Når Bjølsen Valsemølle snart gir ut albumet «18. september», på 18. september, er det 50 år siden sangeren og gitaristen Trond Ingebretsen dannet gruppa. Han likte band som var oppkalt etter etablerte bedrifter, som amerikanske Quicksilver Messenger Service, Pacific Gas And Electric, og, i Sverige, Norrbottens Järn. Gruppa øvde i en kjeller i Kongsberggata på Bjølsen, og navnet til den store melprodusenten litt oppe i gata var bokstavelig talt nærliggende.
Faren til Trond Ingebretsen hadde et vaffelbakeri på Bislett. Der hadde han sett alle melsekkene med en firmalogo han syntes var svært så iøynefallende. Da gruppa begynte å gi ut plater ringte Trond til bedriften for å høre om de kunne få bruke logoen på bandplakater. – Det var det ikke snakk om! De var et børsnotert selskap, vi kunne ikke bruke navnet heller, det måtte vi slutte med, med én gang! Men vi fortsatte med bandnavnet, vi ble kjente plateartister, og hørte aldri noe fra dem mer, sier Ingebretsen. Siden har Bjølsen Valsemølle spilt på flere personalfester i bedriften, og også gjort en opptreden for ledelsen på Refsnes Gods på Jeløya.
Bjølsen Valsemølle (melfabrikken) ble underlagt Nora Industrier i 1986, og ble en del av Orkla i 1991. I dag er det svenske Lantmännen som eier anlegget. Et stort område som ikke har forandret fasaden nevneverdig siden den høye siloen ble bygget i 1939. Inne er forholdene mer moderniserte, og her lages det fortsatt mel, under varemerket Regal.
«Gruppa står like støtt som siloen på Sandaker» har jeg skrevet i en plateanmeldelse en gang. Det får vi virkelig håpe der vi står i svimlende høyde på toppen, med en praktfull utsikt ut over Oslo, og rett ned til bydelen Bjølsen, der gruppa opprinnelig hørte hjemme. Her møter vi Trond Ingebretsen med dagens besetning av gruppa med Leif Ottesen (gitar), Endre Christiansen (tangenter) og Even Finsrud (trommer). I tillegg er Morten Strøm kommet med som bassist etter at den nye plata ble spilt inn. – Lars Lillo-Stenberg spurte meg en gang hvor mange som har spilt i Bjølsen Valsemølle. Er det ikke veldig mange medlemmer, lurte han på, og jeg kom til at det må være over 30, forteller Trond Ingebretsen.
Akerselvas høyeste foss
Inne på dette området ligger også Akerselvas høyeste foss, Bjølsenfossen, med et til sammen 16 meter høyt fall. Denne ligger trangt mellom bygningene, utilgjengelig for folk flest. Det er nok best sånn, for det er sterke krefter i fossen og vanskelig å komme til. Med ujevne mellomrom har det vært lansert planer om å gjøre den staselige fossen mer tilgjengelig, lokalavisene Nordre Aker Budstikke og Sagene Blad har skrevet om dette i mange år, og bare et par dager etter vårt besøk har Aftenposten også vært innom og skrevet om disse planene. Vi venter ingen snarlig avgjørelse, så i mellomtiden får vi vende tilbake til bandet Bjølsen Valsemølle.
Trond Ingebretsen spilte i visegruppa Samvirkelaget tidig på 70-tallet. Han brukte litt tid på å finne et eget språk som låtskriver, men i Sverige hadde grupper som Hoola Bandoola Band og Contact vist hva det gikk an å få til med morsmålet. En annen viktig forbilde kom lenger borte fra, fra Asbury Park i New York. Samtidig med starten for Bjølsen Valsemølle kom de første platene til Bruce Springsteen.
– Han ble en viktig mann. Midt på 70-tallet hadde det vært glamrocken som regjerte, men Slade og Sweet og sånt var ikke min greie. Springsteen kom i skinnjakke, T-skjorte og olabukse, rett fra gateplanet. Han sang om livet i byene og i gatene.
Les også: Joachim Nielsen: Stadig større etter 60 år
70-tallet var trange tider for norsk rock. De store gruppene da Bjølsen Valsemølle startet, som Saft, Prudence, Popol Ace og Aunt Mary, forsvant i løpet av kort tid. Da den nye bølgen i rocken kom til Norge i slutten av 70-årene var Ingebretsen blitt 30, og følte han seg for gammel for den nye tida. Men han begynte å få en fin katalog sanger. Flere plateselskap var interesserte. Men de fulgte ikke godt med i tida, og mente at ei plate måtte spilles inn med datidas mest profesjonelle studiomusikere, for en mer polert lyd. Dette passet ikke inn i planene til gruppa.
