– Jeg har skrevet min svarteste bok

ROMAN

Jean Echenoz

«Ved klaveret»

Aschehoug

Echenoz er en middelaldrende mann som utstråler både humor og tristhet og er sånn sett ikke så ulik sine litterære figurer. I alle fall innrømmer han uten blygsel at pianisten Max i hans nye roman «Ved klaveret» har svært mange fellestrekk med sitt opphav.

– Ja han kunne faktisk vært meg Jean Echenoz som en gang i sin ungdom var en halvgod kontrabassist sier forfatteren med en liten latter. Ved klaveret har han derimot aldri sittet. Men han er blitt overfalt på gata i Paris akkurat som sin hovedperson. Han kjenner også den frykten som kan invadere en utøvende kunstner foran en konsert.

– Særlig dette at du må vise deg fram ikke bare instrumentet ditt men også kroppen din!

En svart bok

I hjemlandet Frankrike har Echenoz etter hvert oppnådd både status og berømmelse ikke minst etter at han i fjor mottok den svært prestisjetunge Goncourtprisen. Her i Norge kom hans første roman «Sjø» allerede i 1991 tre år senere fulgte «Oss tre» og i 1999 kom «Jeg stikker».

Jean Echenoz bøker er preget av et minimalistisk og svært presist språk og han bruker både spenning og mye humor i sine lett absurde historier. Det er mye humor også i «Ved klaveret» men det er en svært trist bok om en utøvende kunstner som gjennom 30 år har lett etter sin skjønne Rose og som i mellomtiden ikke synes å gjøre noe annet enn å være vettskremt ved tanken på sin neste konsert.

– Ja dette er nok den svarteste boka jeg har skrevet innrømmer forfatteren selv som akkurat nå er et svært hett navn i hjemlandet med sin siste roman om komponisten Maurice Ravels siste ti leveår.

Ravel

– For første gang bruker jeg en person som har levd som figur i en roman.

Det er for Echenoz en ganske ny men også svært interessant erfaring. Og han innrømmer at det på ingen måte er lettere enn å dikte opp en person. Han forteller at Ravel var på toppen av sin karriere i disse ti siste årene av livet men at han likevel hadde et tragisk men også gåtefullt liv. Uansett må du også i et slikt tilfelle bruke din dikteriske evne til å skulpture og levendegjøre personen.

Jean Echenoz var fast bestemt på å bli dikter fra ganske ung alder men han har ingen akademisk grad i litteraturvitenskap som mange forfattere har i dag.

– Nei jeg var fast bestemt på at det å dikte er en så intim og privat ting at det ikke måtte ødelegges med studier sier Echenoz. I stedet studerte han psykologi og sosiologi fag som han har hatt god nytte av.

Han forteller at hans debut bok nærmest ble forbigått i stillhet. Men det bekymret ham ikke. Bare det å få en bok utgitt var en stor seier sier han i dag. Det falt ham ikke inn at han også skulle få en masse oppmerksomhet.

– Skrivingen er en sterk og god medisin mot min konstante selvmordstrang sier han selv.

– Er «Ved klaveret» også et portrett av en kunstner som ikke er i stand til å nyte livet?

– Det er nettopp det paradoksale mener Echenoz. Kunsten blir ofte et substitutt for livet. Det gjelder også for meg likevel er det ikke mulig for meg å leve uten kunsten. Den redder meg.