– Jeg trodde det hvilte en forbannelse over meg. At jeg skulle miste alle jeg er glad i. At universet kom til å ta alt, sier Rebecca Wexelsen til Dagsavisen.
Hun var bare et barn, men hadde allerede opplevd flere tap enn de fleste gjør før de når moden alder.
Les også: «En jentebaby forsvant, men likevel ikke» (+)
Det året hun var elleve-tolv år, mistet Rebecca først bestefaren, så faren, og til slutt storebroren. Alle tre døde helt uventet, med veldig kort mellomrom.
– Jeg bodde hos besteforeldrene mine da bestefar døde, så han fungerte som en slags farsfigur for meg. Deretter forsvant den faktiske pappaen min. Jeg tenker av og til hvordan livet ville blitt om jeg hadde hatt en far. En bestefar også, men det blir litt annerledes. Man forventer ikke å få beholde besteforeldre alltid.
Et søsken, derimot …
– Det er så klart umulig å måle graden av alvor i slike hendelser. Men det som for meg har vært virkelig umulig å akseptere, er at jeg mangler en bror. Han ble bare 14 år. Dødsfallet henger over meg, sier Rebecca Wexelsen.
Morskjærlighet
Snart tre tiår senere, tror hun ikke lenger at det hviler noen forbannelse over henne. Men traumene sitter i.
– Familien min ble halvert på et år. Jeg føler alltid at vi er for få mennesker rundt meg. Jeg og mamma og mormor ble et slags kvinnekollektiv. Det har sikkert preget meg også. Store deler av barndommen min var vi tre generasjoner kvinner i hus. Tre kvinner som alle bar på sorg, sier Wexelsen.
Som voksen trebarnsmor, forstår hun mye bedre morens sorg enn hun gjorde der og da, som tenåringsjente som savnet storebroren.
– Mamma var imponerende. Hun lot ikke sin sorg smitte over på meg. Tvert om ga hun meg masse frihet til å gjøre skumle ting. Jeg drev mye på med hest, og mamma lot meg dra på ridetur i skogen, alene, i tiden før mobiltelefon eller sikkerhetsvest. Jeg tror jeg ville vært livredd i hennes situasjon.
Traumer
Selv ble hun livredd da katten hennes ble påkjørt, to år etter at storebror ble påkjørt av et tog. Redselen for en slags forbannelse ble reaktivert.
– Hele verden falt sammen for meg. Jeg var 14 år og tenkte at alt jeg tar i, forsvinner, sier Wexelsen.
Les også: Dette teaterstykket «tar oss med på den ubehagelige reisen det er å være alvorlig syk, men gjør det på en lun og morsom måte» (+)
– Nå ligger traumene langt tilbake i tid. Likevel påvirker de meg ennå. Mens jeg skrev «Når jeg løper», tenkte jeg kanskje at skrivingen kom til å hjelpe meg å bearbeide ting. Nå som jeg er ferdig, innser jeg at ingenting egentlig endret seg. Det har ikke skjedd noe med meg. Kanskje bortsett fra at jeg er blitt mer klar over at jeg nok er mer preget av de traumatiske hendelsene enn jeg kanskje trodde jeg var, sier hun.
«Når jeg løper»
«Når jeg løper» er en selvbiografisk roman. Den starter med at Rebecca og kjæresten er på løpetur. Rebecca har et klart mål med treningen. Likevel er det vanskelig for henne å løpe. Ikke på grunn av dårlig form. Men på grunn av angst. Hjertet dunker. Halsen snører seg. Kreftene svinner. På noen turer presser tårene seg fram.
Angsten henger nok sammen med de vonde opplevelsene da hun var elleve. Bestefar lå på bakken i en pøl av blod. Rebecca løp for å fortelle bestemor. Frykt og løping ble koblet sammen i kroppen hennes. I følelsene.
En lang vinter og vår der kjæresten var bortreist, økte uroen. Rebecca Wexelsen hadde skrevet tre voksenbøker før, men fikk ikke til å skrive den fjerde.
– Jeg klarte ikke å skrive noen ting. Om noe. Da kjæresten min endelig kom tilbake, foreslo han at jeg skulle skrive om løpingen og om hvordan den henger sammen med traumene. Ja, tenkte jeg. Det kan jeg faktisk!
Les også: Foreldrene dør, og resten av familien vil helst slippe. Jentene vet de er uønsket. Men hva skal de gjøre? (+)
Født for tidlig
I romanen skriver hun også om gleden ved å føde barn. Som gravid føler hun seg sterk. Selv om den første fødselsopplevelsen egentlig var temmelig heftig.
– Da jeg ble gravid første gang som 20-åring, trodde jeg ikke lenger at jeg var forbannet av universet. Jeg valgte å beholde barnet, selv om jeg var ung student. Men så ble datteren min født altfor tidlig. Da kom følelsen tilbake. Heldigvis klarte hun seg. Alt gikk bra. Nå tenker jeg at jeg kan få ti barn, og at det ikke er mer sannsynlig at noe vil skje med dem enn med andre barn.
Les også: Noen elsket Joni Mitchells sommerplen. Ikke alle... (+)
Hun har stoppet på tre. Selv om hun gjerne kunne tenke seg mange, mange flere.
– Å være gravid er å være i startgropen. I begynnelsen. Kroppen skaper nytt liv. Det er noe man bare kan gjøre mens man er relativt ung. En del av meg tenker at så lenge man kan få barn, vil man ikke bli syk og dø. Når man er ferdig med å føde, kommer døden så mye nærmere. Hva er de neste da? Jeg vet ikke helt. Jeg forstår at det er en slags magisk tanke. Aldring og død er noe jeg bare må akseptere. Selv om jeg ikke har lyst, sier Wexelsen.
Når er familien komplett?
Den som leser «Når jeg løper», får vite hvorfor det er uaktuelt for henne med flere fødsler.
– Jeg misunner mødre jeg møter som sier at «etter at jeg fikk mitt siste barn, følte jeg at familien var komplett». Den følelsen skulle jeg gjerne hatt. Men jeg tror egentlig ikke jeg ville kjent det slik uansett, sier Wexelsen.
Les også: Sønnen døde. Etterpå klarte hun bare å fortelle om vennskap (+)
Hun er fortsatt redd for å løpe. Men prøver likevel. Vurderer til og med å trene fram mot et løp, en halvmaraton, til sommeren.
– Egentlig blir jeg livredd bare av å tenke på det. Men jeg tror jeg skal prøve likevel.
Bøker som trøster
Og så prøver hun å skrive. Selv om det kan være vanskelig.
– Jeg er litt ambivalent til dette med selvbiografisk roman. Burde kanskje kalt den memoar. For meg som leser er det egentlig irrelevant om historien jeg leser er noe forfatteren opplevde eller noe hun har diktet, sier hun.
– Men samtidig tenker jeg at bøker kan gi trøst. Jeg håper vel kanskje at noen som leser boken min kjenner seg litt mindre alene med tankene sine etterpå. Bøker er venner. Av og til finner man akkurat det boken man trenger akkurat der og da. I hvert fall er det mindre ensomt å lese bøker enn å la være å gjøre det, sier Rebecca Wexelsen, forfatteren av romanen «Når jeg løper».
Les flere forfatterintervjuer, bokanmeldelser og litteraturnyheter i Dagsavisens bokseksjon
---
Rebecca Wexelsen
Norsk forfatter, født 1986.
Debuterte med diktsamlingen «Så faller jeg» i 2017.
Har også skrevet romanene «Hotell Montebello» (2019) og «Jeg er ingen» (2022), samt barneboka «Ulf er uvel» (2020).
---
