– Offer for overgrep blir fortsatt ofte avskrevet som emosjonelle og hysteriske. De blir ikke trodd. Det gir ekstra tyngde når noen som selv kjenner loven, og som lenge har befunnet seg på overgriperens side, uttaler seg som et offer, sier skuespiller Maria Hildonen til Dagsavisen.
I vinter skal hun på turné med Riksteaterets oppsetning av Suzie Millers prisvinnende monolog «Prima Facie».
Stykket handler om Tessa, som har jobbet seg opp og fram som forsvarsadvokat. Særlig forsvarer hun menn som er anklaget for voldtekt og overgrep.
Stykket går rett inn i debatten rundt flere aktuelle saker
— Maren Bjørseth, regissør
Maktesløs mot systemet
Tessa er dyktig. Hun utnytter loven til fulle, og bygger overbevisende forsvar for mennene hun representerer. Ofte ved å så tvil om ofrenes troverdighet. Ved å plassere dem i en gråsone der det er vanskelig for dommer og jury å vite hvem de skal tro på.

En hendelse i Tessas eget liv endrer alt. Plutselig er hun offeret. Da oppdager den dyktige advokaten hvordan det er selv å være den folk tviler på.
– Tessa hadde full tiltro til systemet. Nå merker hun hvor maktesløs man fort blir i møtet med det samme systemet, sier regissør Maren Bjørseth.
Aktuell debatt
Tittelen, «Prima Facie», er et juridisk begrep som betyr noe à la «ved første øyekast», og handler om hvilken bevisførsel som skal til for at en sak skal føre til rettssak og dom.
– Stykket handler om hvordan rettsvesenet forholder seg til overgrep. Det går rett inn i debatten rundt flere aktuelle saker, inkludert den om samtykkelov, sier Bjørseth.
– Teateret er et refleksjonsrom. Tessas historie kan være et springrett for videre diskusjon, for eksempel om disse «gråsonene», sier Hildonen.
Les også: Mener dette er nøkkelen for å få flere flyktninger i jobb (+)
Tvil i gråsonen
Gråsonene har alle hørt om før. «Gikk hun ikke litt utfordrende kledd?» lurer folk, og «sa hun ikke ja først, før hun sa nei? Det virket i hvert fall sånn».
Eller, om den anklagede parten: «ja, men det er synd på ham, han har en tøff bakgrunn», eller «det skjer jo bare når han er rusa».
I en viss, mye omtalt kjendissak med røtter i kongehuset, er det dessuten mye snakk om hvor tøft det er med forhåndsdømming av kjendisen som står anklaget for psykisk og fysisk vold mot flere kjærester.
– Det krever et enormt mot av ofrene i den saken å stå fram. Det er lett å tenke «stakkars familien». Og ja, stakkars dem og stakkars alle. Men det er kvinnene det er virkelig synd på. De har aldri ønsket offentlig oppstyr. Nå møter de en hel masse tvil og trakassering, bare fordi de var modige og sa fra, sier Hildonen.
Les også: Dette mener folket om norsk asylmottak i Afrika (+)
– Realistisk
I «Prima Facie» er det en ekstra interessant faktor at Tessa selv går fra å være overgriperens talerør, til å få offerets synsvinkel.
– Forsvarere som Tessa, får ofte spørsmål om «hvordan orker du, du vet jo han er skyldig». Slik hun ser det som jurist, er det ikke hennes jobb å vite om han er skyldig eller ikke. Tvert om. Hun ser seg som et nøytralt talerør for klienten, sier Hildonen.
– Da overgrepet faktisk skjer, gjør hun alt «feil». Selv om hun for eksempel vet at hun må på legevakta og samle bevis, lar hun være. Det er veldig realistisk. Vi vet at ofre reagerer veldig ulikt. Mange later som ingenting. De orker ikke. Likevel blir det fortsatt brukt mot folk at «du slo jo ikke tilbake», eller «du ropte ikke», eller «du bare fortsatte med livet ditt som før», sier Bjørseth.
Mørketall
Dermed lar mange være å si noe.
– Mørketallene er store. Tematikken tramper rett inn i manges liv, sier regissør Maren Bjørseth.

– Også under metoo, var det en del folk som sa at «det har ikke jeg opplevd, så jeg kan ikke vite at sånt skjer». Men det blir feil inngang. Hvis vi ikke klarer å sette oss inn i andres situasjon, sliter vi som samfunn. Jeg håper at «Prima Facie» kan være med å gi perspektiv og empatisk innsikt, sier Maria Hildonen til Dagsavisen.
---
«Prima Facie»
- Skuespill av australsk-britiske Suzie Miller, oversatt av Agnes Banach.
- Norgespremiere ved Riksteatret i Nydalen i Oslo 4. februar 2025. Spilles siden 45 steder landet over, før det settes opp på Nationaltheatret.
- Sammen med Maria Kristine Hildonen, står musiker Elisabeth Mørland Nesset på scenen.
- Scenograf og lysdesigner er Norunn Standal, kostymedesigner Alva Walderhaug Brosten, komponist og lyddesigner Sjur Miljeteig, koreograf Magnus Myhr, og produsent Silje Vigerust Vinjar.
- West End-oppsetningen av stykket fikk den britiske Olivierspriser (tilsvarende Hedda) for beste nye stykke i 2023.
---
Les også: John Bolton om Trump: – Han likte å være den store fyren i rommet (+)