filmer med usannsynlig tyngende utgangspunkt. Hans forrige film, «Still Life» (2013), klarte også mot alle odds å skape en oppløftende filmopplevelse ut av temaer som sirklet rundt døden, anstrengte familiebånd, byråkrati og en hovedperson med kort holdbarhetsdato. «Alltid nære deg» fungerer imidlertid bedre, og vekker sterkere følelser. Det er beint umulig å være uberørt av scenene der John feirer sin 34. og siste fødselsdag hjemme på kjøkkenet sammen med sønnen, forbereder en minneboks til ham eller øyeblikket der John prøver å fortelle ham at pappa snart skal dø. Sånt slår ekstra hardt etter at vi får vite at filmen er basert på virkelige hendelser. Snufs.