---
2
Film
«Trap»
Manus & regi: M. Night Shyamalan
USA/Jemen/England – 2024
---
Det tilhører sjeldenhetene at et stort filmstudio nekter plent å vise en premiereklar film til pressen, noe som tradisjonelt bare skjer med prosjekter de totalt har mistet troen på. Sånt forekommer fra tid til annen i USA, der dårlig forhåndsomtale kan kvele inntektene under premierehelgen – men skjer knapt noensinne hjemme i lille Norge, der selv åpenbare kalkuner som «Cats», «Dolittle» og «Morbius» ble vist for kritikere. Så det er ikke et særlig godt tegn at Warner Bros-studioet skrinla pressevisningen av M. Night Shyamalans siste film, og deretter nektet å svare på spørsmål om hvorfor vi ikke fikk lov til å anmelde «Trap» i forkant av premieren.
Vi kan dermed bare spekulere om årsakene bak denne avgjørelsen: enten det skyldtes at filmselskapet frykter at «Trap» vil bli en spektakulær flopp, eller at regissøren selv la ned et strengt krav om at pressen ble ekskludert fra hans siste thriller. Shyamalan er kjent for å ha et litt anstrengt forhold til kritikere, til de grader at han i «Lady in the Water» (2006) moret seg med å la en surmaget filmanmelder bli flerret i hjel av rasende villdyr. Men selv om fyren til tider har fått hard medfart i pressen representerer «Trap» den aller første gangen kritikere har blitt nektet adgang til en av filmene hans før premieren.
Etter å ha sett denne thrilleren på en glissent befolket Oslo-premiere er det lettere å skjønne hvorfor: «Trap» er nok en forbløffende feilvurdering fra en filmskaper som ser ut til å aktivt gå inn for å skuffe oss som så gjerne vil støtte opp om ham. En humoristisk seriemorderthriller med et klokkerent konsept salige Alfred Hitchcock ville ha elsket, så mesteparten av spenningen her ligger i å finne ut hvordan Shyamalan vil klare å forkludre ting igjen. Ingen fare, det klarer han naturligvis.
Les også: En av de uhyggeligste filmene jeg har sett på kino (+)
Som belønning for gode karakterer har familiefaren Cooper (Josh Hartnett) tatt med seg sin tolvårige datter Riley (Ariel Donoghue) på konsert for å se hennes store idol Lady Raven (Saleka). En fenomenalt populær superstjerne på nivå med Taylor Swift, som har fylt den digre Tanaka-arenaen i Philadelphia til randen med forventningsfulle fans. Cooper er full av teite pappavitser mens han gjør sitt beste for å forsikre at dette blir en drømmedag for datteren, men legger samtidig merke til at sikkerhetsoppbudet er enormt selv for en konsert som dette. Arenaen er omringet av tungt bevæpnede politifolk og spesialstyrker, som tar ordre fra en gråhåret kvinne i pensjonsalder (Hayley Mills).
Pappa Cooper slår av en prat med den joviale merch-selgeren Jamie (Jonathan Langdon), som i all hemmelighet kan avsløre at hele konserten er en storstilt FBI-operasjon for å få fatt i «Slakteren». En bestialsk seriemorder som ved et slurvete uhell glemte igjen kvitteringen for konsertbilletter på et av åstedene sine. Litt av et sjokk for Cooper, som etter alt å dømme er denne seriemorderen (ingen fare, ingen stor spoiler – dette plotpoenget er en sentral del av filmens markedsføring).
