– Kan guttastemning egentlig noen gang go right?, spør Dominic retorisk.
Dominic er bassist i Norges første og eneste drag king-band, etter hva Dagsavisen erfarer, Deathman. Deathman bader i mannlig selvtillit, og serverer en eklektisk blanding av black metal, surf, punk og pop under Pride fredag kveld.
Dominic, Lindorff og Armani velger å møte Dagsavisen som sine aliaser – ikke ulikt «True Norwegian Black Metal»-gutta på nittitallet.
– Det var litt for seint, og jeg var for ung, men jeg hang jo litt med svart metall-folk i ungdomstida, som var blodseriøse og kutta opp seg selv på scenen. Men de var jo like fjollete og fnisete på fritida, sier Dominic.
Seriøse patetiske musikere
– Noen tror at siden vi driver med drag, så driver vi med lip syncing, musikalsk sett. At vi ikke spiller på ordentlig. Det er til vår fordel, for da kan vi blåse hodet av dem ved å spille hardt og tøft, sier Dominic.
– Det er en eklektisk samling av mye på den røffe sida, sier Armani, som spiller gitar.
– Vi er patetiske rockemusikere langt nede i mørket. Men vi dyrker også det destruktive med å leve, og gjør det til noe storslagent. Det fine med drag er jo perspektivet det gir. Kanskje har vi det ikke så tungt som streite menn, men vi får lov å utforske sorg og smerte, og formidle det, sier Lindorff.
– Dragkultur er skeiv motstandskamp. Vi har god tilknytning til det skeive miljøet, selv om vi ser på oss selv som straighte dudes, sier Dominic, som også må forklare at drag er en uttrykksform, og ikke en kjønnsidentitet.
Og for å forstå mannsrollen måtte bandet til død og fordervelse.
– Det er mye å leke seg med av mannlige stereotypier om man ser på rockeband. Det gir en befrielse å kunne gå til de litt harry klisjeene. Som en selvtillit som gjør at man tenker at dette er knallbra om egne verker. Det er en selvfølge at man skal tenke at dette er det kuleste som noensinne er laget. Å lære seg å dyrke seg selv, sier Dominic.
– Man skal runke på gitaren, kvitterer Lindorff.
– Og bade i mannlig selvtillit, sier Armani, som spiller trommer.
– Jeg har spilt som Sofie før, i andre band. Om folk kom bort og sa det var fett, svarte jeg tusen takk og ble henrykt. Som Dominic blir jeg mer sånn «Det skulle bare mangle. Gratulerer til de andre som har skjønt hvor fete vi er», sier Dominic. Sofie Søndervik Sæther er det egentlige navnet til artisten.
– Jeg har også funnet mye positivt med maskulinitet. Jeg har jobbet meg gjennom stereotypiene, og funnet min indre positive maskulinitet, som ikke er så ulikt Josephine, sier Lindorff, som egentlig heter Josephine Collins.
Les også: Regnbueopera på Gamle Raadhus Scene: – Opera er en veldig skeiv kunstform
Rock & Growl
Alteregoene presenterer seg selv.
– Dominic er stoisk bassist, først og fremst. En rolig klippe ute på fløyen. Dominic jobber også i magasinet «Suspekt», og liker å lage kulturkrig, som nøytral journalist.
Lindorff er oppkalt etter inkassobyrået med samme navn:
– Utsugeren. En tungsinnet, patetisk og karismatisk vokalist. Som har en spirituell side som liker å ta med seg publikum inn i ulike meditasjoner. Han liker å få kontakt med sitt indre og empatiske mørke. Spiritualitet og kapitalisme i skjønn forening, forklarer Lindorff om seg selv.
Armani er veldig opptatt av det som skal spilles på scenen. Når han ikke spiller, jobber han i transportbransjen. Blåkläder i ukedagene – Armani i helgene. Og han har massasjeperler i førersetet. Alteregoet, der altså.
Lindorff mener binære kjønnsroller også er en slags opptreden, og han tror det er sunt å leke med kjønnsrollene.
Og nå death growler Lindorff som om hen var en annen svensk vokalist i et norsk black metal-band fra åttitallet: En slags stygg krigersang, eller brøl.
– Jeg har litt mørkere kvinnestemme fra før. Men jeg bruker også en effektpedal med forvrenging. Men growling er deilig, det finnes masse kraft der.
– Vi skal rense deg for dritten som forurenser hjertet ditt, musikalsk sett. Du trenger ikke gå til doktoren for det. Din sjel kan få hjelp, sier Lindorff, som sammenligner musikken sin med endoskopi.
– Du må bare la det skje – ikke stritt imot, sier Dominic.
Les også: Tons of Rock 2024 er i gang: Publikum venter på Metallica, Black Debbath
Vil varme opp for Satyricon
– Det pågår en festival som omfavner både black metal og mannsrollen nå: Tons of Rock …
Før Dagsavisen rekker å fullføre spørsmålet, blir vi avbrutt:
– Vi har prøvd å komme oss inn på Tons of Rock for å spille! For vi vil også spille for vanlige rocke-brødre, sier Dominic.
– Det er mange skeive som kommer på våre konserter, men det har vært like mange voksne rocke-menn som liker det og synes det er fett, sier Armani.
– Det må ha skjedd en feil et sted, som gjør at vi ikke spiller på Tons of Rock, sier Dominic, og fortsetter:
– Vi kommer til å spille der en gang. Det kommer til å skje. Garantert. Det er noen gubber som må anerkjenne oss. Vi vurderer å ringe Frost. Vi er klare for å varme opp for Satyricon på lørdag.