Platekontrakten kom likevel, med det trondheimsbaserte Plateselskapet, som hovedsakelig ga ut musikken til de største lokale kreftene. Ingebretsens daværende kone kom fra Namsos, så han kjente Åge Aleksandersen litt fra før. Hans Rotmo også, for han hadde bodd i Oslo og spilt bass i tungrockgruppa Flax før han gjorde det stort Vømmel Spellemannslag. Åge Aleksandersen var et naturlig valg av produsent. Han sang også et vers i sangen «Soria Moria», som ble den store publikumsfavoritten fra debutalbumet «Fem på midnatt» i 1982. «Bjølsen Valsemølle kommer, folkens … gi dem en fir sjanse. De fortjener det», stor det i Tore Olsens anmeldelse i Puls.
«Vålerenga kjerke»
Det hører med til denne historien at rettighetene til Plateselskapets utgivelser var omstridt i senere år. Åge Aleksandersen og Terje Tysland inngikk i 2023 et forlik med Warner Music, som ga dem eierskapet til selskapets gamle innspillinger. «Vær så god, denne er din» sa de da de overlot «Fem på midnatt» til Trond Ingebretsen, slik at den 40 år etter utgivelsen kom på CD for første gang, i serien «Norske albumklassikere», og omsider også på strømmetjenester.
Les også: Strålende med Susanne Sundfør i Oslo Spektrum
En av sangene som ikke blir nevnt i anmeldelsene av debutalbumet er «Vålerenga kjerke», som senere er blitt gruppa aller mest kjente sang. Selv om Åge Aleksandersen ellers gjorde en god jobb for Bjølsen Valsemølle må det sies at produksjonen på denne første versjonen av sangen ikke var helt heldig. Med tidsriktige bastante trommer med mye kunstig romklang, i en slags blanding av tango og marsj. – Det var kanskje morsomt der, og da, men det hørtes veldig rart ut, og ødela nok sangen litt, mener opphavsmannen i dag.
«Vålerenga kjerke» er en av de fineste sangene om Oslo som finnes, uansett hvilket fotballag man holder med. Men den var ikke ment som en fotballsang. Når fotballaget er nevnt var det mest ment som en hyllest til faren, Trygve «Kremen» Ingebretsen, som i sin tid hadde spilt 11 sesonger på Vålerenga.
Trond Ingebretsen selv var bortreist da kirka brant. Men som det heter i sangen, «I parken stod det menn/som hadde spelt fotball siden dem var små/og siden ble helter for Klanen på Store Stå.» En av dem var faren til Trond, som fortalte ham om de sterke inntrykkene, da «orgelet spilte aleine/jeg sverger på at det er sant/og kjerkeklokka ringte/da taket til slutt forsvant». Han fortalte at det virkelig peip i orgelet, og klang i klokkene da de falt ned.
– Faren min var medlem i en gjeng som het Gubbelaget, som presten inviterte til menighetshuset en gang i måneden. Der kom de gamle gutta sammen og drakk kaffe, ofte med et eller annet kulturelt innslag. Høydepunktet var den dagen Einar Gerhardsen var på besøk og fatter’n kjørte ham hjem etterpå, forteller sangeren.
Historien om Trygve Ingebretsen har en trist slutt. Han var til kartlegging for demens på Diakonhjemmet da han forsvant sporløst 25. juni 1990. – Jeg har lært meg å leve med det, sier sønnen, som på det nye albumet har laget sangen «Fotball i himmel’n», der barnebarnet spør om hvordan oldefaren feiret etter å ha scoret for Enga..
Bjølsen spilte siden inn «Vålerenga kjerke» om igjen for albumet «Over Elva». I fjor kom også en 2023-versjon der Trond Ingebretsen synger sangen sin sammen med Klanen, fotballaget og Vålerenga Mannskor. Sangen har fått sin egen æresvegg på Intility Arena. Og da Vålerenga vant cupfinalen i 2008, kunne det neste se ut som Kong Harald hadde lyst til å synge med på «Vålerenga kjerke».
