– Hvis man ikke i en viss forstand snakker om det samme, så blir det helt umulig å snakke sammen, sier Svendsen til Dagsavisen.
For tiden er han aktuell med boken «Dumhet, idioti og dumme idioter», som kommer ut torsdag. Boken stammer fra et ønske om å forbedre dårlig dialog, forklarer han.
– Foranledningen til at jeg skrev boken var frustrasjon etter et mangeårig mislykket forsøk på å opprettholde fornuftig dialog med en gammel venn som skled helt ut, sier Svendsen.
Dialogen nådde til slutt et punkt der han følte at de ikke lenger forholdt seg til den samme virkeligheten.
Svendsen, som blant annet har skrevet «Kjedsomhetens filosofi», «Ondskapens filosofi» og «Håpets filosofi», vil aldri skrive bøker om noe som er uproblematisk. Han skriver om noe som plager eller frustrerer ham, og som angår ham og alle andre.
– Jeg tilhører også det dårlige fellesskapet, og det er derfor boka starter med setningen; «Jeg er dum, det er du også. I tillegg er jeg en idiot, det er du også». Fordi dumhet og idioti er uløselig knyttet til tenkning, og vi er tenkende vesener, så dette er noe som gjelder oss alle.
Les også: – Bruker min erfaring med ekstrem irritasjon overfor eget avkom
– Alt er låst
Svendsen beskriver tre typer tenkere i boken: den dumme, idioten og den dumme idioten.
– Dumhet forstår jeg som at du ikke bruker hodet, du bare aksepterer noe overlevert fra noen andre uten å gjøre det til gjenstand for selvstendig refleksjon. Vi har ikke noe annet valg enn at det er der vi begynner, alle som en. Vi må overta en forståelse av virkeligheten. Samtidig er vi tenkende vesener, så da har vi også et selvstendig ansvar for de oppfatningene vi har. Da forsøker vi å bevege oss ut av den dumhetstilstanden og begynner å tenke selv. Det som veldig ofte skjer da, er at vi går fra å være dumme til å bli idioter. Idioti forstår jeg da som at man bruker tenkeevnene man har, men bruker de dårlig.
I filosofens øyne slipper både de dumme og idiotene relativt billig unna i boken.
– Er det en dum person som har en eller annen oppfatning, så kan du stille spørsmålet om hvorfor. Da har man en diskusjon gående. Idioten kan du spørre om hvorfor fenomenene de sier at henger sammen gjør det, og så kan man begynne å snakke sammen. Noen ganger så kan det hende at det er du som er idioten, det må du alltid være åpen for. Så begge de to er sånn sett i utgangspunktet åpne, men så kommer vi til den tredje gruppen, de dumme idiotene, og det er de som er virkelig plagsomme, sier Svendsen til Dagsavisen og fortsetter:
– Dum idioti beskriver jeg litt som en to-komponent-lim, som forener de verste egenskapene til dumhet og idioti, hvor du har den tankeløse omfavnelsen av skikkelig dårlig tenkning. De dumme idiotene er nærmest teflonbelagt. Det er umulig å få i gang noen fornuftig samtale der fordi alt er låst.
Ifølge Svendsen er det spesielt et område man støter på mange dumme idioter.
– Hvis man er mye på sosiale medier kan man nok forledes til å tro at det er mer dum idioti enn det faktisk er, og det er fordi at de dumme idiotene er grassat overrepresentert der. De som uttaler seg om absolutt alle spørsmål, med den samme skråsikkerheten, da vet du at du har en dum idiot.
Les også: Jack White til Øyafestivalen
– Både dumt og idiotisk
Når det gjelder politikk bruker Svendsen formuleringen til den britiske filosofen John Stuart Mill, som i sin tid omtalte det konservative partiet i Storbritannia som «Det dumme partiet». I en utdyping i Parlamentet poengterte Mill at han ikke mente at alle konservative er dumme, men heller at man antakelig er konservativ dersom man er dum. Svendsen forklarer at det skyldes at den dumme nettopp er den som baserer seg på det de har fått overlevert og at dumheten sånn sett har noe konservativt ved seg.
Svendsen utvider poenget til Mill ytterligere, både i politisk og geografisk forstand.
