Bøker

Folk og røvere i Rogaland

Stadig færre folk og stadig flere røvere i det renbergske Teksas-univers på Sørvestlandet. Det er like morsomt, men mindre interessant enn sist.

Dagsavisen anmelder

ROMAN

Tore Renberg

«Angrep fra alle kanter»

Oktober

Oppfølgere er risky business. Fristende, ikke minst om bok nummer en ble en suksess à la den Tore Renberg opplevde med sin første bok om gangstermiljøet i Stavanger, fjorårets «Vi ses i morgen». Men de er ofte vanskelige å dra i land. Hvor mye skal forandres i det universet forfatteren har bygd opp? Skal det utvides? Innsnevres? Endres i det hele tatt?

Tore «Jarle Klepp» Renberg er imidlertid en erfaren serieforfatter. Han vet hva han driver med. «Angrep fra alle kanter» var ikke bare planlagt, men skrevet da «Vi ses i morgen» fikk yatzee i seksere og solgte i pallevis. Renberg holder sin støe hånd over figurer og fortelling, og har skrevet en oppfølger som er omtrent like underholdende som forrige Teksas-roman.

Den er likevel ikke bedre enn forrige bok. Heller det motsatte. Det som gjorde «Vi ses...» interessant, var blant annet møtet mellom ulike miljøer, mellom det rike, streite, bedehusfromme besteborgerskapet, og de lurvete gangsterne som har falt helt utenfor. Fortellervinkelen vekslet mellom folk i ulike aldre, mellom begge kjønn, og altså ulik tilknytning til den vellykka pengerike midtstrømmen av samfunnet. Romanen var et interessant portrett av penger, av hva det gjør med et hardarbeidende, gudfryktig samfunn å plutselig pumpes sjokkfullt av kroner.

I «Angrep...» er mye av variasjonen skrellet bort. Det vi sitter igjen med, er gangsterne i Hillevågsgjengen. Tjukkasen Jan Inge er fremdeles pater familias med vyer og visjoner om ekspansjon og videreutvikling av bissnissen nå som søstera Cecilie og hennes hypre kjæreste og Janis venn og makker, Rudi, skal bli foreldre til tvillinger. I tillegg har de plutselig fått Rudis nevøer, to bensinsniffende tenåringsgutter fra nabobyen Sandnes, på døra.

Brødrene Ben og Rikki er ekstremt ulike. Ben er genial. Briljant. Modig. Kul. Rikki er treig. Feig. Usikker og hundset, en følger heller enn leder, selv om han er eldre enn Ben. De rømmer fra en hardtarbeidende og bokstavelig talt hardtslående entreprenør av en far og en engang vakker, meget psykisk ustabil mor. Ben vil bli noe. Noe med penger. Mye penger.

Leseren blir også bedre kjent med Beverly, som er Janis kjærlighetsinteresse fra forrige bok, med den eks-ungdomskriminelle politimannen Tommy Pogo, og med Ben og Rikkis foreldre, i tillegg til et assortert utvalg enda mindre sentrale bifigurer, flest fra skyggesiden.

Det er fint skrevet. Tidvis glitrende. Tore Renberg beveger seg hele tiden farlig nær den skumle kanten mot pinlig patos, men hanker seg inn på rett side, gang etter gang, på en måte han ikke alltid klarte med Jarle Klepp-bøkene. Romanen kler de store ordene, de følelsesmettede utbruddene, beskrivelsene som oser av kjærlighet overfor et landskap, en by, en region, en karakter. Dialektinnslagene, nyordene, bildene. Det funker. Funkler, innimellom. Selv om språket heller ikke denne gangen er hovedpoenget framfor handling, historiefortelling, burlesk komedie med rike doser gladvold. Og vondvold, definitivt.

Likevel mangler det lille ekstra. Tore Renberg kunne kostet på seg et enda skarpere angrep på oljerikdommen. En enda smartere framvisning av forskjellsnorge. Opplegget er der, men smashen uteblir. At Renberg er grisegod på å bygge litterære miljøer, viste han med «Vi ses...». Dessverre føles «Angrep...» mer som en transportetappe mot neste bind enn en roman som står støtt alene. Selv om den helt garantert vil finne mange og begeistrede lesere.

gerd.elin.sandve@dagsavisen.no