Anmeldelse: Ny «Elling»-roman: Ingvar Ambjørnsens kjærlighetserklæring til romankunsten

ROMAN

Ingvar Ambjørnsen

«Ingen kan hjelpe meg»

Cappelen Damm

Ingvar Ambjørnsen fikk den lysende ide å legge en av Michel Houellebecqs mest typiske, men kanskje ikke beste romaner, «Lanzarote» i Ellings lett skjelvende hender. En av norsk litteraturs kjæreste litterære figurer møter den mindre kjærlige, tidvis brutale franske dikter, som i Ellings øyne opptrer lett forkledd som forteller og hovedperson i «Lanzarote». En syltynn roman som utkom i Frankrike i året 2000, en blanding av reisehåndbok og skarpt tidsdokument ispedd pornografiske skildringer av kjent Houellebecq - merke. En tidvis rystende leseopplevelse for Elling, som må innrømme forfatteren både visjonære og litterære evner langt over gjennomsnittet. Mens han plasserer sexskildringene som så pinlige at de kan sammenlignes med innholdet i bladet «Cocktail» anno 1969.

Les også: «Ekko av en venn»: Hensynsløst ærlig gjensyn med Elling

Skrevet i Ambjørnsens lett flanerende, uhøytidelige stil, med humor og alvor i vekselsang - framstår romanen både som en forkledd hyllest til Houellebecq og romankunsten, og som en velkommen oppdatering av Ellings liv som leieboer hos Annelore Frimann- Clausen. Der livet går sin vante gang for den snart 60-årige Elling, som denne gang konfronteres med et særdeles delikat problem da det viser seg at husverten Annelore mer enn gjerne vil lese Houellebecqs roman etter at Elling har lagt ut om sin siste leseopplevelse under den månedlige middagen i overetasjen.

Les også: «Serotonin»: Pisking med omsorg

Elling står fram som en ridder for romankunsten. Han vil angripe tidens kjappe og overfladiske ånd. Han skal ta for seg Michel Houellebecqs roman kapitel for kapitel, og i sannhet vise sin kjærlighet til litteraturen. Det blir en både lystelig, rystende og trist reise. Elling legger sin sjel i prosjektet, han møter seg selv i fortellerens bitre erkjennelse av egen ensomhet og frykten for nok en miserabel nyttårsfeiring. Men charterreise til Lanzarote ville ikke fristet som løsning. Reisen med mor sitter friskt i minnet. Sexopplevelser på en øde strand med to tyske lesber er heller ikke i Ellings ånd. Etter å ha kommet seg noenlunde til hektene etter Michel Houellebecqs beskrivelse av hedonistisk livsutfoldelse i ferieparadiset, overraskes Elling av den franske forfatterens evne til forbløffende vendinger i teksten.

Les også: Ambjørnsen slutter

Han innser at Houellebecq må være mer enn normalt klarsynt når han beskriver tilstandene i Brüssel og faren for et muslimsk terroranslag seks år før det skjer. Romanen «Lanzarote» kommer ut i 2000, mens terroren i Brüssel skjedde 22. mars i 2016. Dette gir Elling frysninger på ryggen, men også en trist erkjennelse av romanens stadig minkende betydning. Og det stopper ikke der. Det skal vise seg at en av romanens sentrale karakterer, den depressive belgiske politimannen Rudi, som i Ellings fantasi har en forbløffende likhet med Kjell Bjarne - har en fortid fra Brüssels mørkeste kjellere. Og når romanen avsluttes med den nærmest apokalyptiske beskrivelsen av det store vulkanutbruddet på Lanzarote i 1730 - er ikke Elling helt sikker på hvordan dette skal tolkes, eventuelt kan det ses som en advarsel om klodens særlig dårlige tilstand.

Det litterære stevnemøtet mellom Elling og Houellebecq i «Ingen kan hjelpe meg» Ter blitt en kjærlighetserklæring til romanen - med alle dens iboende muligheter og motsetninger. Elling må bare innrømme det: Til tross for perversiteter og utskeielser var det en oppløftende opplevelse å lese «Lanzarote».