Hvis du tar heisen fem etasjer opp til Det Norske Teatrets Scene 3, og likevel synker dypt ned i menneskets indre landskap, er det mest sannsynlig den prisvinnende performance-duoen Blaue & Poppy som venter på scenen. Julian Blaue og Edy Poppy er partnere både i livet og på scenen. Med sitt unike uttrykk og sin ærlige kommunikasjonsstil, tar de oss med på en indre reise hvor kunst og personlig liv flettes sammen på en nesten urovekkende måte.
«Iggy – virkeligheten slår tilbake» (Det Norske Teatret 24. august) er basert på Edy Poppys roman «Iggy», som ble utgitt i år og fikk gode kritikker. «Iggy – virkeligheten slår tilbake» er regissert av Julian Blaue og fremføres av begge. Det handler om Edy, hennes tre partnere og en abort. Blaue spiller alle mannlige roller, inkludert seg selv, mens Poppy inntar hovedrollen.
Blaue & Poppy skaper et fortettet rom der kunst og virkelighet ikke bare speiler hverandre, men griper inn i hverandre på måter som utvisker grensene mellom personlige erfaringer og kunstnerisk uttrykk. Forestillingen har en minimalistisk tilnærming som vekker assosiasjoner til «det fattige teater» av den polsk teaterregissøren og -teoretikeren Jerzy Grotowski, hvor fokus på skuespillerens kropp og uttrykk blir sentralt. Scenografien reduseres til et minimum: i dette tilfellet en lampe, et bord med potetgull, datamaskin, en flaske øl, hatter, en blomst. Med andre ord ligner dette på en mer eller mindre vanlig opplesning på en scene. Men bak dem på stort lerret, er det bilder som tar opp motiver fra romanen: et bind, et fly som krasjer, et Cupido-blad, en marsipangris. Et krasj mellom det kjente og det outrerte.
Les også: Nationaltheatrets oppsetning av «Hedda Gabler» tar Henrik Ibsens drama inn i kaos og overdrivelse (+)
Tilnærmingen kan knyttes til postdramatisk teater, som fokuserer mer på visuelle og fysiske uttrykk enn på en lineær handling. Dette distanserende grepet minner om fremmedgjøringseffekt, et konsept utviklet av den tyske dramatikeren Bertolt Brecht, som gjør at publikum blir bevisste observatører heller enn å bli følelsesmessig involvert, slik at de kan reflektere over det de ser.
Det er en dyp utforskning av hvordan kunst kan forme og overskride livserfaringer, og samtidig belyse feministiske spørsmål om frihet, forpliktelse og skaperkraft. Her kan man trekke paralleller til Hélène Cixous, en fransk feminist, dramatiker og forfatter, som utviklet teorien om écriture féminine – ideen om at kvinner kan bryte med patriarkalske språkstrukturer gjennom å skrive fra kroppens erfaringer.
Forestillingen stiller ubehagelige spørsmål om identitet, skaperkraft og de valg vi tar – eller tvinges til å ta – i kunsten og livet. På en radikal måte gjenfødes den aborterte «Iggy», ikke som barn, men som et kunstverk, en legemliggjøring av all den ambivalensen som følger med å velge kunsten fremfor et konvensjonelt liv. Nei, dette er ingen flørt med biologisk reproduksjon, men en flørt med livet, en utforskning og en selvoppdagelse.
Les også: Johan Harstad skriver med energien til et helt kjernefysisk anlegg i «Under brosteinen, stranden!»
Abortert, men aldri glemt, blir barnet et symbol på hvordan Edy Poppy både mister og vinner gjennom sine valg – ikke bare et fravær av liv, men også en kreativ tilstedeværelse som presser seg frem gjennom kunst. «Iggy» utforsker hvordan man skaper seg selv ved å skape kunst. Her ligger fokuset på livets skjøre grenser, der kunstens evne til å transformere det personlige, det private og det eksistensielle smelter sammen til et kraftfullt uttrykk.
Gjennom forestillingen dykker Blaue & Poppy dypere ned i temaer få tør å berøre. De iscenesetter et nesten meditativt rom hvor tiden står stille, og publikum må finne svar på de eksistensielle spørsmålene forestillingen stiller. Det handler ikke bare om skaperprosessen, men også om konsekvensene av den.
