5
DOKUMENTARFILM
«Arven etter 22. juli»
Regi: Tommy Gulliksen
Norge/TV 2 – 2021
«Jeg følte veldig på det ansvaret å være en god Utøya-overlevende», sier Lara Rashid i dokumentarfilmen «Arven etter 22. juli». Nærmere ti år etter at hun første gang snakket om tapet av søsteren Bano Rashid på Utøya i 2011, ser journalisten og snart forfatteren seg selv med et annet blikk der hun sitter på toppen av nye Deichmanske og ferdigstiller boken «Hold meg til jeg sovner – et liv i skyggene av 22. juli». Der skriver hun om søsteren Bano, men også om hva hun tror tente hatet til Anders Behring Breivik.
I Tommy Gulliksens nye dokumentarfilm er Rashid en av tre 22. juli-overlevende som reflekterer både over hvem de var den gangen, og hva de selv og samfunnet rundt dem er blitt i årene som er gått. Tommy Gulliksen, en av Norges mest erfarne innen dokumentarfilm og nyhetsdokumentar, vant både priser og seere da han bare dager og uker etter terrorangrepet sendte tre nyhetsdokumentarer på TV 2 der han intervjuet like mange overlevende om hverdagen etter terrorangrepet. I dag er han dokumentarsjef i Oslo Pictures, og har på nytt snakket med Lara Rashid, tidligere AUF-leder Eskil Pedersen og AP-politiker Line Oma. Denne gangen handler det ikke bare om dem selv og (den korte) tiden etterpå, men om et lite lands manglende oppgjør med de ideologiske kreftene som førte fram til det verste angrepet på norsk jord i fredstid.
[ Ny Utøya-film utvider historien om Norge som nasjon ]
Lara Rashid, som på mange vis blir hode og hale i «Arven etter 22. juli», kommer med en teori om hvorfor debatten stilnet rundt hvordan og hvorfor terroristen Anders Behring Breivik kunne oppstå: «En god overlevende skulle svare med kjærlighet. En god overlevende skulle ikke kaste sko på Breivik, men svare med å skrive en god kronikk om at vi ikke må være sinte», sier hun i den ferske dokumentarfilmen som har premiere på TV 2 mandag 19. juli.
«Arven etter 22. juli» føyer seg inn blant flere bøker, kronikker og andre ytringer når rundt 10-årsmarkeringen for terroren, som tar til motmæle mot kritikken AUF og Arbeiderpartiet har møtt i kjølvannet av 22. juli. Snorre Valen i boken «Utøya-kortet» og Tonje Brenna i «22. juli og alle dagene etterpå» er bare to eksempler. Lara Rashid legger til at det ikke har vært rom til å være forbanna, og filmen målbærer konsekvensene av et manglende politisk oppgjør med og konsekvensene av offentlighetens berøringsangst.
Gulliksen klipper sammen intervjuer med de tre fra snart ti år tilbake med tilsvarende intervjuer gjort i dag. Han bruker unike og vonde klipp fra Utøya og Regjeringskvartalet, men også et godt og poengterende utvalg annet dokumentarmateriale, som for eksempel Frp-politikerne Kent Andersen og Christan Tybring Gjeddes kronikk «Drøm fra Disneyland» og hva den forårsaket. Gulliksen har laget en film som både ryster og oppriver. Ti år etter viker ikke nyhetsjournalisten unna verken gjerningsmenn eller høyrekreftenes fremste eksponenter slik de står fram med hat og samfunnsfiendtlighet. Når han dveler ved bildene av Breivik i rettssalen, han lar Pedersen lese fra Breivik-manifestet høyt og på alle vis gir han hatet et ansikt. Det er som filmskaperen sier at nok er nok, og maner til oppgjør.
[ Vi har bare så vidt begynt på historien om andre verdenskrig, fastslår forfatter Mattis Øybø ]
I fremste linje for oppgjøret står tre reflekterte eksponenter for motstanden mot hatet, ikke bare fordi de selv var målskiver for terroristen, men fordi de på forskjellig vis makter å se seg selv i perspektiv og våger å sette ord på mange av de tingene norske politikere og andre har unnlatt å gå inn i. Når regissør Tommy Gulliksen følger Line Oma, som overlevde bomben i Regjeringskvartalet i 2011, mens hun viser motstand mot SIAN-markeringen i Oslo i mai i år, setter hun ord på det svært mange tenker: «Hvorfor lykkes vi ikke bedre enn dette? Hvorfor er det så mange som er utenfor, som føler at om de selv skal bli ivaretatt så må de hate noen andre».
