Bokanmeldelse: Amanda Svensson: «Et system så storslått at man blendes»: Tilfeldig? Neppe!

ROMAN

Amanda Svensson

«Et system så storslått at man blendes»

Oversatt av Vibeke Saugestad, Gyldendal forlag

Trillingene Sebastian, Clara og Matilda fødes på et sykehus i en svensk universitetsby i oktober 1989. En av dem trenger pustehjelp og blir i hui og hast fraktet ut av fødestua. Men babyen overlever, og er raskt tilbake i mors favn. Alt er vel. Samme dag og samme sted som trillingene fødes også enebarnet Violetta, som skal komme til å bli en viktig biperson.

Trillingene er hovedpersonene i svenske Amanda Svensson deilig storslåtte og oppfinnsomme nye roman, en roman Svensson fikk den høythengende P.O. Engquist-prisen for. Violetta var Sebastians kjæreste.

Trillingene vokser opp med en mor som er prest og en far som er utro (og kontrollør i Skatteverket). De tre er forskjellige. Matilda er utadvendt og aggressiv, Clara ettertenksom og tilbaketrukket, Sebastian fungerer «som en kollisjonspute mellom søstrenes inkompatible temperament». Foreldrenes ekteskap dingler konstant i en tynn tråd.

Les også: En morsom og actionfylt debutroman om moderne sjørøveri? Ja takk! (D+)

27 år senere, i 2016, er ekteskapet oppløst, faren forsvunnet, og trillingene spredd. Handlingen begynner, med et langt sveip opp og inn – i menneskets hjernebark, der mange millioner nerveceller gjør ting vi på ingen måte har full oversikt over lenger, selv om vi mener å ha kommet fram til det som gjør mennesket så unikt: hjernebarkbelegget neocortex, som gir oss abstrakt tenkning, spatiale ferdigheter, tidsoppfatning, dødsbevissthet, angst og annet snacks.

Sebastian vet sånt. Han har akkurat fått jobb som hjerneforsker med noe uklare arbeidsoppgaver i et svært prestisjetungt, men også mystisk og uoversiktlig, institutt i London. Der har han blant annet selskap av en meget moralsk ape som forstår alt man sier, og ansvar for diagnostisering og behandling av pasienter med svært uvanlige egenskaper, egenskaper som muligens skyldes unike hjerneskader.

Les også: Black Lives Matter, ikke minst i litteraturen (D+)

Clara har dratt til helt til Påskeøya – «verdens ensomste sted» – under påskudd av å være journalist på frilansoppdrag. Egentlig drives hun like mye av et behov for å komme i kontakt med en ung mann som driver et slags klimadystopisk kultlignende dommedagskollektiv der. Matilda bor egentlig i Berlin med samboer og bonusdatter, men er på sommerferie sammen med dem i Västerbotten.

Det går ikke så fint med noen av dem. Sebastian er mer deprimert enn han ønsker å innrømme, etter at «det som skjedde, skjedde» – vi forstår kjapt at det har noe med kjæresten Violetta å gjøre, at hun er borte nå. Clara mangler totalt fotfeste. Matilda sliter mer og mer med sin medfødte synestesi, fenomenet der smak, lukt, tall, ord, mennesker og handlinger assosieres med farger. Hun takler ikke blått. Den fargen er det mye av i sommersverige. Ser dessuten en annen, påtrengende ubehagelig, farge overalt, en farge som ikke engang fins.

Les mer av Dagsavisens bokstoff – anmeldelser, intervjuer og nyheter – her

Kontakt og forbindelse er et hovedtema. Søsknene er bundet av fødselen, men holder ikke sammen. Og da moren røper noe spesielt som skjedde den dagen de ble født, dras alle gamle sannheter i tvil. Hva er en familie egentlig, og hva vil det si å høre til? Og hvor er det egentlig blitt av faren deres?

Amanda Svensson er en raus forteller, glad i doblinger, triplinger, speilinger og detaljer. Flere ting går igjen ulike steder, hos ulike karakterer, karakterer som plutselig har uventede forbindelser på tvers av fortellingens plan. Sebastians pasient Laura opplever kun verden i to dimensjoner. Hun er gift med et genialt multitalent. Multitalent er også Sebastians næreste kollega, en ung kvinne som dessverre også muligens er gal. Kanskje har hun likevel rett i at sjefen deres skjuler noe.

Og kan man noensinne være sikker på at det ikke fins et stort, overgripende mønster med regler og forbindelser mellom det vi tror er frittstående tilfeldigheter? Svensson strør sikader over teksten, drar fram maleren Goya og fotografen Francesca Woodman, poeten Philip Larkin, og lar plutselig skuespilleren Dakota Fanning dukke opp litt utav det blå. Her er en synsk tysk fotograf som kjører bil selv om han er blind, og altså en i overkant moralsk korrekt ape.

Klarer man tro på linjene Amanda Svensson drar, og nyte fortellergleden og konstruksjonsiveren hennes, er «Et system så storslått at man blendes» en nydelig roman om nettopp systemer og sammenhenger, familiebånd, kunst og galskap. Den er fint skrevet, med gode bilder, uventede sammenstillinger og mye humor («I 2004 fikk både Clara og Matilda sin første mens, henholdsvis i januar og februar. Sebastian fikk en Playstation 2»). Alt vel ivaretatt i Vibeke Saugestads velklingende norske versjon.