– Jeg vet folk hadde digga det. Også fordi det vi nyanserer bildet de har av de bandene de digga fra før. Metallica var det beste i sin tid, men det er jo oppbrukt.
All musikk lager de i plenum. Lindorff står for tekstene. Og de har med seg Deathcrushs Linn Nystadnes som produsent.
– Hun er en legende. Det er en naturlig vei å gå, sier Dominic, som satser på at samarbeidet med Nystadnes også skal skrive Deathman inn i historien om norsk black metal.
– Egentlig er vi ganske sjangeroverskridende. Post sjanger er sjangeren vår. Vi vil skrive oss inn i metal-historien, så vel som surf, pop og punk. Vi er hevet over sjangrene, sier Dominic.
– Når vi går sammen og utspiller rollene våre, er det veldig mye som er digg i metal som lyd. Jeg kan høre noe og få glede av det. Jeg måtte lære meg å spille raskt i dette bandet.
Fredagen slipper de singelen «Troll» fra det kommende debutalbumet, som kommer til høsten.
– Det er en mørk og hard låt. Den begynner begravd i skogen, og beveger seg ut i lyset. Slik ser jeg det, sier vokalisten.
Dødsfascinasjon
– Har dere noe fascinasjon for det ekstreme i black metal?
– Jeg synes det er noe fascinerende med sammenkoblingen med det personlige tragiske, vanskelige følelser og depresjon som er helt reelt, og hvordan det har koblet seg til noen veldig overfladiske idealer hvor det handler om å være tøff. Det er en suppe av følelser, image og reelle personlige tragedier, sier Dominic.
– Jeg er fascinert av døden. Hvorfor har man eksistensielle kriser i livet? Det er spennende med det religiøse forholdet til døden som finnes i black metal. Men jeg begrenser meg til tankene – det blir ingen døde dyr på scenen, sier Lindorff.
Senere i sommer spiller de på Fjellpark-festivalen. I november blir det Munchmuseet. Og neste år mener de at de er klare for å blaste både Oslo Spektrum og Tons of Rock. Men aller først, skal de varme opp for electroclash-ikonet Peaches på Pride fredag.
– Det er en våt drøm, sier Lindorff, men understreker at det er det ikke alteregoet som mener.
– Tradisjonelt har det vært en klisjéidé om at det er veldig popete musikk som forbindes med Pride, sier Dominic, mens Armani skyter inn at det har skjedd en endring der, og trekker fram folkpopartisten Tuva Syvertsens «Tuvas blodklubb».
– Det er viktig at skeiv kultur kan bli enda mer bred og mangfoldig. Bredt nok til at vi kan bli booka i alle fall, sier Dominic.
– Det er jo svart med i det nye Pride-flagget. Det holder for oss, avslutter Dominic.
Les også: Kinoaktuell til Oslo Pride: Yens «Eksplosjoner i Hjertet», om forelskelse og polyamori
Konsertanbefalinger på Pride:
Tuvas blodklubb
Folkpopbandet Valkyrien Allstars’ eminente frontfigur, Tuva Syvertsen, spiller fele sammen med Selma French og Ester Thunander, og til sammen utgjør de svorsk tradisjonsmusikk på Kulturscenen torsdag. På samme scene har også Syvertsen med seg det samiske bandet Gabba, som rører innom joik, folkemusikk og americana.
Timbuktu
Han ber andre strø sukker på seg, men selv serverer han sterk samfunnskritikk fra scenen, og trenger kanskje ingen nærmere introduksjon enn at han er var en av Nordens mest innflytelsesrike rappere på 2000-tallet, som ble populær langt utenfor rap-scenen. Han holder det fortsatt gående og kan med innslag av karibisk og vestafrikansk musikk sammen med folkemusikk, blues og hip hop sies å være en allsidig folkemusiker. Spiller på hovedscenen torsdag.
Peaches
Den canadiske Berlin-baserte elektroclash-pionéren Peaches har lekt med kjønn, synth og punk siden tidlig 2000-tall, beryktet for låter som «Two guys for every girl» og «Fuck the pain away». Like kjent for drøye sceneshow og politikk som hun er for musikk. Senest nå under filmfestivalen Berlinalen sto hun ubarbert i bare trusa med påskriften «Fck AfD» på. Peaches kan ses som et 30 år langt kultfenomen på scenen, linket til artister som Iggy Pop, Yoko Ono og Michael Stipe. Spiller på hovedscenen fredag.
Saksa
Saksa, eller Sophia Senje Ekholt, er en rapper på vei opp og fram, og som styrer karrieren helt på egne premisser. Hun har ordet i sin makt og føles løsrevet fra trender og subkulturelle miljøer, med tekster som stikker seg ut fra mengden med originalitet og en egen satirisk humor. Et talent som er like unik og egenrådig som publikumsvennlig.
Ary
Debutalbumet til Ary het «For evig», selv om hun synger på engelsk. Det er en mørk historie bak det, men musikken hennes er langt fra bare mørk. Ariadne Loinsworth Jenssens elektropop har refrenger som smitter raskt og effektivt, som en litt dempet Aurora eller en mer dansbar Susanne Sundfør på sitt mest eteriske. Spilt mye live i det siste, og vil garantert lokke publikum til dansen med melankoli i stegene.
Les også: Judas Priest på Tons of Rock, 50 år etter første norgesturné