Filmens har også en fjerde stemme. Den er ikke like umiddelbar, men tilsvarende sterk. Amanda Delara er en de mest politisk bevisste yngre artistene i Norge i dag, med iranske røtter. Nå gir hun sin stemme til fortellingen om Norge gjennom sterke tolkninger av sentrale norske sanger. «Mitt lille land» og «Til ungdommen» var begge lyden av kjærlighetsbudskapet etter 22. juli. Nå får de ny valør. Det gjør også Karpe-låten «Gunerius», remiks-versjonen hun har utgitt tidligere. Og det gjelder ikke minst «Noen å hate». I filmen synger hun Raga Rockers-låten – nå med motsatt fortegn – som et sviende lydspor til bildene av en av de sterkeste antirasistiske markeringene vi har sett i Norge. Gulliksen regisserte for øvrig også «Når knoklene blir til gelé», om Raga Rockers-sjef Michael Krohn. Det er kanskje ikke tilfeldig at Delara tar Krohns låt inn i en ny tid og en ny æra.
Eskil Pedersen, Lara Rashid og Line Oma har hver sin historie og hvert sitt ståsted i denne historien. Likevel er samstemte i måten de viser hvordan det norske samfunnet har beveget seg fra en nesten naiv tro på at etter 22. juli skulle alle stå sammen, til en polarisering som har gitt rom for at høyreekstreme, nasjonalister og nynazister marsjerer i gatene, at SIAN kan bruke Eidsvolls plass som talerstol og at en ung mann kan sitte smilende i Tingretten lik Anders Behring Breivik etter å ha drept adoptivsøsteren og skutt seg inn i en moské i Bærum.
«Vi sviktet Johanne som samfunn», sier Lara Rashid om Manshaus-angrepet.
Lara Rashid var 16 år i 2011. I dag er hun fersk journalist og bokaktuell til høsten. I «Hold meg til jeg sovner» skriver hun om storesøsteren Bano for å «bli ferdig med det». Men hun ytrer også en bekymring over at også at innvandrer- og rasismeperspektivet i forbindelse med 22. juli ikke har kommet godt nok fram, og sier at det som tente hatet til Brevik var kvinner og nettopp mennesker med muslims bakgrunn og innvandrerbakgrunn. Selv flyktet hun til Norge sammen med sin kurdiske familie fra Irak, og tilbrakte den første tiden i Norge på asylmottak på Nesbyen.
Gulliksen blir med Lara, moren og faren med tilbake til Nesbyen, og på det viset binder han kløktig dagens Norge fast til denne historien. Noen av filmens fineste og sterkeste møter er med dem som jobbet på asylmottaket den gange, og de som sto i bresjen for motstanden som planene om et mottak i et landsens tettsted førte til. Arkivopptakene herfra, sammen med opptak fra høyreekstrem vold og terror før 22. juli, som drapet på Benjamin Hermansen, setter også ettertiden i en skremmende kontekst.
[ Les Dagsavisens store portrett med Kamzy Gunaratnam ]
Eskil Pedersen var AUF-leder i 2011, og sommerleiren det året var den første under hans ledelse. I filmen skildrer han hva som skjedde da skytingen begynte, og inngående forteller han om hatet, hetsen og dødstruslene han har opplevd siden, om ansvar, politisk engasjement. Det ligger også en rørende oppriktighet i hans eget blikk på seg selv i Tommy Gulliksens opprinnelige dokumentarfilmer der han, Rashid og Oma fortalte sine historier bare uker etter at de hadde fått status som «overlevende».
I 2011 jobbet Line Oma i Arbeidsdepartementet, og skildret Regjeringskvartalet som både et fristed og et behagelig sted å være. Hun hadde utsikt mot Høyblokka: «Oppover de etasjene skal jeg stige en gang», tenkte hun, og hadde et mål om å bli statsminister. I dag ser Oslo Arbeiderpartis fraksjonsleder for byutvikling i bystyret en yngre versjon av seg selv, med store drømmer. Hun var på jobb da bomben sprang, og tenkte at dette er det «verste som noen gang har skjedd Norge. Senere samme kveld kom meldingene fra Utøya, og hun skjønte at det verste ennå ikke hadde skjedd, eller var i ferd med å skje.
Vitnesbyrdene fra ti år tilbake settes opp mot ti år med refleksjon, ettertanke og forståelse, men også med en økende frykt og erkjennelse hos alle tre om at ordene som ble uttalt den gangen ikke har gått i oppfyllelse: «Aldri mer 22. juli», eller «Vi skal ta tryggheten tilbake». Gulliksen film viser at slik ble det ikke. «Arven etter 22. juli» tar utgangspunkt i dagen da Norge gikk i svart, og tre av dem som overlevde. Men først og fremst handler filmen om hvordan det norske samfunnet har utviklet seg, eller ikke utviklet seg, i kjølvannet av 22. juli.
«Arven etter 22. juli» vises i to deler på TV 2 henholdsvis mandag 19. og tirsdag 20. juli. Tilgjengelig på TV 2 Play fra 19. juli.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
