Bøker

Hun havnet midt i debatten

Årets skarpeste roman. En merkesten i romanåret 2014. En av vår generasjons fremste forfattere. Slik beskrives Cathrine Knudsen og hennes nye roman «Manuell». Nå er Drammens-forfatteren havnet midt i samfunns­debatten.

Hvem skal gjøre det manuelle arbeidet i kunnskapssamfunnet? Det skal Cathrine Knudsen diskutere med bl.a. Jonas Gahr Støre i dag. FOTO: ARNE OVE BERGO

- Dette hadde jeg ikke forutsett. I tre år har jeg jobbet med en roman med tittelen «Manuell», og så blir jeg plutselig invitert inn i den politiske debatten, sier Cathrine Knudsen (43).

I morgen sitter hun ved siden av kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre, i debattpanel i Polyteknisk Forening for å diskutere spørsmålet: Hvem skal gjøre det manuelle arbeidet i kunnskapssamfunnet?

Men først, på Litteratur på Blå i kveld, skal hun intervjues av sin forlegger og redaktør Karl Ove Knausgård. Anledningen for begge deler er Knudsens fjerde roman «Manuell», utgitt i disse dager på Knausgårds forlag Pelikanen.

Dagens Næringsliv fastslo: «Årets skarpeste roman», mens Morgenbladet mente «Manuell» er «en merkesten i romanåret».

- I mine øyne er hun en av vår generasjons fremste forfattere, sa Karl Ove Knausgård til Dagsavisen tidligere i høst.

 

Mister det manuelle

Etter tre godt mottatte romaner på et tiår, uten noe større gjennombrudd, opplever Knudsen nå en helt annen oppmerksomhet rundt sin romankunst.

- Jeg har vært mer engasjert i politikk før, uten at det har hatt noen lignende virkning. Nå er det som om det er gått en runde, slik at det jeg nå har skrevet er blitt mer synlig for andre. Vi har oppdaget at «manuell» beskriver noe vi holder på å miste, derfor er det nå blitt et viktig begrep i samfunnsdebatten, sier Knudsen.

Med «Manuell» har Knudsen skrevet bomstasjonen på Kjellstadsletta inn i norsk litteratur. Romanprosjektet hennes fant sin endelige form etter at hun ble bedt om å bidra til årets utgave av magasinantologien Granta, med temaet «arbeid». Her skrev hun en fortelling om en aldrende mann som jobber i bomstasjonen, og har mistet kontakten med sin familie, som jevnlig passerer ham i filen for manuell betaling.

 

Bompassering

- Jeg hadde ikke tenkt på Kjellstadbommen på sikkert 20 år. Så dukket dette bildet opp, plutselig og svært klart, av mannen som sitter i en boks og tar imot betaling fra dem som passerer. Derfra bredte det seg ut en roman, forteller Knudsen.

- Det er en situasjon som er helt normalisert og samtidig helt absurd: At et menneske sitter der, helt avsondret, men likevel i kontakt med andre. Og at familien hans har et sånt forhold til farfaren at de må kjøre forbi ham i boksen uten at de kan vedkjenne seg hverandre. For å gjennomføre denne passeringen, må følelsene stenges ute.

Anlegget Kjellstadbommen ble satt opp i 1975, ved E18 utenfor Drammen, som den første bomstasjonen i sitt slag i Norge. Det ble revet i 2002, etter 202 millioner passeringer. I en årrekke var det manuell betjening ved alle bompasseringene, før det ble delt i «manuell» og «automatisk».

- Der veien delte seg, var det alltid noen som kjørte på manuell. Mange hadde en frykt for å feile, de var redde for å bomme når de skulle hive småpengene oppi automaten. Kjørte du på «manuell» var det en redning i det å kunne henvende seg til et annet menneske. Der var det iallfall en viss menneskelig kontakt, sier Knudsen.

 

Manuelt arbeid

Også i sine foregående romaner - «Mulighetene» (2005), «De langtidsboende» (2008), «Jeg kunne vært et menneske» (2011) - har Knudsen kretset rundt tematikk fra arbeidslivet, særlig helse- og omsorgssektoren. Knudsen har selv erfaring som omsorgsarbeider, blant annet på psykiatrisk sykehus og på institusjon for rusavhengige.

- Jeg har også plukket søppel, stekt hamburgere og sortert post. Alle har vel hatt sånne jobber. Det har gjort at jeg har kunnet overleve som forfatter, sier Knudsen, som nå er blitt småbruker på en gård utenfor Vikersund, der hun bor sammen med to barn og mannen Thure Erik Lund, snekker og forfatter.

- I helsevesenet har jeg bare hatt vikarstillinger. Da blir du alltid satt til de jobbene du ikke kan vare i. De i fast stilling kan trekke seg tilbake til sine kontorer, de må det for å overleve. De som har 60-prosentsjobb, settes i frontarbeidet. Nå som jeg har to barn, fatter jeg ikke hvordan det er mulig å overleve i en slik jobb. Fordelingen av arbeidsoppgaver er avhengig av en frisk arbeidsstyrke som stadig kan byttes ut. I konsentrert form er dette hele EUs målsetting: Tilgang på frisk arbeidskraft som konstant skiftes ut, uten fast ansettelse og faglige rettigheter.

- Utviklingen i arbeidslivet ser jeg på nært hold også gjennom mannen min, som er snekker. Noen yrker holder stand, som elektriker og rørlegger. Men for eksempel innen flislegging og snekring, har du ikke sjans til å drive med norske ansatte. Kommunene er tvunget til å forholde seg til anbudssystemet. Det presser ned prisene, tar knekken på små firmaer, fører til lavere lønninger og skaper sosial dumping. Anbudsideologien er forferdelig. Den er som en sykdom. Den er noe av det mest destruktive som har rammet arbeidslivet.