KRIM
Karin Fossum
«Bakom synger døden»
Cappelen Damm
I åpningskapitlet av «Bakom synger døden» introduserer forfatteren en typisk og gjenkjennelig Fossum-figur, en forvirret ensom mann på fortvilet jakt etter anerkjennelse. Men han er ikke alene. Med et stort og variert persongalleri får Karin Fossum denne gangen vist fram hele sitt register: Psykologisk skarpsyn og blikk for menneskers forfengelighet, uberegnelighet og hemmelige raseri.
«Bakom synger døden» er en illevarslende tittel også på et annet plan. Ifølge forlaget truer Fossum med å nedlegge overbetjent Konrad Sejer med denne romanen. Derfor er det umulig å lese boka uten vemod og et snev av irritasjon.
Konrad Sejer framstår suveren og frisk gjennom hele boka. Bikkja hans derimot, Frank, er veldig syk. Det har gitt Karin Fossum mulighet til å tegne et særdeles ømt portrett av ensom overbetjent med hund. Denne anmelderen har knapt lest noe mer bevegende enn sengescenen der en nydusjet Frank åler seg inn i politimannens armkrok for en god natts søvn.
Det er verdt å dvele litt ved Konrad Sejer, representanten for den sindige, veloverveide politimyndighet, første gang introdusert i Karin Fossums debutsuksess av en krimroman,«Evas øye» fra 1995. Gjennom 15 romaner har han vært mer eller mindre tydelig til stede. Unntaket er romanen «Jeg kan se i mørket» fra 2011, der han var helt fraværende.
Les også: Har du kommet over en Anne-Cath. Vestly-mynt ennå?
Koronasommeren 2020 er han tilbake, mer markant, livsklok og mykt autoritær enn noen gang. Det er Sejers dialoger og møter med mistenkte og ofrenes familier som bærer mye av handlingen og spenningen. Derfor er det plagsomt å tenke seg en framtidig krimroman fra Karin Fossum uten overbetjenten. Med mindre hun har tenkt å opphøye assistenten Jacob Skarre? Han er faktisk blitt grå i krøllene, ifølge romanen.
Les også: Ingvar Ambjørnsen har skrevet en ny Elling-roman. Den er nydelig (D+)
Det handler om to 16-åringers død. Den ene, jenta Gritt, blir funnet død og pent plassert i en grøftekant i skogen. I levende live var hun vakker og ettertraktet. Den andre, som skal ha vært en sjarmerende, men upålitelig gutt fra en institusjon, blir funnet død og ille tilredt på et kaiområde. Tilsynelatende finnes ingen forbindelseslinjer mellom de to.
Her skal også nevnes at romanen inneholder en av de blodigste og mest brutale drapsscener denne anmelderen kan huske å ha lest i en Fossum-roman.
Et underholdende og spenningsskapende trekk ved årets roman er det brede utvalget av mennesker og miljøer. Den drepte jenta Gritt er det eneste barnet i en kunstnerfamilie. Mens gutten har en rusavhengig mor, som har flyktet til Spania og overlatt gutten til en mer stabil søster.
I oppklaringsfasen byr forfatteren på en rekke skarpe dialoger mellom overbetjent Sejer og mulige mistenkte og andre som kjente ofrene. En av de mest underholdende foregår mellom Sejer og den lett forkomne, rusavhengige moren til gutten. Et innslag som nok en gang viser Karin Fossums sans og forståelse for mennesker i randsonen. En annen, kunstnerisk begavet gutt, som ifølge sin nervøse og engstelige mor er sta og ufordragelig, er også en del av persongalleriet.
Den ensomme mannen fra åpningskapitlet dukker også opp med jevne mellomrom. Forfatteren beskriver ham som «et digert vaggende vesen». «Kjakene var tunge som hos hamsteren når den har samlet nøtter» heter det om mannen, som sitter på en knaus ved havet og plutselig blir tiltalt av en ung, smekker gutt som slår seg ned ved siden av ham. Han føler seg plutselig sett og verdsatt – for i neste øyeblikk å oppleve fornedrelsen.
Les også: En fransk roman er boka «alle» leser i sommer (D+)
Det er mange slike fall og avsløringer gjennom denne særdeles velskrevne og komplekse historien. Karin Fossum viser i sin nyeste roman at hun behersker spenningsromanens mange innfall og utfall, som den overraskende lille detaljen som får avgjørende betydning, løgnen som avsløres, forfengelighet som punkteres og illusjoner som brister.
Karin Forum leverer ikke bare spenning, hun viser fram mennesker på det mest sårbare og det mest brutale. «Se hva vi er i stand til når såre følelser og raseri tar overhånd», sier hun indirekte denne romanen, som må være en av hennes beste.