– Jeg var der selv, og etterpå pakket jeg inn et eksemplar av «Over elva» med nyinnspillingen på, sendte den med tekstene til slottet med et brev der det sto at det var hyggelig om han vile være med og synge den, og at han her kunne lære den for framtida. Og jeg fikk skriftlig svar fra hoffet om at Hans Majestet Kongen takket for plata og teksten til «Vålerenga kjerke» «som han satte stor pris på å motta».
Les også: Anders Bjørgård Prytz har skrevet roman om ufaglærte i byggebransjen. – Jeg savner jobber for ufaglærte (+)
Bjølsen på «Vaterlands bru»
Trond Ingebretsen var selv i Hans Majestet Kongens Garde i militærtjenesten. I den nye sangen «Slottsvakta» forteller han om å stå i giv akt på Slottsplassen i 1969, med en hemmelig radio i lomma, en diskret øreplugg med ledning under uniformen, og hørte på «Gimme Shelter», den aller sterkeste sangen til med The Rolling Stones. «Jagger og Merry Clayton/sang om krig og skudd sendt av sted/jeg dansa rundt på slottsvakta/spilte gitar på min AG3», synger han nå. Dette er store perspektiver på krig og fred. Men plassmajoren i Garden var på inspeksjon, han fikk øye på opptrinnet, så unge Ingebretsen fikk aldri stå vakt foran slottet igjen, men måtte finne sin plass bak langt bak i parken, i det som heter Stallporten.
Etter gjennombruddet fulgte Bjølsen Valsemølle på med LP-platene «Vaterlands bru» i 1985 og «På ørnevinger» i 1986. Den siste fikk lunken mottagelse, og en spesielt ond anmeldelse i musikkavisa Beat. Gruppa solgte heller ikke like mye som før, Ingebretsen begynte å bli lei av lange reiser og lite penger, og la gruppa på is.
Han fortsatte likevel å skrive sanger. I 1994, spilte Trond Granlund inn fire sanger av Ingebretsen på albumet «Tia er det ingen som kan snu». Blant dem en ny versjon av «Vaterlands Bru» som de to sang sammen, med enda en velkjent oslostemme med et eget vers: Joachim Nielsen. De henta ham i en leilighet på Carl Berner, kjøpte med seg en pose øl og dro i studio i Nydalen. – Han var ganske skjelven, men nerven i det han synger, det var så flott, synes Ingebretsen.
I TV-serien «Tore på sporet» var det i 1996 en avdeling der gamle band, som Saft, Kids og Difference, til og med svenske Hoola Bandoola Band ble gjenforent. En episode med Bjølsen Valsemølle førte til de første konsertene med gruppa på åtte år. I 1999 kom gruppas første album på 13 år, «Danser på snø».
Igjen var de litt til og fra i årene som fulgte, men etter albumet «Over Elva» i 2007 har Trond Ingebretsen og Bjølsen Valsemølle jevnlig hatt ny musikk å by på. «Over elva» inneholdt også ei ekstra plate der mange av de beste gamle sangene ble spilt inn om igjen. «Vålerenga kjerke» omsider i en versjon sangen fortjener, og «Vaterlands bru», nå med Lillebjørn Nilsen som gjest i det andre verset.
Enda en som ville synge «Vaterlands bru» var Thomas Hansen, bedre kjent som St. Thomas, en av de fremste stemmene i norsk musikk tidlig i det nye århundret. I 2004 tok han med seg Trond Ingebretsen på en av sine fullsatte konserter på Rockefeller, for å synge «Vaterlands Bru», «Soria Moria» og «Midnatt Blå». Da vi møtte dem ved Vaterlands Bru på Grønland hadde Thomas med seg en pose gamle Bjølsen-plater til signering. – Da jeg var 12 spilte jeg dem like mye som Elvis, Bob Dylan og Creedence. Trond Ingebretsen synger mye om Oslo, med sjel og full innlevelse. Det vekket stoltheten i meg, sa Thomas, som likevel holdt seg unna «Vålerenga Kjerke», som innbitt Skeid-gutt.
Da Thomas Hansen døde i 2007 ble det langet et hyllestalbum, der Bjølsens versjon av hans «Cornerman» er et av høydepunktene. Og Trond Ingebretsen har altså sunget «Vaterland bru» med tre av de altfor tidlig døde sangerne fra Oslo, Joachim Nielsen, Lillebjørn Nilsen og St. Thomas Hansen.
