Nyheter

Seks hundre sider ren energi

Gassen i bånn og tur og kjør - Tore Renberg har skrevet en sjarmerende røverhistorie full av kjærlighet til skrudde kriminelle, tenårige hormonbomber og oljerike Stavanger.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Tore Renberg

«Vi ses i morgen»

Oktober

Møt Rudi, en sånn gutt mora di ikke ville du skulle henge med da du var liten, en sånn mann folk styrer unna på fortauet. Tynn, stygg, herja. 40 år, men har aldri hatt en ordentlig jobb, kun drevet lyssky bisniss, småbrekk og hærverk. Forelska i Cecilie på 27. året, og komplett ADHD i toppen. Tenk på han som Tore Renbergs talerør i Renbergs ellevte roman. I hvert fall akkurat her:

«Rudi har fått klar beskjed. Nok ganger, for å si det sånn. At det kan bli mye snakking.

Ja!

Ok!

Men det kan for satan bli for mye stillhet også.»

For «Vi ses i morgen» er ingen stille roman. Den er lysår unna «dvelende» og «stillferdig» og «søkende» og tilsvarende ord anmeldere tyr til for å beskrive veldig mange av bøkene som kommer ut i et vanlig norsk bokår. Sånne som handler mest om språket, uten at noe egentlig skjer.

I «Vi ses i morgen» skjer det saker og ting. I et voldsomt tempo. Her er raske sceneskifter, mange personer. Dramatisk handling, ditto følelser.

Det er den klassiske fortellingen om skjønnheten og udyret, i Renbergs versjon en forelskelse mellom 15-årige Sandra fra det trygge, kristne, pengesterke stavangerske borgerskap, og verstingen - barnevernskasuset Daniel. Historien om fallet, om en forlatt familiefar som har gjort noe fryktelig dumt, og i desperasjon oppsøker dårlig selskap. Svært dårlig selskap.

Men ikke bare dårlig. Tvert om. Hos de kriminielle er det brorskap og familieverdier og samhold så det rekker, om enn i en heller ukonvensjonell variant. Renberg viser det fram.

Opp mot elleve hovedpersoner er tildelt hver sine korte kapitler, slik at perspektivet veksler dem imellom. Det skaper driv i teksten å pendle mellom tre-fire tenåringsjenter, noen tenåringsgutter, en enslig far og tre-fire voksne kriminelle. Begge kjønn, flere aldrer, høy og lav status - alt er representert. Handlingen strekker seg over mindre enn en uke.

Okei, så skurrer det litt her og halter litt der. Tore Renbergs imponerer kanskje ikke aller mest med sin innsikt i tenåringsjenters hormondynkede sinn, og forklarer ikke så veldig bra hvorfor kriminelle ungdomsskole-dropouts kan grammatikalsk korrekt tysk. Selv om han har prøvd å gi ulike karakterer ulikt ordforråd og tankesett, er det den ADHD-entusiastiske, typisk renbergske stemmen som virkelig dominerer, jamfør Rudi-sitatet over.

Men den typen pirk går greit å tilgi. For dette er en roman med driv. Den er underholdende, vekselvis morsom og spennende. At den stavangerske siddisdialekten skinner igjennom, kler teksten.

«Vi ses i morgen» er nemlig skrevet etter det fløgstadske mantraet om at den mest universelle og globalt gangbare litteraturen er den med tydeligst lokal forankring. Den er en Stavanger-roman, skrevet i stor kjærlighet til landets klart mest oljemarinerte by, stedet Gud definitivt ikke glemte, men hvor Jesus ålet seg inn i bevisstheten til alle og hvermann, inkludert romanens David Toska-wannabe, den kriminelle mesterhjernen Jan Inge, 120 kilo horrorfilm-entusiast og tenker. Kanskje ikke en mann man forventer skal lese Bibelen, men i Stavanger gir sånt mening.

Renberg har dynket teksten dryppfull av hjembyen sin. Det er gater, bydeler, landemerker. Lokale helter, historiske hendelser. Ikke minst 80-90-tallets skrekk, Tjensvollgjengen, en gruppe småkriminelle bråkebøtter som var Stavangers noe lettere svar på Oslos Tveitagjeng.

Referansene til musikk (mest metal) og film (mest horror) er også med på å forankre personene i sin generasjon. Renberg-fans vil kjenne igjen både Jan Inge og søstera Cecilie fra romanen «Videogutten». Romanen leder tankene til Arild Reins Stavanger-trilogi, som også skildrer den kriminelle baksiden av det oljesmurte pengemaskineriet, og til tidligere nevnte Fløgstads halvt oppdiktede, halvt realistiske sørvestlandske univers. Aller mest minner det kanskje om stemningen i filmen «Alt om Egil», der Renberg skrev manus.

Men Jarle Klepp er ikke med. Og heldigvis for det. Fin fyr han, bevares, særlig i «Kompani Orheim», men det begynte å bli veldig nok av han etter fem bøker nokså på rappen. Voldsomt mye halvdårlig forkledd selvbiografi over et tross alt ikke så interessant liv.

I «Vi ses i morgen» sikter Tore Renberg både høyere og lavere enn før. Det fungerer som underholdning.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no