– Vi er jo blitt gammelvoksen. Snart skal jeg bli ung-gammel, flirer Anneli Drecker (55).
Det siste trekvarte året har hun og makker Nils Johansen blåst nytt liv i Bel Canto – i offentligheten.
– Vi kaller oss for teknosaurer nå.
Onsdag 20. november spiller de på Rockefeller, en uke etter at de seremonielt ble innlemmet i Rockheim Hall of Fame.
Da bandets første plate på 22 år ble sluppet i april, hadde de jobbet med den en stund. Faktisk siden før koronaen kom.
– Robert Smith har sagt han angrer på at han annonserte i 2019 at The Cure skulle komme ut med ny plate. Jeg angret også på at vi sa det i 2018.
Savner 80-tallsroen
Inspirasjonen til å kickstarte Bel Cantos eksistens igjen, var 30 års jubileumskonserten på Øya i 2017 etter initiativ fra festivalsjef Claes Olsen. De fikk så vidt begynt å gruppere seg, og fikk med Erik Ljunggren på tangenter, synth og programmering.
– Men så måtte Erik på ny verdensturné med a-ha. Jeg begynte å jobbe i akademia som det heter, også tok livene oss med barn og jobb og alt. Og så kom pandemien.
For Bel Canto ble ikke pandemien noe som ga dem mer tid.
– Da begynte jo andre musikere å få mye tid til å lage musikk. Men ikke Nils og jeg. For Nils tok en utdannelse og hadde turnus på infeksjonsavdelingen på sykehuset, så han fikk bare mindre tid.
Selv satt Drecker med Zoom-undervisning i musikk med fortvilte, ensomme studenter.
– Det var en liten periode helt i begynnelsen, hvor jeg fikk tid. Da skrev jeg noen tekster. Jeg fikk en sånn 80-tallsro over meg de første to ukene av pandemien. Det var deilig. Ingenting mas på sosiale medier. Jeg kunne bare sitte i sofaen og se ut vinduet, og ingen lurte på om jeg var trist. Jeg kunne liksom bare få lov til å stirre ut i lufta … Skal jeg lese et bok? Skal jeg strikke? Hva skal jeg gjøre? Skal jeg bare sitte her og tenke?
Hun syntes det var godt og rart på samtidig.
– Det er en utrolig merkelig situasjon. Ja, så jeg savnet den tiden. Veldig. Og da begynte jeg liksom å kaste meg over låtskissene vi hadde laget i håp om at nå får vi masse tid til å gå i studio, nå skal vi kose oss. Men etter pandemien var både jeg og Nils temmelig slitne og trengte å hvile. Men da folk begynte å jobbe igjen, sa jeg bare «Nei, vet du hva, fuck it, jeg tar et halvt års permisjon, nå må vi bare …»
Les også: «Snøfall 2»: Julemagien lyser på Oslo Nye (+)
Å møte seg selv
I tiden siden vi sist vi hørte fra Bel Canto, har Anneli Drecker og Nils Johansen levd travle liv med hver sine prosjekter og engasjementer. Drecker har blant annet stått på scenen som skuespiller i tolv år, og Johansen har tatt utdanning og holdt på med ulike prosjekter.
Da Bel Canto skulle gjenoppstå, opplevde Anneli at hun så seg selv som ungdom, utenfra.
– Det er helt fantastisk å kunne oppleve Anneli og Nils 22 år gamle. Jeg står og lirer av meg en tekst og tenker «Hvem var du? Hvem var det her? Hva har du skrevet i denne teksten?» Det er helt fantastisk, vanvittig, deilig å gå inn i et fotoalbum eller gå fysisk inn i videomaterialet fra livet ditt tidligere. Det er helt utrolig gøy å kunne snike rundt der som et spøkelse og langsmed veggen.
Hun kjenner på en takknemlighet for å kunne gjenopplive de gamle låtene.
– Og det å oppleve at publikum har kjennskap til de nye låtene, og at det funker. Det var helt fantastisk, kjempegøy! Jeg tror at jeg aldri før har nytt å synge så mye, for jeg var så nervøs da jeg var yngre.
Årene på teaterscenen har imidlertid tatt brodden av nervene.
– Jeg kan jo selvfølgelig bli nervøs nå også. Men jeg har blitt drillet i teateret på at man leverer like bra på en tirsdag som på en lørdag. Replikkene kommer, ikke tenk, liksom. Nå nyter jeg å ha kontakt med publikum, mens før så gjemte jeg meg. Jeg tror ikke jeg hadde øyekontakt med en eneste sjel ute i salen.
Les også: Helgens nye låter: Delara danser med «Snøsøsteren» og det våres for Kappekoff (+)
Sammen om hundene
Anneli og Nils hadde lydfiler, tekster og ideer spredt over flere år og mange forskjellige maskiner, ettersom de begynte så smått allerede i 2017–18 med å samle innfall.
– Det var mange sånne filer her og der og mye sånn på gamle computere og ting, en liten innsamlingsaksjon for å få det til. Også fikk vi en fantastisk produsent som heter Mathias Tellez, som bor i Bergen. Og han hadde jeg drømt om å jobbe med.
En dag hun gjør en jobb med a-ha, møter hun Tellez tilfeldig backstage.
– Så sto han plutselig der. Det som var den store connectionen, det at han har en svart puddel og jeg har en svart labradoodle.
Bandet måtte vente til Tellez hadde tid til å jobbe med dem. I mellomtiden stablet de på plass avtaler med management og andre sentrale elementer som må være på plass før et plateslipp og ordentlig comeback.
– Så alt har tatt tid. Men til slutt tenkte vi bare, vet du hva? Nå blir det riktig da. Nå kjører vi på E6. Nå har vi ikke tatt en sidevei over en myr og kanskje også gitt ut en plate som ingen hører om. Nå vil vi bare ha det så bra som vi kan få det.
Les også: Beregne pensjon? Ikke gå i denne fella, advarer ekspert (+)
Rockheim og Rockefeller
I år ble Bel Canto et av tre nye band som fikk æren av å bli innlemmet i Rockheim Hall of Fame.
– Mitt forhold til Rockheim er vel det at jeg sto der og hedret a-ha for mange år siden da de ble innlemmet. Og jeg har jo alltid drømt om det.
Bel Canto var et av de første bandene som begynte å lage musikk på en BBC-computer.
– Den har Nils tatt vare på. Jeg har alltid sett for meg at vi skal ha noe i monter der, og vi har spøkt om det også, at den BBC-computeren hadde jo passet på Rockheim.
– Og hvor er den nå?
– Ja, den står jo nå i monter på Rockheim.
I år var det tredje gang Bel Canto ble nominert.
– Så vi bare krysset fingrene og vi tenkte det ikke fungerer denne gangen, så vi orker ikke si ja til å prøve flere ganger. Men alle gode ting er tre.
Les også: Metoden som forbløffer: Denne fastlegen får folk til å gå på jobb
Les også: Det finnes ingen kur for Isabella (6)
Les også: Tre år etter trusler om bøter: Lærerne er fortsatt ikke rustet til å håndtere vold (+)
