Bokanmeldelse: Lars Amund Vaage: «Det uferdige huset»: En tvilende dikter

Det er ren nytelse å lese Lars Amund Vaages nye roman. «Det uferdige huset» er prosakunst på høyt nivå.

ROMAN

Lars Amund Vaage

«Det uferdige huset»

Oktober

Det handler om bondesønnen Gabriel som vil bli dikter, og hans lange og strevsomme reise mot anerkjennelse. Fortellingen er inspirert av forfatterens egen bestefar, Ragnvald Vaage(1889-1966) som skrev 20 bøker i løpet av sin levetid. I likhet med Gabriel i romanen var bestefaren preget av en barndom med store tap. Moren skal ha dødd under fødselen, og faren døde av tuberkulose da sønnen bare var åtte år gammel. To eldre brødre forsvant til Amerika som voksne. Lars Amund Vaage har skrevet om forsømte og utsatte barn også tidligere. I romanen «Syngja», som kom for åtte år siden, og som ga ham Brageprisen for beste roman, skildret han med stor innsikt et barn som var annerledes.

Lars Amund Vaage skal ha fortalt i forbindelse med utgivelsen av romanen at portrettet av Gabriel er en sterkt fiksjonalisert beskrivelse av bestefarens skjebne. Vaage har tillatt seg å være dikter med dikterens frihet i utarbeidelsen av Gabriels livsskjebne. «Det uferdige huset» kan karakteriseres både som en kunstnerroman og en historisk roman. Men først og sist er dette fortellerkunst som smyger seg under huden på leseren. Gabriel med sitt talent og sin tvil, med sin lengsel og sorg og sine hemmelige skrivehefter er i slekt med en hel rekke unge kunstnerspirer i norsk litteratur.

Les også: tBokanmeldelse: Jon Fosse: «Eg er ein annan»: Lysande mørke

Alle disse som kom fra små kår i ei lita bygd, med en stor drøm de knapt torde vedkjenne seg. Dette er frigjøringsårene rett etter århundreskiftet, med bygging av en ny norsk identitet, basert på Aasens landsmål og de gamle «heltebildene» fra vikingtida. Og nettopp i dette veikrysset blir det spennende å lese Lars Amund Vaage, som på ingen måte reiser noen ny bauta hverken over den norske bonden eller de brautende heltene fra oldtida. For Gabriel vil ikke skrive om disse falske heltedådene. Han vil skrive om «mor og far», om de helt vanlige menneskene som slet og arbeidet på små gårder. «De gåtefulle», som han kaller dem.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Oktober

Les også: Anmeldelse: Stein Sørensens «Brønnøya» er den første krimromanen skrevet fra koronatiden

Dette gjennomsyrer hele romanen. Her er ingen idyllisering eller harmonisering, men ofte krasse og presise karakteristikker av «bratte nakker» og bygdefliren over dem som er annerledes. Det åpner med en dramatiske rotur for å hente doktor til den fødende Margrethe på Hauge gård. Hun skal ha tvillinger, men noe er galt. Når doktoren endelig kommer fram er det for sent. Den ene tvillingen, han som får navnet Gabriel overlever, men den andre dør sammen med moren. Denne roturen skildres med et skarpt blikk både for den storslagne naturen og for forholdet mellom de to brødrene som ror båten.

Lars Amund Vage er en mester når det gjelder å synliggjøre den «taushetskulturen» som har preget mye av norsk bygdeliv. Den som i Gabriels minne ofte skal erindres som kulde og fravær av omsorg. Der han vokser opp på den lille gården Hauge omgitt av en bestemor, onkler og eldre brødre, men også av søsteren Ragna som er tilbakestående. Men han skal også tenke at det kan være sosial hjelpeløshet når han får den gode nisten og de nysydde plagene med på reisen til folkehøyskolen, der han skal være et helt år fordi han er bokflink. Det er onkelen Helge som kommer med pengene, han som aldri klarer å bygge ferdig, han med «Det uferdige huset». Som i denne poetiske og billedrike romanen blir stående både for det nye Norge og den nyslåtte dikteren, kanskje.

Les også: Hun tror Sigrid Undset kan ha vært forelsket i venninnen sin

Lars Amund Vaage har innarbeidet en hel liten poetikk i denne romanen. Han skriver vakkert og innsiktsfullt om diktning, om hvordan ordene og setningene blir til. Strofene kunne plutselig ramle ut av ham, tenker Gabriel. Som tenker at han skriver som over en avgrunn- at det alltid ligger noe der bak som han ikke makter å ordlegge, ikke klarere å få fram. Men bondesønnen tenker også at «dikt var ikkje naudsynt som jord, stein, båtar og hestar». De fineste partiene i roman er nettopp disse der den unge Gabriel strever og tenker rundt diktekunsten og forholdet mellom liv og diktning.