LONDON (Dagsavisen): – Jeg drømte ikke om Hollywood. Jeg drømte om å spasere inn på et London-teater hver morgen med et kaffekrus i hånda, sier Kåre Conradi.
Nå gjør han akkurat det – igjen. Til uka får Henrik Ibsens «The Wild Duck», eller «Vildanden», premiere på The Coronet Theatre i fasjonable Notting Hill. Oppsetninga er et samarbeid med Det norske Ibsenkompaniet og Den Nationale Scene i Bergen
Conradi leder an i nøkkelrollen som Hjalmar Ekdal.
– Heldigvis er det prøveforestillinger først, sier han da Dagsavisen får backstageaudiens mellom slagene.
Skuespillerveteranen legger ikke skjul på at mye står på spill i møtet med et kresent lokalpublikum.
– Det er klart jeg blir nervøs. Jeg vil jo at det skal bety noe, fortsetter han.
– Men når jeg blir nervøs, så kanaliserer jeg det inn på at dette er en viktig historie å fortelle. Og da handler det plutselig om Ibsen, og om fortellingen, og ikke om meg. Det virkelige nervene kommer idet du begynner å sentrere tingene rundt deg selv. Når du har noe viktig å fortelle, blir det gode nerver.
Ibsenkompaniet på Coronet
Minus pandemiperioden har Ibsenkompaniet boltret seg på Coronet årlig siden 2018. «Lille Eyolf», «Når vi døde vågner» og «Fruen fra havet» har alle fått bein å gå på i det tidligere kinokomplekset.
I høst er det duket for en «Vildanden» i Alan Lucien Øyens regi. Andre roller er ved Hermine Svortevik Oen, Christian Rubeck, Bjørn Skagestad og Line Verndal. Nok en gang skal Ibsen serveres på originalspråket, simultantekstet på storskjerm.
– Folk er nysgjerrige og liker det sånn. Jeg tror det fungerer litt som å gå i The Globe og «virkelig se Shakespeare», sier Conradi.
– Det er ikke sånn at vi har fasiten på Ibsen, for hele verden har fasiten på Ibsen. Men det virker som om folk synes det er noe genuint og flott ved å oppleve stykkene hans på norsk. Folk er veldig opptatt av Ibsen ute – mye mer enn vi gjerne tror. Og vi kan være veldig stolte av ham – mye mer enn vi gjerne er.
Fra teatrets side meldes det om «excellent» billettsalg.
– Det er blitt klart at det finnes et sterkt publikum i London for Ibsen på norsk, og for de utmerkede ensemblene som er kommet for å opptre her, sier Coronet-pressetalskvinne Sharon Kean til Dagsavisen.
Les også: Teaterforestillingen «Stumfilm» av Sara Li Stensrud lokker fram det bestialske
Datterens perspektiv - Ibsen som barnebok
Conradi er muligens ørlite inhabil i Ibsen-spørsmål. Han har drevet det privatstøttede Ibsenkompaniet siden 2014. Nylig utga han «En folkefiende» og «Peer Gynt» gjenfortalt i barnebokform.
– Ibsen er den nest mest spilte dramatikeren i verden, etter nettopp Shakespeare. Etter ha sett Shakespeare-barnebøkene i bokhandlene her borte, lurte jeg på hvorfor det ikke fantes tilsvarende Ibsen-bøker, sier Conradi – som også har sine personlige grunner.
Dattera på 4, som han har sammen med artistkona Lene Marlin, skal ha sin del av æren.
– Det er med henne i bakhodet jeg har jobbet. Jeg synes jo det hadde vært fint hvis hun etter hvert hadde fått mer Ibsen i skolen. For øyeblikket går hun rundt og snakker om Peer og hva som foregår i Dovregubbens hall. Det er selvfølgelig gøy når hun er så liten.
Ifølge Conradi er Ibsen-relevansen styrket i en urolig tid, og ikke bare fordi «noraisme» brukes synonymt med kvinnesak i Kina.