Bak fasaden som lun familiefar og staut brannmann ser Cooper ut til å leve et skjult dobbeltliv som psykopatisk monster, og har sitt siste offer (Mark Bacolcol) lenket i en torturkjeller overvåket via et mobilkamera. Han må dermed prøve å finne en måte å snike seg ut av konsertarenaen uten å vekke oppmerksomheten til politistyrkene, eller avsløre hvem han egentlig er til datteren Riley. Siden dette tross alt er en film av M. Night Shyamalan er det selvfølgelig en ørliten sjanse for at Cooper kanskje ikke er en seriemorder allikevel, og at vi blir villedet til å trekke slutninger som leder til noen overraskelser. Vi kan jo håpe. Shyamalan er viden kjent for sine «Twilight Zone»-aktige vendinger, så vi tar det nærmest som en selvfølge at han vil dra fram noe uventede luringer mot slutten – men den største overraskelsen denne gangen er hvor oppsiktsvekkende dårlig konstruert historien er.
Jeg kan knapt komme på en annen nålevende filmskaper i mer prekært behov for en sterk produsent eller manuskonsulent
Skal jeg tillate meg å være litt drittsekk kan vi kanskje si at den store twisten i «Trap» er at hele filmen egentlig er en felle for oss i publikum, som blir fanget i kinosalen mens vi er tvunget til å høre datteren til Shyamalan synge i halvannen time. For ja, den superpopulære superstjernen Lady Raven er portrettert av regissørens eldstedatter Saleka Night Shyamalan, som har komponert og fremfører alle sangene i filmen. Hun har åpenbare talenter som artist, så det er lett å ha sympati for at pappa Night følte det var en god idé å gjøre «Trap» til et springbrett for hennes ambisjoner om å bli en popstjerne (Shyamalan er ikke akkurat fremmed for nepotisme; tidligere i år finansierte han datteren Ishanas kritikerslaktede regidebutfilm «The Watchers»). Det er nesten litt rørende å se Night med jevne mellomrom bråstoppe alt for å filme datterens sangnumre som en stolt far på skoleavslutning, mens vi utålmodig venter på at historien skal fortsette. Synd han samtidig følte det var en god idé å gi Saleka en såpass sentral rolle som skuespiller i filmens andre halvdel, noe som definitivt ikke er innenfor hennes komfortsone.
Les også: Forfriskende respektløs (+)
Klarer man å ignorere alle de logiske bristene fungerer «Trap» helt ok så lenge historien holder seg innenfor konsertarenaen, og det er en sann fornøyelse å se Josh Hartnett i en såpass saftig hovedrolle. En solid, sympatisk og konstant undervurdert skuespiller, som dessuten har skikkelig bra kjemi med sin filmdatter Ariel Donoghue. Dette kunne ha blitt en ganske kul episode av «Dexter», men deretter fortsetter dessverre historien i en time til. Av alle de utallige oppfinnsomme og uventede retningene man kunne ha dratt dette konseptet velger Shyamalan den mest frustrerende utveien tenkelig.
Helt siden suksessen med «The Visit» (2015) har M. Night Shyamalan finansiert filmene sine selv, for å forsikre at han har total kreativ frihet og absolutt ingen studioinnblanding. Jeg kan knapt komme på en annen nålevende filmskaper i mer prekært behov for en sterk produsent eller manuskonsulent, som kan sette foten ned og fortelle ham ærlig at «nei, dette er en skikkelig dritt idé». Isteden kan Shyamalan fritt følge sine innfall uten noen som snører ham inn når han havner helt ute på viddene. Det forsikrer at filmene hans på sitt beste er uforlignelige, særegne og dypt personlige visjoner. Men dessverre også at de gode ideene så ofte drukner i havet av ubegripelige feilvurderinger, og dialog som er så absurd klossete at man blir pinlig berørt på hans vegne. Han hadde alle forutsetninger til å skape noe skikkelig minneverdig denne gangen, men har isteden fomlet bort et lovende utgangspunkt på en spektakulær måte. Spriket mellom uoppfylt potensial og desorienterende dårlig retningssans er så digert at «Trap» ender opp med å bli Shyamalans største skuffelse siden «Glass» (2018).
Les også: Skriver norsk filmhistorie i Venezia
Les også: Siste runde med Avdeling Q: Tendenser til rusdebatt forsvinner i action (+)
