– Hele Norge har gått gjennom en slags klassereise. Vi har vunnet mye, men også mista en del. For noen, sånn som hovedpersonen i «Arbeidarhjerte», har det oppstått en indre konflikt. De gamle verdiene fra arbeiderklassen han vokste opp i, er ikke så høyt verdsatt i det nye middelklassemiljøet han er del av. Eller i den nye tida generelt, sier Carl Frode Tiller til Dagsavisen.
Han er forfatteren av en lang rekke populære og prisvinnende bøker, helt siden debuten med «Skråninga» i 2001.
Første uka i september kommer Tillers nye roman, «Arbeidarhjerte 1».
Arbeiderklassestolthet
«Arbeidarhjerte 1» handler om Trond, som vokser opp i Namsos på 1970-tallet. Far jobber på sagbruket, som faren før ham igjen. Han er trofast medlem av kommunistpartiet NKP, og stolt arbeider. Mor har bakgrunn i et bedehusmiljø, men det har hun brutt med. Familien er aldri i tvil om hvor de hører hjemme.
– Også jeg kommer fra en veldig klassebevisst familie. «Ikke glem at du er arbeiderklasse», sa far, og var stolt av det. Jeg har gitt Trond samme bakgrunn, sier Tiller.
«Hæ? Han vet ikke at vi fins!» tenkte jeg.
— Carl Frode Tiller
Men det går ikke så bra med Trond. I hvert fall som middelaldrende på 2020-tallet. Han har mista jobben, skilt seg fra kona, og sliter med å forstå både døtrene og samfunnet han er del av. Drikker for mye, og oppfører seg dårlig mot tilfeldige fremmede. Hva skjedde?
Kan noen av problemene hans skyldes klassereisa han har utført, fra arbeiderklasse til middelklassen? Startet problemene allerede på universitetet på 1990-tallet?
– I den andre boka om Trond, «Arbeidarhjerte 2», bruker jeg en scene jeg selv opplevde på universitetet: En foreleser i økonomisk historie sa det rett ut, at «i dag har vi ikke arbeiderklasse i Norge». Det var utrolig rart for meg. Jeg kikka rundt meg, men ingen reagerte. Folk bare noterte videre. «Hæ? Han vet ikke at vi fins!» tenkte jeg. Men heller ikke jeg sa noe, sier Tiller.
Jeg følte meg ikke hjemme på universitetet.
— Carl Frode Tiller
Klasseløst 1990-tall
For det første manglet han, som barn av nettopp arbeiderklassen, den selvtilliten man trenger for å si imot et foreleser ved et universitet.
– Jeg følte meg ikke hjemme på universitetet. Selv om jeg visste at det var mange som meg der, barn av arbeiderklassen som var den første i sin familie som tok høyere utdanning, følte jeg likevel at jeg var på bortebane. At man er litt underdanig. Visse ting som var selvsagte for andre, var det ikke for meg, sier forfatteren.
For det andre var foreleseren typisk for samtida si. Utover åtti- og nittitallet ble det stadig mindre vanlig å snakke om klasse i Norge.
– Sosialdemokratene skjønte tidlig i etterkrigstida at om man skulle bygge velferdsstaten, måtte man bygge en allianse mellom arbeider- og middelklasse. Man begynte for eksempel å si «arbeidende folk» i stedet for arbeiderklasse. Mange i dagens arbeiderklasse – renholdere, hjelpepleiere, mange flere – definerer seg ikke som arbeiderklasse, slik de ville gjort noen tiår tidligere, sier Tiller.
Les også: «Hvit makt»: – Det Trumps velgere har felles, er at de ikke liker muslimer, svarte og innvandrere (+)
Ny arbeideridentitet
I Namsos, der romanfiguren Trond vokser opp, står sagbruksnæringa sentralt. Den står som eksempel på de enorme endringene innen mange av de tradisjonelle, manuelle arbeideryrkene i etterkrigstida.
– Tidligere var dette tungt, fysisk arbeid. Arbeiderne knytta mye identitet til styrke. Det var mandig å være sterk. I dag er sagbruksarbeidere knapt borti en tømmerstokk. I stedet styrer de alt ved hjelp av tolv dataskjermer og en joystick. Det er blitt et helt annet yrke. Da er også verdiene og normene knyttet til arbeideridentiteten under press og forandring. Det er interessant å se på, sier Tiller.
Arbeiderne knytta mye identitet til styrke. Det var mandig å være sterk.
— Carl Frode Tiller
Indirekte viser Tronds familie at endringene har vært store også innen arbeiderklassen.
