ROMAN
Ketil Bjørnstad
«Verden som var min: Siste tiåret»
Aschehoug
I en alder av 68 år har Ketil Bjørnstad innfridd Kristiania-bohemens første bud: «Du skal skrive ditt liv». Man må anta at bohemens frontfigur, Hans Jæger, ville vært særdeles fornøyd med ham. Eller kanskje ikke? For når det gjelder det andre budet – at du skal skjære over dine familierøtter, må Bjørnstad være en stor skuffelse.
Understrømmen i dette siste bindet i Ketil Bjørnstads nesten 5000 siders erindringsverk, «Siste tiåret», er nettopp de sterke bindingene og den store kjærligheten til den nærmeste familien, og til alle vennene.
Ikke bare til barnet F, som sykler til skolen og skaper daglige katastrofevisjoner i forfatterens hode, men også til C, livspartneren som plutselig drar på tur til Amazonas. Uten mobildekning. Og til foreldrene, som forfatteren i dette bindet følger på den siste reisen. Det vil si, han kommer to dager for sent til sin mors død.
Det er en mer melankolsk, tristere og mørkere tone i dette siste bindet enn i de foregående. Egen alderdom nærmer seg. Komponisten, musikeren og forfatteren Ketil Bjørnstad ser seg om i verden med øyne som ikke helt gjenkjenner det de ser. Hans tid er ikke nå. Livet fortsetter et annet sted.
Les også: Krimdebutanten fikk terningkast 2 og terningkast 6. Hun burde fått noe midt imellom (D+)
Det er ikke meningsløst å hente fram bohemen fra 1880-tallet. Ketil Bjørnstad arbeidet med dette stoffet i mange år, en stor fascinasjon, nedfelt som vellykket musikkverk i «Leve Patagonia», og dessuten i bøker som «Oda!» og «Jæger». Han har selv fortalt at det var Ole Paus som introduserte ham for dette stoffet.
En annen viktig inspirasjonskilde for bøkene har utvilsomt vært den østerrikske forfatteren Stefan Zweigs klassiske verk «Verden av i går». Men Zweig klarte seg med et eneste beskjedent bind. Beskjedenhet er ikke Ketil Bjørnstads mest framtredende egenskap, dømt ut fra disse seks bindene. Minimalisme er heller ikke hans anliggende.
Les også: Minimalisme er ikke Amanda Svenssons anliggende heller, i hennes fine roman om trillinger og tilfeldigheter (D+)
Ketil Bjørnstads erindringsverk er som en av disse evigvarende seriene i TV-ruta. Kanskje ikke alltid like spennende som dem, det har ikke like mange cliffhangers. Til gjengjeld blir man introdusert til det meste som kan krype og gå i norsk kulturliv gjennom seks tiår. Og utsikten er upåklagelig, den strekker seg fra Pasvik til Singapore. Denne mannen reiser ofte på business class, han bor på de beste hoteller og spiser på de dyreste restauranter. En mann som sitter midt i smørøyet.
Les også: Forfattere flest tjener kun 120.000 kroner på en bok
Han legger ikke skjul på at det er der han sitter, men det hindrer ham ikke i å svinge pisken over hyklerske politikere eller være beskt kritisk til pengeveldet som sprer seg i den vestlige verden. Det hindrer ham heller ikke i å delta på festene til Gunhild og Petter Stordalen, og ha det fortreffelig.
Les også: Agota Kristof imponerer i sin trilogi (D+)
Kanskje er Ketil Bjørnstad et hakk hvassere i denne avsluttende erindringsboka enn i de foregående bøkene. Han kan være bitende sarkastisk når han skriver om Norges bombing av Libya eller om det katolske presteskapets taushet i forbindelse med avsløringen av alle overgrepene mot unge gutter.
Dette er tiåret som preges av de mange attentatene og selvmordsbomberne, av båtflyktningene og Anders Behring Breivik. Og Ketil Bjørnstad kommenterer og refererer, og det er nettopp hans modige, ofte kontroversielle synspunkter og holdninger som gjøre store deler av verket til underholdende beretninger fra vår aller nærmeste historie. Ketil Bjørnstad skriver ikke finslipt litteratur med gåtefulle undertekster. Han har en åpen, inviterende og ujålete stil som kler stoffet.
Les mer av Dagsavisens litteraturstoff her: intervjuer, anmeldelser, nyheter om bøker
Denne Bjørnstad er oppkvikkende til stede i store deler av boka. Han kan også være oppkvikkende på grensen til det lett infame, spesielt når han tar for seg utvalgte medlemmer av kritikerstanden. Heller ikke i dette siste bindet får de fred for en Bjørnstad som mener han kan vise til flere eksempler på forfattere som har fått seg en knekk i møte med en hånlig kritiker. Han viser til også til Edvard Munch som mente han ville malt bedre bilder om ikke kritikerne hadde vært så negative.
Det er likevel den personlige Ketil Bjørnstad som er bokas sterkeste side. Han åpner opp for egen usikkerhet og for egne monstre. Her er lattervekkende situasjoner der forfatteren forsøker å gjemme seg for folk han helst ikke vil møte. Og her er fine innslag der komponisten og musikeren snakker løs om sin kjærlighet til musikken, til de mange vennene, og her er såre erindringsreiser i levd liv.
Når Ketil Bjørnstad byr på seg selv, på godt og vondt, brenner det litt ekstra.