Et annet vemodig kapittel i historien om Bjølsen Valsemølle handler om deres trofast tangenspiller Martin Aune, som var med i gruppa fram til han tok sitt eget liv i 2011, etter mange år med mentale utfordringer. Forrige helg var Trond Ingebretsen på Røros, for å være med på innvielsen av det nye Studio Martin, som er oppført med den økonomiske arven han etterlot seg. Der spiller han sangen «Tidas elv», som han skrev til Aune etter at han var borte.
Engasjement for Palestina
Sangene til Bjølsen har alltid handlet om noe konkret, mer enn bare abstrakte betraktninger om følelseslivet. Her er nok følelser likevel. Det nye albumet er intet unntak. Det er protestviser på rekke og rad, men også følelsesladede sanger om mennesker som har gjort inntrykk på sangeren. Tittelsangen «18. september» tar for seg fire begivenheter som skjedde på denne datoen. Da Jimi Hendrix døde. Brannen i Vålerenga Kirke. Fødselsdagen til hans adoptivsønn fra Colombia. Og fødselsdagen til hans første barnebarn.
– Jeg er jo en gammel raddis. Det går en tråd av solidaritet og sosialisme gjennom sangene. Det er det på den nye plata også, sier han, og trekker fram «Vanlige folks tur», som er en lang tirade mot styresmaktene. Her har han også skrevet inn et vers om palestinerne.
– Slik føyer den seg inn i en tradisjon hos Bjølsen Valsemølle. Jeg laget en sang som het «Tider skal komme», som jeg synes er en av de beste vi spiller. Den handler om barnebarnet mitt, som er født sør i Libanon, i et av de vanskeligste områdene der. Jeg har fått den konflikten veldig inn i stua. Jeg har gått mye i tog det siste året, ser han. Engasjement for Palestina har vært med ham lenge. En annen sang om dette er «Israel, det räcker nu», som han spilte inn i 2016 sammen med sitt gamle forbilde Mikael Wiehe. – Men det er klart, vi får ikke spilt en sånn sang så mye på NRK, sukker han.
Les også: Anmeldelse nye låter: Hammok slår hardt og Briskeby gjør comeback
Som vanlig er det flere sterke fortellinger på et album med Bjølsen Valsemølle. Ingebretsen snakker seg varm om en sang som heter «Dynamitt-enka og jeg»:
– Den handler om Else Wendel, som var en legende fra Hjemmefronten. Et av mine første minner i livet er OL i Oslo i 1952.- Else var venninne med mora mi, og ble stående utenfor og passe på meg, mens foreldrene mine gikk inn på Bislett for å se på åpningen. Ettersom jeg ble eldre fortalte hun meg hele historien sin
– Leiligheten til henne og mannen på Sinsen var både dekkleilighet, ammunisjons- og våpenlager. Mannen måtte flykte til Sverige, med Else fortsatte uforferdet. Det kom og gikk mannfolk til alle tider, hun fikk et dårlig rykte i nabolaget som ikke visste hva hun dreiv med, men hun fortsatte likevel. Da Milorg kom ut med historien etter frigjøringen var hele gården hennes full av blomster. Og hun fikk takketelegram fra Dwight D. Eisenhower, USAs neste president, sier Trond Ingebretsen. I ei tid der spillefilmene fra krigen kommer og kommer, alle med helteberetninger om menn, synes han at det hadde vært på tide at kvinner som Else Wendel også blir husket.
Trond Ingebretsen er litt skuffet over at Bjølsen Valsemølle aldri har spilt på noen av de store festivalene i Oslo. Ennå er det ikke for sent. En ny mulighet kommer til sommeren da deres gamle mentor Åge Aleksandersen spiller for 25.000 på Voldsløkka i Oslo. Det må da være plass til et lokalt oppvarmingsband der, med Åge på selveste Bjølsen? Ingebretsen minner om at både saksofonist Bjørn Røstad og pianist Terje Tranaas spilte i Bjølsen Valsemølle før de kom til Sambandet. Dette må bli et folkekrav! Her er det mange rockehistoriske kraftlinjer å trekke bakover.
Les også: Mener Trump kan ha valgt feil visepresidentkandidat (+)
Les også: Anmeldelse: Judas drar i land en mørk og seig «Jesus Christ Superstar» (+)
Les også: Mímir Kristjánsson: – Verdens eldste selvbedrag er å ta én øl (+)
