ROMAN
Edvard Hoem
«Felemakeren»
Oktober Forlag
Etter å ha avsluttet de fire bindene om sine romsdalske forfedre, kvartetten som åpnet med den finslipte «Slåttekar i himmelen», og som fikk et påbygg med «Jordmor på jorda» i 2018, er han tilbake med enda en gammel slektning. Lars Olsen Hoem er over 200 år gammel, født i 1782, død i 1852, og særdeles brukbar som romanstoff for den eminente forteller Edvard Hoem. Som støper den røslige, høyvokste Lars inn i en beretning der det gamle, karrige Norge brettes ut mot et bakteppe av brutal krig og engelsk fangenskap, men mildnes av drømmer om kjærlighet og felemusikk.
Les Dagsavisens intervju med Edvard Hoem: Klar med ny roman i suksesserien: – Denne boka var den vanskeligste
Den lett høytidelige men likevel klare og enkle prosaen til Edvard Hoem koblet med den undrende, spørrende atmosfæren som ofte karakteriserer bøkene til denne forfatteren, gjør også høstens roman til en stor leseopplevelse. Prologen er i seg selv en mininovelle, et stramt lite skrivestykke som straks tenner leserens nysgjerrighet: En storvokst mann kommer en sen natt i jula 1814 til en gård i Romsdalen og ber om husly. Ingen gjenkjenner ham, men neste morgen vekkes han av en mann som sier: Du er no vel aldri son min, han Lars? Kven skulle eg ellers vera, svarer mannen. Som da har vært hjemmefra i fem lange år.
Slik åpner denne storslåtte fortellingen, som også viser fram mindre kjente, men svært dramatiske episoder av norsk historie. Som eksempelvis den utrolige historien om «Det romsdalske Compagnie», der Lars Olsen Hoem er en av 50 utkalte soldater som må marsjere i 40 dager fra Romsdalen til København for å delta i slaget mot Lord Nelson på Københavns red i året 1801. Fordi han er så flink til å ro. Han kommer da også fra det med livet i behold.
Les også: Bokanmeldelse: Lars Amund Vaage: «Det uferdige huset»: En tvilende dikter
Men enda mer dramatiske hendelser er i vente for den unge Lars som kommer tilbake til hjemlandet, denne gangen til Christiansund i håp om å få oppfylt sin drøm om å bli skipper på egen skute. Han blir ikke skipper, men får et skutedekk under føttene for å hente rug i Arkhangelsk til en norsk befolkning som er utsultet etter år med «Englandskrigene». Det dansk-norske rike var på Napoleons side og stadig utsatt for kapringer fra engelske skip. Og det verste skjer, skuta med rug og Lars blir kapret. Så følger 1800 dager på engelske fangeskip.
Anmeldelsen fortsetter under bildet:
Foto: Oktober forlag
Les også: Anmeldelse «Slåttekar i himmelen»: Skarpslipt og skjebnetungt om tvil, tro og løsrivelse
En mulighet for forfatteren til å male med bred pensel, men den stilsikre Edvard Hoem holder tilbake. Han fokuserer på overleveres Lars, han som henter fram barndommens sanger, vers og bønner. Selv om han ikke er en troende er han likevel et barn av sin tid, der kirkegang og Hans Nielsen Hauge rår grunnen. Et tilfeldig og lykkelig møte med den franske felemakeren Jean skal likevel bli selve gnisten som holder Lars i live fram til han blir fri mann i 1814. Da er han også utlært felemaker.
Den siste delen av romanen byr på mindre ytre dramatikk, men på overmål av strevsomt hverdagsliv, med store doser kjærlighet og livskraft. Lars får sin Gunhild etter et forbløffende kort møte med en kvinne som i Hoems penn er skildret som overmåte handlekraftig. De skal med årene få sju døtre som nærmest triller ut av den nette, lille Gunhild.
Les også: Hun tror Sigrid Undset kan ha vært forelsket i venninnen sin
Det konstante fysiske slitet for å få tak over hodet, og deretter for å få mat på bordet og klær på kroppen for en mann som ikke kan leve av å lage feler, men stadig må på fiske og ut i tømmerskogen, er skildret med nøkternhet og innsikt i arbeidsprosesser. Men det grå slitet får aldri overtaket i en tekst som balanseres med de fineste naturbilder, med drømmer om å lage stadig finere feler og med gleden over et livlig familieliv. Edvard Hoems psykologiske sans og menneskekunnskap utfolder seg i knappe dialoger og monologer der gammelt nag og sorg over tap bidrar til å gi karakterene i romanen kompleksitet og troverdighet. De sju døtrene blir naturlig nok mer for statister å regne, men fyller ut bildet av en norsk bondefamilie som levde under en hardere himmel enn dagens stappmette kanskje kan forestille seg.
Forfatteren tar ikke lett på kildebruken. Kronikøren Edvard Hoem spretter ut av teksten et par ganger underveis i romanen for å beklage at dokumenter ikke finnes, eller at de muligens er forsvunnet i en brann. Det gjelder eksempelvis felemakeren Jean fra fangeskipet «Brave», som forfatteren aldri har klart å spore.
Det er mye å glede seg over i Edvard Hoems nye roman. Den utfyller ikke bare våre historiske kunnskaper med forbløffende detaljer, men klarer også å forføre en moderne leser til å bli betatt av en 200 år gammel mann.