Når publikum kommer inn i den halvmørke salen og ser Edy Poppy i en hvit silkekjole sittende foran en datamaskin med en gulvlampe ved siden av seg, skapes det en følelse av intimitet. Denne innledende stillheten leder til stille observasjon, hvor man umiddelbart trekkes inn i rommet, trer inn i hennes private sfære. Det blir en slags liminal fase hvor grensen mellom forestilling og hverdagsliv viskes ut, og publikum inviteres til å delta i en indre refleksjon før noe i det hele tatt blir sagt eller gjort.
Les også: Hageselskap i helvete (+)
Når alle roer seg begynner Edy å lese teksten høyt, og det hele utfolder seg som en monologbasert forestilling. Den minimalistiske tilnærmingen forsterkes av at de samme, tilsynelatende alminnelige gjenstandene, brukes på nytt gjennom hele forestillingen, men med skiftende funksjoner og betydninger. Det gjelder ikke bare Blaue, som altså representerer de forskjellige mennene i Poppys liv, men også for eksempel blomsten, som både er en pyntegjenstand, forestiller en knullende pikk, en skje til å røre i babygrøt eller en mikrofon som Poppy kan synge Coco Rosie inni. Dette skaper en subtil, men kraftfull dynamikk der hverdagsobjektene får ny symbolikk og speiler hovedpersonens reise.
Det som fascinerer meg personlig aller mest, er duoens mestring av å skape flyt av tid i forestillingen, samtidig som de bruker ulike teatralske midler for å overføre romanens eksperimentelle språk til scenen. Scenerommet er enkelt, med en mørk scene opplyst av et bord i midten hvor duoen holder sine monologer. I bakgrunnen vises bilder fra deres liv, som kommenteres og formuleres underveis i performancen. For språkinteresserte og de som har lest romanen, tilbyr dette en fascinerende symbiose der ord, skuespill og teaterkunst smelter sammen til en eksperimentell helhet. Her kan slukking av lys brått sette punktum, og knaskingen av potetgull bryte stillheten som en skarp kommentar til kjedsomhetens langvarighet.
Dette blir et symbol på det geografiske og hvordan lengselen etter kunnskap plutselig eksploderer. Det er som om forestillingen spiller på det hverdagslige for å understreke kontrastene mellom monotoni og den kreative gnisten, som til slutt bryter gjennom med en intensitet som overrasker både publikum og karakterene. «Iggy – virkeligheten slår tilbake» fremstår som en installasjonsaktig performance som kunne hatt sitt hjørne i et samtidsmuseum.
Les også: Musikk over stjernene, helt til himmels (+)
Å utforske grensene for individets selveksponering i kunstens tjeneste, er duoens teatermisjon. Deres arbeid utfordrer ofte kapitalismens innflytelse på kunsten, samtidig som de problematiserer kunstnerens medvirkning i systemet de forsøker å kritisere. Gjennom performance som blander selvransakelse med skarp samfunnskritikk, tilbyr de en dypere refleksjon over kunstens rolle i dagens økonomiske og sosiale virkelighet.
Blaue & Poppy fremstår som et kraftsentrum innen eksperimentell teaterkunst, hvor de konfronterer både publikum og seg selv med paradokser. Forestillingene deres er ofte en form for sosial studie, spot on på grenselandet mellom individ og samfunn.
Gjennom «Iggy – virkeligheten slår tilbake» har duoen nok en gang bevist at de de med sine intense og introspektive performancer, trekker publikum inn i en sfære der spørsmål om identitet, kunstens rolle og samfunnets strukturer blir satt under lupen. For de som ønsker å fordype seg i berøringspunktet mellom kunst og virkelighet, er dette en opplevelse som vil sitte lenge etter siste replikk er sagt.
«Iggy – virkeligheten slår tilbake» ble vist på Det Norske Teatret 24. august. Skal senere vises på litteraturhuset i Skien, Rosendal teater i Trondheim og Østfold Internasjonale Teater i Fredrikstad.
