Ansvarsfrihet skaper mening

Jeg skriver

om meg

Du leser

om deg

Disse fire linjene innleder «30 40 50», Håvard Rems første rene diktsamling på 13 år.

- Det er kontrakten med leseren, som igjen bunner i mitt menneskesyn. Vi er alle veldig like. Denne boka er definitivt selvbiografisk. Men bare i det ytre, i detaljer som at jeg har reist til Tibet og Rwanda. Det indre, dèt er allment. Dette at jeg har barn, blir eldre - det gjelder jo en forbausende stor del av befolkningen. Det man normalt forbinder med privat, er det mest allmenne, sier Rem til Dagsavisen.

Livet med kvinner

«30 40 50» handler om kjærlighet, forhold, og barn, oppbrudd, singelliv og nye forhold. I trettiåra dikt om å bære vaskemaskinen i hus mens den høygravide kona fyller dørkarmen, om å begjære den hvite rumpa til en kvinne som har presset ut et barn, om å nattevåke med et lite menneske. I førtiåra om å bli usynlig, midt i livet, være nysingel og tenåringsfar.

Jeg har ødelagt noen mennesker

Ikke så mange

Et par-tre stykker

vil jeg tro

Kvinner

Dette er noe jeg ikke kan forstå

Fri igjen

I femtiåra er konklusjonen klar: «Alderen er en svikefull identitet».

- «30 40 50» dokumenterer den fasen av livet hvor jeg har hatt ansvar for andre. For barn, og for eldre syke. Det interessante er at når jeg nå, som femtitreåring, ganske ofte kan gjenkjenne meg selv fra jeg var ung, så er det fordi det var den forrige gangen jeg var ansvarsfri. Epokene ligner. I diktet «Til ungdommen» beskriver jeg følelsen av frykt og frihet man har idet man flytter hjemmefra. Nå oppstår følelsene på ny, men nå fordi barna flytter hjemmefra, ofte i kombinasjon med at man har gjort sitt siste besøk på sykehjemmet, sier Rem.

Men frihetsberøvelsen har vært verdt det:

- Pippi Langstrømpe forsto at for å ha ferie, må man først gå på skolen. Å ha levd ansvarsfullt, muliggjør frihetsfølelsen. Har du aldri vært sulten, går du glipp av en del matopplevelser. Har du aldri vært blakk, forstår du ikke pengers verdi, sier Rem.

Marginalisert lyrikk

Det har gått 13 år siden forrige diktsamling, «Dvergmål». Siden det har Rem syslet med nesten alle andre sjangere. Skrevet biografier om såpass ulike personer som for eksempel Tor Erling Staff og fotballspilleren Myggen. Skrevet en bok om heavy metal og en annen om himmelsk mat, en rekke sangtekster og gjendiktninger, blant andre av Shakespeares «Romeo og Julie».

- Det har vært et bevisst valg at jeg ikke ville gi ut diktbok før nå. Lyrikken er marginalisert. På den ene siden er jo poesien den mest utbredte sjangeren, gjennom sangtekster. Det har jeg jo skrevet. Men lyrikken i bokform er marginalisert på grunn av frafallet av to m‘er: På syttitallet forsvant musikaliteten. På åttitallet det meningsbærende. Det som står igjen, minner mest om en bridgespalte. Sikkert interessant for dem som kan spillet, men det gjør ikke jeg. Både det musikalske og det meningsbærende er morsmål for min del.

Friske rim og rytmer

Derfor rimer Rem i diktene sine. Og skriver sonetter, og blankvers à la Shakespeare, og dikt over lesten til «Deilig er jorden» og «Den fyrste song eg høyra fekk».

- Rim og rytme har hatt godt av å ligge brakk. Nå er det nytt og friskt igjen. Og den språkligheten som kom ut av oppgjøret med tradisjonell poesi, nyter alle godt av.

Med andre ord kan det fint komme flere dikt fra Rems hånd framover.

- Nå har forskerne kommet fram til at folk peaker i arbeidslivet som 43-åringer. Fotballspillere en del tidligere. Poeter en god del senere. Se bare på Leonard Cohen. Han er 78.

Gerd Elin Stava Sandve

Journalist