– Der man antakelig er konservativ hvis man er dum, så er man antakelig radikal hvis man er idiot, fordi den radikale forsøker å overskride det konservative ved å tenke utenfor boksen, men tenker ofte forferdelig dårlig.
– Når vi nå ser til Det republikanske partiet i USA, så vil jo jeg si at det er et parti som både er konservativt og radikalt. Det er både dumt og idiotisk, så jeg vil vel si at dum idioti er en veldig nærliggende beskrivelse her. Og det er liksom symptomatisk, det er ingen vilje til reell diskusjon. Det er helt lukket, sier Svendsen til Dagsavisen, som videre utbroderer om faren ved å ha for mange dumme idioter i samfunnet:
– Den dumme er i utgangspunktet et flokkvesen som holder seg til det vedtatte. Idioten er mer en ensom skikkelse som forsøker å bevege seg ut og reflektere på egen hånd. De dumme idiotene klumper seg i flokker igjen.
Og store flokker som ikke eier et fnugg av tvil på at de er forvalterne av det sanne og det gode, er farlige.
– Og det ser vi i mange land, men kanskje spesielt i USA nå. Det er et land som pleide å være veldig individualistisk, som har egentlig blitt et slags stammesamfunn med to stammer som står mot hverandre og det er ikke noen harmonisk sameksistens mellom disse stammene, mener filosofen.
Les også: Minneord om John Mayall (1933 – 2024): Han forandret den britiske musikkhistorien
– Tenke selv, og sammen med andre
Svendsen er tydelig på at han ikke er noe fasit på spørsmål om verken dumhet, idioti eller dum idioti. Snarere tvert imot oppfordrer han leseren til å tenke selv, og har ingen ting imot hvis noen er uenige med han.
– Jeg mener jo egentlig at all filosofi i utgangspunktet burde ha litt den karakteren, fordi filosofi handler om å gjøre et slags arbeid med ens egne forestillinger og tenkevaner. Det handler om selvrefleksjon, og det ville jo vært helt misforstått hvis jeg skulle servere en ferdigtygget dumhetens filosofi her til leseren, som om jeg skulle være autoriteten som leseren bare skulle trykket til sitt bryst.
– Så jeg oppfordrer leseren her til å tenke selv, gjerne være uenig med meg, og gjennomføre et selvstendig tankearbeid, sier han.
Hver gang han skriver bøker forsøker han alltid å la det være igjen en utenkt rest, altså et arbeid leseren kan gjøre med seg selv, forklarer Svendsen.
Han fortsetter med å si at selvhjelpsbøker som ikke ofrer noe rom til selvrefleksjon ikke kan regnes som filosofi.
– Dette er en selvhjelpsbok som gir leseren litt jobb, fordi en helt ferdigtygget filosofi som ikke krever noe egen refleksjon fra leseren, det oppfatter jeg som en stor misforståelse. Det vil ikke være en filosofibok. Det jeg kan gjøre er å peke på noen ulike landminer man kan gå på i tankens verden. Jeg kan forsøke å åpne for noen betraktningsmåter, og så er det opp til den enkelte leseren å ta dette videre inn i sin egen tilværelse, sier Svendsen til Dagsavisen.
Svendsen tror man kan finne fornuftige elementer i mye rart, så lenge man ikke sier fra seg autoriteten i eget tankeliv, og at det er opp til en selv å sørge for at det ikke skjer. For å illustrere poenget siterer han den tyske filosofen Immanuel Kants essay «Hva er opplysning».
– «Ha mot til å betjene din egen forstand». Det starter med at du må tenke selv, og det er også undertittelen på denne boka, hvorfor du bør tenke selv, og neste del av undertittelen, og sammen med andre. Du kan ikke tenke virkelig godt bare for deg selv, du trenger faktisk andre for å tenke godt og bryne deg på dem. Ytringsfrihetens begrunnelse er ikke bare at du skal ha anledning til å proklamere eller til å utbasunere den forvirringen som til enhver tid måtte råde til ditt indre. Ytringsfriheten er jo der ikke minst for at noen kan si deg mot.
Les også: – Drømmen er at festivalen skal følge hele Akerselva fra Nydalen til Vaterland
Les også: Forfriskende respektløs
