Anmeldelse Benedict Wells, «Hard Land»: Klassisk «amerikaner»

Roman

Benedict Wells

«Hard Land»

Oversatt av Miriam Lane

Forlaget Press

Amerikanerne kan det der med oppvekstromaner. Faktisk har de en så godt etablert sjanger, viser det seg, at til og med en sveitsisk-tysk forfatter klarer å tre inn i tradisjonen, krysse så godt som alle punkta på sjekklista, og levere en «amerikansk» dannelsesroman så god som noen.

Benedict Wells er nemlig halvt sveitsisk, halvt tysk, og skriver på tysk. Men hans nyeste roman som er oversatt til norsk, «Hard Land», er amerikansk, med handling lagt til Missouri midt i tjukkeste Midtvesten, i 1985.

[ Oprah er blodfan av denne lenge glemte amerikanske klassikeren. Hun laget filmen, og nå kommer boka endelig på norsk.  ]

Vår helt og jeg-forteller, den femtenårige einstøingen Sam, er også amerikansk. «Det var den sommeren jeg forelsket meg, og moren min døde», oppsummerer Sam i første setning. Effektivt og greit, før han røper at det nå er «over et år» siden alt dette skjedde, men at han definitivt vet at tida han nå skal fortelle om alltid kommer til å være den sommeren i hans liv.

[ To unge kvinner har skrevet hver sine bøker om hvor kyniske millennials-generasjonen er i kjærlighet. Er det sånn? (+) ]

Sams mor er altså døende idet fortellingen starter. Sam selv er en engstelig, ensom type. Før slet han enda mer med angst, nå bruker han mye energi på å fortrenge hvor syk mamma faktisk er. Forholdet til pappa er ikke det beste – de klarer liksom ikke snakke sammen, verken om stort eller smått.

Sams flere år eldre søster har for lengst flyttet ut, bort fra Midtvesten. Nå gjør hun grei suksess som TV-serieskaper i selveste Hollywood. Sam ser ikke for seg at han noensinne skal klare å ha suksess med noe som helst, han som stort sett sniker seg rundt og prøver å unngå å bli banka av skolens verste bøller. Jenter kan du bare glemme – der er erfaringen lik null.

[ Er hun Storbritannias, kanskje Europas, beste forfatter? Vår anmelder tror kanskje det... ]

Så får underdogen Sam seg sommerjobben som endrer alt, på den døende småbyens gammeldagse kino. Der jobber allerede den smarte, tilsynelatende selvsikre jenta Kirstie, sammen med stjerna på skolens football-lag, den tause og sterke stjerne Brand og stilige og morsomme Cam med de rike foreldrene.

Selvsagt blir de fire venner. Og selvsagt endrer vennskapet Sams liv for alltid. Det vil si – først må han kvalifisere seg til innlemmelse i de ett år eldre, mye kulere ungdommenes gjeng. Litt drikking, litt røyking, litt villmannskjøring og litt klining, og et par andre tester spesielt utformet for ham. Ikke for ingenting er dette «den» sommeren.

«Hard Land» er ikke overdrevent original. Men for unge lesere som ikke har lest et dusin nesten like bøker allerede, er den en godt fortalt, varm og passe klok fortelling om å være ung, oppleve noe vondt, og komme seg videre i livet tross alt

I lydsporet Bruce Springsteen, U2, Billy Idol, a-ha – Benedict Wells ramser opp sangtitlene bakerst i boka, og har lagt hele lista på YouTube og Spotify. Her er dessuten referanser til en hel haug mer eller mindre ikoniske filmer. Et par internasjonale svart-hvitt-klassikere av typen «La dolce vita», som Sam ser på den gammeldagse kinoen. Men særlig 1970- og 80-talls ungdomshits, som «Siste natt med gjengen» («American Graffiti»), «Venner for livet» («Stand by me»), «The Breakfast Club» og «Tilbake til fremtiden», klinger med. Benedict Wells skriver seg rett inn i tradisjonen, og gjør tydelig honnør til inspirasjonskildene.

[ «Alt henger sammen med alt», er en grei oppsummering av denne fine romanen, som viser hvordan en nesten anonym norsk jøde påvirker mange liv rundt seg.  ]

Han nikker også tydelig til litterære forgjengere. Nevner Charles Simmons’ «Salt Water» eksplisitt, og finner sin plass blant eldre og nyere bidrag til den klassiske amerikanske oppvekstsjangeren, sammen med J.D. Salingers «Redderen i rugen» («The Catcher in the Rye»), Susan E. Hintons «The Outsiders», og E. Lockarts «Vi var løgnere». For ikke å ramse opp halve John Irvings bibliografi.

Benedict «Wells» har faktisk hentet forfatterpseudonymet sitt fra en karakter i en John Irving-roman, Homer Wells i «Siderhusreglene». I motsetning til sin forfatter-fetter Ferdinand, ville ikke Benedict bruke sitt egentlige etternavn, von Schirach. Dette fordi hans farfar, Baldur von Schirach, på 1930- og 40-tallet var leder for nazistenes ungdomsorganisasjoner, og nazileder for Wien. Etter krigen ble Baldur dømt til 20 års fengsel for krigsforbrytelser. Barnebarnet Benedict har tatt tydelig avstand fra farfarens holdninger og gjerninger, men ønsket likevel å fjerne seg enda tydeligere fra de sterke assosiasjonene navnet gir i den tyskspråklige verden.

Det var kanskje lurt. I hvert fall har Benedict Wells hatt enorm suksess med sine foregående romaner, «Becks siste sommer» (2008, norsk 2020) og «Ut av ensomheten» (tysk 2016, norsk 2018). Han er så langt oversatt til 38 språk, og har solgt over en million bøker på tysk.

Litt død, litt forelskelse, og litt familie. Litt støvete småbyliv og en god dose vennskap – miksen er god.

Fordi han treffer noe. «Hard Land» er ikke overdrevent original. Men for unge lesere som ikke har lest et dusin nesten like bøker allerede, er den en godt fortalt, varm og passe klok fortelling om å være ung, oppleve noe vondt, og komme seg videre i livet tross alt.

Hold deg oppdatert! Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Benedict Wells drar noen smarte, røde tråder gjennom teksten, inkludert skoleeleven Sams forhold til hjembyen Gradys store sønn, en oppdikta Walt Whitman-lignende poet, og hans storverk, «Hard Land». Han krydrer med et par fine språklige bilder, bruker effektivt en passe mengde 80-tallsmarkører for å forankre teksten i tida, og tegner et fint portrett av en småby i økonomisk tilbakegang.

Litt død, litt forelskelse, og litt familie. Litt støvete småbyliv og en god dose vennskap – miksen er god. Også for voksne lesere, som nokså sikkert vil minnes på sin egen ungdomstid – og alle de amerikanske filmene, sangene og bøkene som høyst sannsynlig var del av den. For «alt vi sa den ettermiddagen [...] var sant. [...] Og det kommer også til å være sant når vi som voksne avfeier alt sammen som ungdommelig prat», konkluderer Wells.

Han har et poeng.

[ Flere litteraturnyheter, forfatterintervjuer og bokanmeldelser i Dagsavisens bokseksjon ]