– Man trenger et større mangfold av behandlingsmetoder, og man trenger en mer menneskerettighetsbasert tilnærming med fokus på individet og egen medvirkning, sier Ellen Ugelstad til Dagsavisen.
Som regissør debuterte hun med dokumentarfilmen «Indian Summer» i 2011. I filmen følger Ugelstad sin bror, som har levd med diagnosen schizofreni i 30 år (17 da filmen ble gitt ut).
For tiden er hun aktuell med filmen «The Recovery Channel», som er en blanding av fiksjon og dokumentar. Filmen handler om en nyhetskanal som kun presenterer nyheter om psykisk helse, menneskerettigheter og tvang i psykiatrien. I tillegg følger filmen nyhetsankeret Randi (spilt av Turid Rivertz Vatne), som er pårørende til sin søster Ylva (spilt av Valentina Alexeeva) som ikke vil ta imot hjelp. Ugelstad mener at blandingen av ulike sjangre gir det mest autentiske bildet i forhold til det hun prøver å fortelle.
Les også: AAP: – Dette er det ingen som forteller deg (+)
– De fleste innslagene i nyhetssendingene er basert på virkelige historier, mens da jeg skulle skildre hovedpersonen Randi og hennes søster som ikke ville ta imot hjelp, er det fiksjon. En grunn til at jeg blander er også etiske valg, fordi det er en del situasjoner jeg ikke ville hatt mulighet til å gå inn i hvis jeg skulle gjort det dokumentarisk. Det viktigste for meg er at det oppleves autentisk mer enn om det er dokumentar eller fiksjon. Randis historie speiler en del dilemmaer som pårørende står i.
– Ytringsrommet er innskrenket
Når det gjelder filmens rollebesetning, har Ugelstad hatt helt spesielle kriterier til alle de medvirkende.
– Alle som er med, uavhengig av om de er skuespillere eller ikke, har en relasjon til psykiatrien. Turid, som spiller Randi er sykepleier og har jobbet i psykiatrien, mens de som er i redaksjonsrommet, enten er advokater, tidligere pasienter eller ledere av brukerorganisasjoner. De har med andre ord kompetansen inne i forhold til hva de snakker om, sier Ugelstad til Dagsavisen.
Tirsdag 13. august mottar Ugelstad Prisen til fremme av ytringsfriheten innen psykisk helsevern 2024 under Arendalsuka.
– Ugelstad mottar denne utmerkelsen for sitt modige arbeid og sin evne til å belyse viktige problemstillinger gjennom innsiktsfulle filmer og sitt utrettelige arbeid med å formidle livssituasjonen til mennesker med psykososiale utfordringer, skriver juryen i sin begrunnelse.
Les også: Oslo-jenter i vinden: – Folk trenger å gråte litt (+)
Som mangeårig pårørende har Ugelstad sett det hun i sin nyeste film kritiserer på nært hold og hørt mange historier. Hun mener at den største feilen er hvordan systemet er lagt opp.
– Jeg syns at systemene og styringsmodellene er undertrykkende. Både for pasienter, ansatte og pårørende. Jeg tror også at det er særlig undertrykkende for pasientene fordi du hele tiden er i situasjoner hvor det er maktubalanse. Noen har autoritet og definisjonsmakt, selv om du egentlig selv også har det. Det er en ubalanse som gir grunnlag for krenkelser og maktmisbruk, sier Ugelstad og fortsetter:
– Jeg syns ikke det er nok dialog eller kontakt mellom ansatte og pårørende. Jeg tror ikke pasienter tør å snakke fritt fordi fagfolk ofte sitter med et par «diagnostiske» briller hvor man ser etter symptomer og det fører til at uansett hva pasienten sier, så blir de tolket inn i den forståelsesrammen. Da mener jeg at ytringsrommet er innskrenket. Jeg tror det er veldig nødvendig med en pris som dette, for å minne oss på at ytringsfriheten må vernes om. Det er ikke noe man blir ferdig med. Det må bevisstgjøres hele tiden.
Les også: Øya-aktuell: – Ingen trenger at du griner på Instagram (+)
Utfordrende tematikk
Ugelstad anerkjenner at hun som filmskaper er heldig som bor i Norge og får lage film om det hun vil, som ikke er gitt for regissører fra hvilke som helst land. Hun tror i den forlengelse at flere stemmer kan bli hørt i filmformatet.
– Film kan gå inn i rom man ikke vanligvis har tilgang på, det er noe annet enn tall og statistikk og grafer. Kunst kan også være med på å gjøre det usynlige synlig, at flere perspektiver kommer fram og at flere stemmer blir hørt.
