«Norsk antiamerikanisme er ikke nytt. Det nye er at den har migrert til Høyre», hevdet nylig statsviter og nestleder i Nobelkomiteen, Asle Toje, i Aftenposten. Hans eksempler stammer fra Høyres landsmøte, der Michael Tetzschner ifølge Toje kalte USA en fiende av Vesten, mens Erna Solberg oppfordret oss til å handle europeiske varer og feriere i Europa. «Det er vanskelig å lese dette som annet enn en oppfordring til boikott av USA», mener Toje.
Påstanden vekket såpass oppsikt, som det heter, at både Tetzschner og andre på høyresiden, som tidligere Frp/Høyre-politiker Jan Arild Snoen, gikk kraftig til motangrep. «Tøv fra Toje. Igjen», smalt det fra Oslos tidligere byrådsleder. Siden har toneleiet vært «du er antiamerikansk», «nei, DU er antiamerikansk», «DU er antiamerikansk ganger uendelig». Norsk idioti er ikke noe nytt. Det nye er at den har migrert til høyresiden, kunne man være fristet til å skrive, om man var av den småfrekke sorten.
Realiteten er at ingen av dem er antiamerikanske. Sånn, bli venner nå.
Gir det mening å kalle en person «antiamerikansk» om han kritiserer USAs rolle i Vietnamkrigen?
Forvirringen skyldes den evige dansen rundt Jens Bjørneboes 1966-essay «Vi som elsket Amerika», som ifølge Toje dannet skole for den norske antiamerikanismen, hovedsakelig på venstresiden. Men teksten handler nesten utelukkende om USAs utenrikspolitikk under den kalde krigen, som Bjørneboe mente var blitt preget av «ensidig brutalt egoistiske motiver».
Men gir det mening å kalle en person «antiamerikansk» om han kritiserer USAs rolle i Vietnamkrigen? Det ville vært som å kalle noen antisemittisk om de mener Israels statsminister Benjamin Netanyahu i dag begår folkemord mot palestinerne. I et slikt tilfelle er man anti-folkemord, ikke antisemittisk. Viktig distinksjon.
I et slikt perspektiv har venstresiden aldri vært spesielt antiamerikansk, fordi den hovedsakelig har kritisert USAs utenrikspolitikk. Bjørneboes essay ble da også publisert i avisa Orientering, som ble etablert av venstresiden i Arbeiderpartiet etter Nato-striden på tampen av 1940-tallet.
Bjørneboes «Vi som elsket Amerika»-kritikk i 1966 er en videreføring av hans essay «Frykten for Amerika i oss» fra 1952, publisert i et konservativt tidsskrift, Spektrum. Lest samtidig blir det tydelig at Bjørneboes kulturelle kritikk av USA var like dypt konservativ som hans politiske var radikal. Han mente i 1952 at USA var «bebodd av en ny sort mennesker, av prektige, halvmekaniske kjempebabyer som lever av hermetisk tomatsaft og kunstige vitaminer», at «Amerikas svakhet for det kunstige er noe helt annet enn rett og slett mangel på kultur. Den er en sykdom, en slags fortidlig oldingealder» og at «Det jordiske Amerika er et sted hvor tenkende og følende mennesker har det verre enn noe annet sted i verden» – for bare å ta noen få nokså antiamerikanske eksempler.
Les også vår nye spaltist Svein Tore Bergestuen: Glassblåseren, sønnen og Arbeiderpartiet
Bjørneboes verdikonservative kritikk i 1952 føyer seg inn i en gammel tradisjon i Europa, som stammer fra 1700-tallet, minst, og som består av motsetninger: Europa er tradisjon, ånd, filosofi, mat- og drikkekultur, klassisk scenekunst, menneskevennlig byarkitektur andre tegn på fremskreden sivilisasjon. USA er, på den andre siden, barbari – showbiz, mikrobølgeovnmat og store, bråkete biler. Europeere er renraset, dannet og utdannet, amerikanere er bastarder, overfladiske og uvitende. «En hundre prosent amerikaner er 99 prosent idiot», som den irske forfatteren George Bernard Shaw så kort og greit oppsummerte det. Ideen om den enkle og brautende amerikaneren har siden blomstret opp med jevne mellomrom, for eksempel tidlig på 2000-tallet under president Bush den yngre, der hans påståtte dumhet og svart/hvitt-tenkning ble tilskrevet hans Texas-bakgrunn.
Føy til ytterligere et velkjent mønster, inkarnert av briten Toby Young på 1990-tallet, da han full av (urealistiske) drømmer dro til USA og forsøkte å erobre Manhattan-etablissementet som stjernejournalist i det legendariske motebladet Vanity Fair. Slukøret og satiresprengt dro han tilbake til London og skrev bestselgeren «Hvordan miste venner og legge seg ut med folk», der han portretterer alle amerikanere som overfladiske og humørløse. Uten Youngs høye forventninger, ville heller ikke fallet og skuffelsen blitt så stor – en klassisk pendelbevegelse i USA/Europa-forholdet som går i arv fra generasjon til generasjon.
Les også: Til dem som mener Eggum-saken ikke var «metoo»
Kultur, verdier og identitet er kjernen i den arketypiske antiamerikanismen i Europa, ikke politikk og utenrikspolitikk. Antiamerikanisten generaliserer fra enkelttilfeller til befolkningsgrupper og skaper myter og stereotypier som sier mer om europeeren enn amerikaneren. Dermed har den likhetstrekk med annet fordomsfull tankegods, som antisemittisme eller islamofobi. Det er forskjell på å si at Benjamin Netanyahu er en krigshissende hauk og at alle jøder er det. Blant annet fordi det første er sant, mens det andre ikke er det. Ved å sause det hele sammen og trekke anti-kortet i utide, bidrar venner av USA til å fordumme det offentlige ordskiftet. Kall det gjerne en amerikanisering av debatten, men da må vi nok rykke tilbake til start.
Til orientering: Spaltisten utga i 2003 boka Frykten for Amerika. En europeisk historie (med Dag Herbjørnsrud), om tilsvarende tematikk.
Til orientering 2: Spaltisten mener ikke at alle texaner er dumme. Det er et retorisk poeng.