– Tronds far og Tronds bror driver begge med treverk. Men på helt ulike måter, med ulik identitet knyttet til arbeidet. Faren, og farfaren før han, har en helt konkret følelse av å ha vært med å bygge landet. Helt konkret. De kan peke på tømmeret i bygg og si at «dét har vi skåret!» I dag er det flere som føler at velferdsstaten ikke bygges, men er under press. Det er ett av hovedtemaene i boka, sier Tiller.
Les også: «Vestersand»: Dampende hett ved ishavet (+)
Basert på egen familie...
Aldri før har forfatteren brukt så mye av sin egen oppvekst i en roman. Vel vitende om at det åpner for at folk kan komme til å tro at Tronds opplevelser er identiske med hans egne.
– Jeg har alltid startet alle bøker som form- og språkeksperimenter. Men ikke denne gangen. For første gang begynte jeg rett på, med å beskrive plasser jeg har bodd, i en konkret og lite eksperimentell form. Det som nå er den andre fortellingen i romanen, er en skildring av rommene til besteforeldrene mine. Så dukket det opp minner, karakterer, folk som tilhørte miljøet, som jeg diktet videre på. Jeg har brukt mye mer av meg selv enn vanlig, sier Tiller.
Les også: Er årets fineste debut allerede ute? Les anmeldelsen av Karoline Mirkovic her: «Gir lengsel tilbake til et Jugoslavia jeg aldri har besøkt» (+)
… men ikke selvbiografi
Samtidig poengterer han at romanen ikke er noen selvbiografi.
– Jeg har aldri jobba i UDI. Er ikke skilt. Ikke alkoholisert, heller, så vidt jeg vet. Faren min var arbeider og NKP-medlem, men jobba aldri ved sagbruk.
– Jeg har først og fremst brukt spennende ting fra min familiebakgrunn, for å si noe om Norge i dag. Det var derfor jeg ga Trond jobb i UDI, slik at det ble naturlig å skrive om innvandringsspørsmål. Før det er han lærer. I skolen skjer det en del ting som utløser situasjonen han er i idet vi blir kjent med ham: skilt, lettere alkoholisert, og sint. Han har gjort en klassereise, men kjenner ikke full tilhørighet noe sted, verken i arbeiderklassen han kom fra, eller middelklassen han har blitt del av, sier Tiller.
Les også: Fastspente ettåringer, 35 barn per voksen, gråtende ansatte og andre skrekkhistorier fra barnehagen
– Diktning fins!
At folk uansett kommer til å tro at det «egentlig» er sin egen oppvekst han beskriver, får heller være.
– For meg, som lærte på universitetet at forfatteren skulle holdes utenfor når man leser litteratur, er det veldig rart å være vitne til at folk nå leser «alt» som selvbiografi. Men jeg har gitt opp å forklare forskjellen på fiksjon og livet utenfor.
Jeg hadde en helt annen oppvekst. Men folk tenkte nok sitt.
— Carl Frode Tiller
– Jeg har klarert noen av fortellingene i «Arbeidarhjerte» med dem som har inspirert historiene. Men for familien tror jeg det var verre da jeg debuterte, med romanen «Skråninga». Det er en ganske fæl fortelling om psykisk sammenbrudd, rus og omsorgssvikt. Etter på ble jeg invitert til debatter om rus og psykiatri. Der satt jeg og prøvde å fortelle at jeg aldri har vært på institusjon selv. At jeg hadde en helt annen oppvekst. Men folk tenkte nok sitt. «Ojoj, tenk at han hadde det så gæli». Men det hadde jeg ikke. Det er bare det at det føles som bortforklaring, samme hva jeg sier. Men diktning fins. Det er mye av den i denne boka.
Les også: Bokhøsten er her: Her er 15 av de antatt beste (+)
---
Carl Frode Tiller
- Norsk forfatter, født 1970 i Namsos.
- Debuterte med «Skråninga», som han blant annet fikk Vesaas’ debutantpris for i 2001.
- Stort gjennombrudd med «Innsirkling» (2007), som fikk både Bragepris, EUs litteraturpris, og nominasjon til Nordisk råds litteraturpris. Siden kom «Innsirkling 2» (2010) og «Innsirkling 3» (2014).
- Nyere bøker er bl.a. romanene «Begynnelser» (2017), «Flukt» (2021) og langdiktet «Det framande landet» (2021).
- Har også skrevet flere skuespill, inkludert «Begynnelser», som hadde musikk av Motorpsycho.
---