– En av grunnene til at jeg valgte «En folkefiende» som første utgivelse, var at den handler litt om «Greta Thunberg-perspektivet». Den samtalen har de unge allerede, og her finnes et Ibsen-verk som understøtter det de snakker om.
«Vildanden» med norgespremiere på Den Nationale Scene i Bergen
Skuespillerfaglig mener Conradi at han er blitt modigere etter å ha passert 50.
– Det handler veldig mye om mot. Det handler om å tørre å være til stede i hundre prosents tro på at motparten snakker tilbake til deg, erklærer han.
– Det å stole på at du har en dialog med motspilleren og vite hvor dere skal: Det er kjernen i godt teater. Hvis du tør å være til stede – oppriktig, ekte og ærlig – og kjenne på ting der og da, er det noe av det modigste du kan gjøre. Derimot er det ikke alltid jeg synes de mest ekstreme forestillingene er modige. Der skjuler man seg nemlig bak et grep på en eller annen måte. Det modigste er ofte to mennesker som snakker til hverandre på scenen.
Passende nok har Hedda-prisvinneren Alan Lucien Øyen vendt tilbake til røttene i «Vildanden», som får norgespremiere på Den Nationale Scene i januar.
– Vi er veldig tro mot originalteksten. Litt av hensikten er å prøve å si noe om hvorfor Ibsen brukte det ene ordet før det andre, forklarer Conradi.
– Ibsen-kjennere vet at han gikk rundt i stuene sine og framsa teksten: prøvde den ut, smakte på den, for at det skulle falle godt og naturlig å spille ut rollene. Dette blir en måte å gå inn til beina av historien på, og se på hvorfor han har sagt det sånn eller slik.
Familiedramaet «Vildanden» ble skrevet i 1884 og uroppsatt i Bergen året etter. Conradi kaller det «tidløst».
– En familie bærer på løgner som de ikke deler med hverandre, og som kommer opp i dagen, observerer han.
– Og så har du denne Gregers Werle, som tror han gjør noe godt ved å lufte ut ... Hør, hvis jeg forteller deg en sannhet om deg og ditt liv, så vet vi ikke hvordan du vil ta det. Jeg kan tenke at «dette blir han glad for, nå får han et nytt perspektiv». Men det kan hende at det rakner fullstendig for deg, ikke sant?
Les også: Den norske filmen «Elskling» har en hovedrolle som går rett inn i filmhistorien
Flyvende start med «Milliardærøya»
Conradi, som utdannet seg ved Academy of Music and Dramatic Arts, har fått en flyvende britisk start gjennom strømmeaktuelle «Milliardærøya». Forleden omtalte prestisjeavisa The Guardian Netflix-fenomenet som «et stilig psykodrama om mishag og forræderi».
– Jeg har ikke sett serien ennå, røper Conradi.
– Jeg er jo litt rar av meg sånn. Jeg ser ikke ting hvis jeg tror det vil bli flere sesonger. Jeg prøver heller å ivareta den indre følelsen av rollen.
– Er du helt sikker på den Hollywood-drømmen?
– Ja, jeg har aldri hatt Hollywood-vyer – eller for den saks skyld Broadway-vyer. Jeg er bare veldig glad i England.
Han tar seg i det.
– Det er klart, det er gøy når Netflix er inne i bildet, og hele verden får se ting. Vi opplevde litt av det samme med «Vikingane». Ett resultat var at jeg gjorde en liten rolle i Lena Dunham-regisserte «Industry». Da kan du tro jeg var nervøs. Og så, første dag, kommer noen og spør pent om jeg ikke kan hilse på regiassistenten, som forteller meg at han er kjempefan av «Norsemen».
Conradi flirer i skjegget på beste vestkant.
– Jeg gikk fra «unnskyld at jeg finnes» til den kuleste kisen på settet.
