Bøker

Alenepappaen som ble et nettroll

At anonyme netthatere fins, sier noe om den norske kulturens manglende evne til å lage rom for ulike meninger, mener Bjørn Vatne. Hans nye roman handler om en frustrert alenefar som blir hatblogger.

Forfatter Bjørn Vatne synes den norske ytringsfrihetsdebatten er lite interessant, bare full av folk som vil gjøre seg lekre i kronikker. – Heller enn å debattere hvorvidt en ytring er hatefull eller ikke, ønsker jeg en debatt rundt hva det er som gjør at noen føler behov for å ytre seg så hatefullt, sier Vatne. FOTO: GYLDENDAL NORSK FORLAG

– Anonyme netthatere er et åpenbart uttrykk for ett eller annet i vår kultur. En slags renhetstanke vi mer eller mindre ubevisst fremmer, der alle uholdbare ytringer og livsførsler – alt som ikke passe inn i det homogene Norge – skyves litt under teppet. Bare det å kalle det «netthat» er egentlig en billig og enkel måte å stemple andres meninger på, sier Bjørn Vatne til Dagsavisen.

Han debuterer denne uka med romanen «Slik skal vi velge våre ofre». Det er fortellingen om den litt forsagte Kjetil fra Ålesund, som flytter til Bergen for å studere. Der blir han sammen med kule og radikale Aina. Hun blir gravid, og de to drar hjem til Ålesund i stedet for å flytte i økokollektiv i utlandet.

LES OGSÅ: – Solberg må fange nett-trollene

Retningsløs provokasjon

Men fødselen går fryktelig galt. Aina dør, Kjetil blir alenefar for ei jente. Fire år senere bor han fremdeles i Ålesund og jobber innen reklame, samtidig som han driver en anonym blogg. Der skriver han et innlegg om at alle norske hjem er fylt av latterlig dekor og at alle interiørbloggere må dø, et annet om eugenikk, altså læren om rasenes renhet, et tredje til forsvar for voldtekt. Og lignende.

– Han begynte med et forsøk på seriøs kulturkritikk, men er blitt en retningsløs provokatør. Tilbakemeldingene fra andre bloggere er mest oppmuntrende til de mest provokative innleggene. Så etter hvert ender han opp med å skrive ting han kanskje ikke mener selv engang, men som han vet vil provosere. Det som begynte med en livskrise, med et tap som fikk ham til å kjenne på et slags klarsyn, blir fort slitt. Det er noe av det samme vi ser i Norge etter 22. juli. Først var alle opptatt av å samles om det som betyr noe. Men det sluttet fort, sier Vatne.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Hvorfor hater folk?

Han opplever at samfunnsdebatten mangler noe.

– Den norske ytringsfrihetsdebatten er lite interessant, full av folk som vil gjøre seg lekre i kronikker. Heller enn å debattere hvorvidt en ytring er hatefull eller ikke, ønsker jeg en debatt rundt hva det er som gjør at noen føler behov for å ytre seg så hatefullt. Hvorfor oppstår tømmebehovet? Jeg tror det blir for enkelt å si at internett framprovoserer det, sier Vatne.

– Jeg savner dessuten en debatt rundt mottakeransvaret. Hvem har egentlig ansvar? Er det den som ytrer noe uholdbart, eller den som reagerer på bakgrunn av det? spør han.

LES OGSÅ: - Lavere terskel for dødstrusler

Anerkjenner holdninger

Romanen «Slik skal vi velge våre ofre» kan leses som en diskusjon rundt slike spørsmål.

– Jeg er først og fremst opptatt av å anerkjenne at holdninger som ikke passer helt inn, også fins. Det fins nedrige følelser og ubehagelige tanker i oss alle. De samfunnene som i størst grad undertrykker slike tanker, er de mest totalitære, sier Vatne.

LES OGSÅ: Netthat et globalt problem

Ikke isolert einstøing

Selv om det er lett for leseren å dra sammenligninger mellom ålesunderen Kjetil i romanen og den høyreekstreme bloggeren og ålesunderen Fjordman, er ikke Vatne interessert i å diskutere enkeltpersoner.

– Den enslige, sinte mannen vi er så redde for, er egentlig et ekstremt tilfelle som sier ganske lite om samfunnet. Kjetil har barn, og det gjør ham mer interessant. Han kan ikke isolere seg fra samfunnet, han må være i det, med Lucia-feiringer i barnehagen og smøring av matpakker.

Trang foreldrerolle

Mye av Kjetils følelse av tilkortkommenhet kommer av at han sliter i foreldrerollen, som alenefar. Han får panikk når folk prøver å hjelpe ham, tar det som personlig kritikk.

– Foreldreskap er et trangt rom, et sted hvor man virkelig kjenner på den norske konsensuskulturen. Det fins bare en lovlig måte å oppdra barn på i dette landet, og det er den spaltistene i Aftenposten skriver om. Barn måles i nasjonale prøver, og stadig flere barn får tildelt en diagnose, bare for å være ørlite på sida av den tenkte normalen. Det ligger en enorm utjevningstanke i det, en idé om at alt kan normaliseres. Man trenger ikke være ekstremblogger for å kjenne på akkurat det, sier Vatne.

Romanens hovedperson Kjetil uttrykker det slik:

– Noen er offer for avvik, enda flere er offer for normaliteten.

LES OGSÅ: Tajik slår tilbake mot Jensen