Les også: Disse konsertene bør du få med deg under Øya (+)
Selv om hun omsider har laget en film om det, syns Ugelstad tvang er en utfordrende tematikk.
– Jeg har laget mange filmer om forskjellige områder innen psykisk helse, men når det kommer til tvang finnes det så mye berøringsangst. Tvungen psykisk helsevern er noe av det mest inngripende et menneske kan blir utsatt for. Målet med «The Recovery Channel» har vært å løfte fram tematikken og sette i gang en nasjonal samtale. Hvordan skal vi behandle medmennesker som har psykososiale utfordringer på deres egne premisser?
Ifølge Ugelstad brukes det altfor mye tvang i norsk psykiatri. Tvang brukes enten i form av tvangsmedisinering, tvangsinnleggelser eller med bruk av mekaniske midler som å feste pasienten med belter.
Les også: Opptøyer i Storbritannia: – Sinne og aggresjon som har ventet på å få utløp (+)
– Et tankekors
Filmskaperen forteller også Dagsavisen at de fleste forskningsprosjekter hvor man prøver på reduksjon av tvang gir gode resultater. I nyhetsinnslagene i «The Recovery Channel», belyser de noen av disse prosjektene.
– På Lovisenberg startet de et initiativ kalt «Åpen Dør» hvor de reduserte belteinnlegging med 80 prosent. Det finnes også mange andre måter å behandle folk på. I Finland er det for eksempel noe som heter «Åpen Dialog». I Norge har vi også BET, som nå er nedleggingstruet. I tillegg har det kommet medisinfrie tilbud, men flere blir stengt ned igjen. Pasienter må behandles på en human og verdig måte. Akkurat nå er det få alternativer. Man trenger et større mangfold av metoder fordi vi mennesker er forskjellige. Man trenger en menneskerettighetsbasert tilnærming som er mer fokusert på individet, selvbestemmelse og informert samtykke om behandlingen du får, sier Ugelstad og fortsetter:
– Det er stor geografisk variasjon i bruk av tvang i Norge. Dette er et tankekors. Norske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har gjentatte ganger kritisert Norge for sin bruk av tvang. Det må politikerne gjøre noe med.
Les også: Aerosmith er ferdige for godt
To onder
Selv om det er pasienten tvangen i all hovedsak går utover, sier Ugelstad at pårørende også blir tvunget til å «akseptere» behandlingsmetodene.
– Hvis broren min er syk, så må jeg velge mellom to onder. Han må da tvangsinnlegges, og egentlig er det sykehuset sin jobb å gjøre det, men ofte blir det familien som får ansvaret for det og da brytes jo tilliten til den personen det gjelder. Den type dilemma er blant de som blir skildret i filmen. Pårørende opplever i veldig stor grad at de ikke blir hørt og ikke får medvirke til behandlingen. I noen tilfeller skal man jo ikke det, men i veldig mange sammenhenger har pårørende fulgt personen veldig lenge og vil gjerne hjelpe og overføre sin kunnskap til de som tar imot personen. Det er det veldig dårlige rutiner på, forteller Ugelstad til Dagsavisen.
Hun forteller videre at man som pårørende ofte blir sett ned på og at innspill man kommer med ofte blir usynliggjort.
– «Dette vet du ikke nok om» eller at «nå må du overlate til oss», er blant tingene pårørende får høre. Dette blir å sette det på spissen, men hvis du protesterer og sier nei til medisinering som jo er en sunn holdning, så er du ikke samtykkekompetent, eller vet ikke hva du snakker om. Du blir ikke lyttet til, men hvis du sier ja til medisiner så er du plutselig samtykkekompetent.
Les også: Spaltist: Noe er galt med verdens skattesystem
Ugelstad forteller Dagsavisen at det er mange som ønsker en endring i systemet, både ansatte, pårørende og pasienter, men at utfordringen er å samle det til noe felles.
– Pårørendeorganisasjoner har et annet fokus enn brukerorganisasjoner, som igjen har et annet fokus enn fagorganisasjoner. Det er helt naturlig, men hvordan kan man samle noen overordnede endringer man er samstemte om å gå til politikerne med? Verdens helseorganisasjon har for eksempel kommet med veiledere til en mer menneskerettighetsbasert tilnærming. Min jobb er å sette i gang samtalen, og vi reiser rundt i landet og viser filmen. Så håper jeg andre tar stafettpinnen videre.
Les også: Blodrøde børstall verden over – hvorfor skjer det? (+)
Les også: Republikanske senatorer bekymret over Trumps sikkerhetspolitikk (+)
Les også: Dagsavisen mener: Det siste verden trenger nå er en global finanskrise (+)
