De var viljesterke, smarte og verbale: Forfatteren Ingeborg Refling Hagen og hennes medarbeidere Thora Robert og Rakel Evje var sentrale skikkelser i aksjonsgruppa som produserte den illegale avisen Jøssingposten under okkupasjonstida i Norge.
Avisen nådde usedvanlig store opplag, hadde skyhøye ambisjoner og en imponerende utgivelsestakt. Nå jobber filmskaper og niesen til Refling Hagen, Ingebjørg Weiss med filmen «Gnist», som forteller Refling Hagens historie.
På høy tid
I de senere år har det vært en jevn strøm av filmer fra andre verdenskrig. Mange har fokusert på den militære kampen, militær motstand og sabotasje, som filmene om Max Manus og Gunnar Sønsteby. I disse filmene har kvinnene som skildres ofte hatt mer tilbaketrukne roller.
En av de som har vært tydelig kritisk til menn som lager «mannefilmer» om andre verdenskrig og savner innhold om kvinnenes rolle i motstandsarbeidet, er komiker Sigrid Bonde Tusvik. Da «Nr. 24», filmen om Gunnar «Kjakan» Sønsteby hadde premiere tidligere i år sang hun ut i en episode av podkasten «Tusvik & Tønne» og fulgte opp med en kommentar i Dagsavisen der hun skrev: «Noe nytt må fortelles om Krigen, ellers begynner vi å glemme med vilje» At det nå lages en film om Refling Hagen blir mottatt med jubel hos Bonde Tusvik.
– For en seier og god nyhet! Jeg håper ikke folk tror at dette maset mitt om kvinner i film er over. Hver eneste nye film om krigen har råd til å putte inn kule kvinneroller, uten at det går utover spenningen, eller hovedkarakteren, sier hun til Dagsavisen.
Dokumentarfilmskaper Ingebjørg Weiss er enig.
– Jeg syns det var på høy tid med en film som tar opp kvinnenes innsats. Og jeg kan selv huske min grandtante på sine eldre dager som en særdeles engasjert og driftig kvinne, sier Ingebjørg Weiss, som med dokumentarfilmen ønsker å fortelle hvor langt Refling Hagen og de andre kvinnene i avisen var villige til å gå i det frie ords navn.
– Kanskje er det først nå at vi begynner å innse hvor viktig den sivile mobiliseringen var. Den har blitt litt glemt, selv om den er veldig spennende og utrolig viktig, noe vi ser tydelig internasjonalt nå, med den sivile motstanden i Ukraina, sier Weiss.
Les også: Slik endrer Proud Boys USA i det stille (+)
Pressehistorie
I tillegg til å fortelle historien til Ingeborg Refling Hagen og kretsen rundt henne, tar filmen opp historien om den frie uavhengige pressen, et av de viktigste motstandsfeltene under andre verdenskrig.
De som sto bak Jøssingposten var et høyst uvanlig, kvinnestyrt skrivekollektiv, bestående av en fargerik og intellektuell gjeng med et digert spenn i alder og personligheter. Flere av medlemmene hadde internasjonal tilknytning, og avisen var en pioner i det illegale miljøet.
– Jøssingposten blir gjerne omtalt som «kvinnenes avis» fordi det var kvinner i alle stillinger der. Dette var sterke, smarte og aktive og engasjerte kvinner, så de tok den plassen de skulle ved bordet, sier Ingebjørg Weiss.
To deler
Med arkivmateriale og gjenskapte scener skal de skape liv i hittil ukjente skriftlige kilder. Regissøren ønsker seg Gisken Armand i rollen Ingeborg Refling Hagen, og første del av filmen forteller om etableringen av aksjonsgruppa, om farer og utfordringer, det hektiske, farlige avisarbeidet. Andre del tar utgangspunkt i håndskrevne brev og rapporter om det illegale arbeidet innen gruppa, materiale som Ingebjørg Weiss har funnet etter sin tante. Det har gitt filmskaperne et unikt innblikk i hva som skjedde innen undergrunnsbevegelsen, og hva de våget i kampen for friheten.
– Tekstene fra gruppa er detaljerte, konkrete og velformulerte og har aldri før vært publisert. Ikke en av dem er like, sier Ingebjørg Weiss.
Les også: Ekspert om Trumps trusler: – Kan bli et «mini-Nato» i Nord-Europa (+)
Minner
Ingebjørg Weiss har sterke minner om sin karismatiske tante, men først som voksen har hun skjønt rekkevidden av hva tantens arbeid i motstandsbevegelsen gikk ut på. Ingeborg Refling Hagen var lite villig til å snakke om krigen, og at hun skrev: «Jeg har følelsen av at jeg har hatt en barselseng som har vart i 6–7 måneder. Det kan ikke forklares og det skal ikke forklares. Jeg vil det ikke, vil ingen skal få greie på det.»
– Etter hvert ble hun åpnere, men vi må respektere de grensene Ingeborg satte. Jeg spekulerer ikke i overgrepene og forteller bare akkurat det jeg vet, sier Ingebjørg Weiss.
Refling Hagen hadde reist fra Hedmarken som veldig ung, for å jobbe i Oslo og hjelpe til å forsørge familien.
– Her kom hun snart i kontakt med et miljø av både norske og internasjonale kunstnere og aktivister, og hun ble selv både kunstner og en ivrig arbeiderforkjemper, sier Ingebjørg Weiss. Hun husker godt de voksnes prat om krigen og grandtantens innsats fra hun selv var barn.
– Når du er barn og hører de voksne snakke om krigen og ting de gjorde, så skjønner du ikke alltid rekkevidden av det de snakker om, men så blir du eldre og begynner å ta innover deg hva det faktisk innebar. Det tror jeg nesten du må være en voksen for å klare å ta innover deg, sier Ingebjørg Weiss.
– Selv husker jeg henne best som en meget gammel dame, krumbøyd med stokk. Det å gå tilbake til den tiden da disse eldre menneskene i familien var unge, og oppdage hva de faktisk holdt på med, er spennende. Men jeg husker også at hun var tilbakeholden med å fortelle, og det var ikke alt hun orket eller ønsket å snakke om.
Les kommentar: Det er ikke måte på hvor ille det står til
Les også: Her trener på krig i Oslo: – Vi tar soldatene inn i det ukjente (+)
Les også: Sjokkert over regjeringen: – De er fraværende (+)
---
Ingeborg Refling Hagen
- Ingeborg Refling Hagen (1895–1989) var forfatter, kulturarbeider og motstandskvinne.
- Filmen «Gnist» som forteller Ingeborg Refling Hagens historie.
- Målet er å formidle både kvinnenes innsats og betydningen av den sivile motstanden som består av små og store, modige handlinger som det ubevæpnede, sivile mennesket retter mot en okkupant eller en maktmisbruker.
- Manus og regi er ved Ingebjørg Weiss, produsent er Morten Daae, musikk ved Stein Berge Svendsen og kostymedesign Kjell Nordström.
Første del av «Gnist» er planlagt ferdigstilt til høsten av frigjøringsjubileet 2025. Filmen har blant annet fått støtte fra Fritt Ord.
---
