– Velkommen inn!
Billedkunstner Sverre Malling inviterer Dagsavisen hjem til seg selv i en leilighet på Oslo Vest.
I tillegg til leiligheten har han et atelier i Oslo han jobber ut fra.
– Det er jo litt fint å kunne jobbe hjemmefra også, sier Malling.
Leiligheten er preget av masser av kunst. På veggene henger det mange bilder. Bokhyllene og tegnestua er også fylt med bøker, vinyler og kuriositeter.
Malling viser oss rundt i leiligheten sin. Det er massevis av representerte stilarter i vinylplatebunkene hans, alt fra metall, klassisk rock, krautrock, progrock, psykedelisk rock og annen undergrunnsmusikk fra 60- og 70-tallet.
– Du ser vel kanskje at jeg har vokst opp med plater og musikk og det ene og det andre, så her går det litt i ett, sier han.
Les også: Skal du på Tons of Rock? Slik kommer du deg dit
Musikalsk og visuelt samspill
Utstilt i leiligheten og tegnestua står det flere musikkrelaterte verker ute. På et velbrukt trestaffeli står det et verk som skal på trykk på T-skjorter til festivalen Tons of Rock, som holdes denne uken i Oslo.
Han er nemlig årets festivalkunstner for festivalen.
I et hjørne finnes også et albumcover Malling har laget for det norske bandet Tusmørke.
Både mengden bøker, bilder og vinyler vitner om at Malling er glad i det fysiske og taktile med kunsten han selv setter pris på og jobber med.
– Alt arbeidet jeg gjør med Tons of Rock gjør jeg jo for hånd, og alt er tegnet med blyant på papir. Jeg holder meg unna digitale verktøy, og forsøker å komme tett på det personlige med blyant og kullstift. Det er en måte å ivareta det taktile – å insistere på håndverkskvalitet.
Kattene hans er interessert i å hilse på da avisen kommer på besøk.
– Du kan jo se kattene har klort opp Iron Maiden-vinylene mine her, hehe. Det hender jeg sitter her og ser på film eller noe slikt, så vil de ha selskap eller leke.
Han forteller at nettopp de samme platecoverne var noe av det som inspirerte ham i tegningen i ung alder.
– Man kan se litt gjennom livet mitt hvilke tidsrom musikkinteressen min har vært inne i. Det har gått fra 80-tallets trash metal og til Grateful Dead på slutten av 90-tallet. Det strekker seg liksom fra 60-tallets psykedelia til svartmetallen.
I bildene som er relatert til festivalen som Malling viser fram, kan man tydelig se hvordan det visuelle uttrykket i både motiv og form passer som hånd i hanske.
Det produseres en rekke T-skjorter, logoer – til og med midlertidige tatoveringer, som Malling demonstrerer for avisen.
Det skal også være mulig å få kjøpt et fotogravyr av et av Mallings verker på festivalen – riktig nok i en litt høyere prisklasse.
I all hovedsak vil det være merchandise i form av både T-skjorter og handlenett, som vil finnes i en egen stand.
Han viser også fram en gratisavis, som fungerer som en slags introduksjon til verkene hans, og har med flere høydepunkter han føler kan treffe et festivalpublikum som Tons of Rock godt.
– Her har jeg med mange av de verkene som kanskje har mest berøringspunkt mellom det visuelle og det musikalske, på en måte, sier han.
Et av verkene i blekka er et platecover for det norske bandet Tusmørke. Han sier det må være et samsvar mellom det musikalske og det visuelle, om han går med på å tegne et albumcover.
– Først og fremst må jeg på en måte like musikken, da. Jeg kan være litt streng på å sette premissene litt selv. Hvis jeg ikke opplever at det finnes et samsvar mellom kunsten min og musikken så blir det jo litt rart.
Malling innrømmer at arbeidsprosessen med å jobbe med en festival på denne måten er annerledes, og at det har vært både morsomt og krevende.
– Jeg må jobbe mer intenst, men man må jo hive seg rundt, når man har frister og jobber med arrangører på denne måten, sier han.
– Det handler ikke så mye om penger eller kommersialitet for min del. Det handler mest om at der er gøy å nå ut til et bredere lag av folk med tegningene mine. Og formidle det samspillet mellom musikk og det visuelle. Det er jo der jeg kommer fra. Musikken har alltid vært en medløper og vært en viktig ressurs til å forstå det visuelle i det jeg holder på med.
Han legger til at han gjerne vil treffe også utenfor kunstmiljøet som han ellers orienterer seg i. Han sier kunstfeltet kan være litt lukket og tilgjengelig kun for et lite knippe mennesker.
– Jeg vil også ha rom for å være utadrettet. Slik tegnere som Kittelsen og Louis Moe var før meg, sier han.
Les også: Klar for Tons of Rock? Her er 13 konserter du ikke vil gå glipp av (+)
Ung kunstner
Museer som Nasjonalmuseet, Astrup Fearnley, Nordnorsk Kunstmuseum og Sørlandets Kunstmuseum, samt en rekke andre gallerier og museer i både USA og Norge, har alle stilt ut bildene til Malling. Til neste år skal giganten British Museum stille ut bildene hans. Allerede som 17-åring var han utstilt på Høstutstillingen.
Han forteller at han søkte i smug.
– Foreldrene mine ble jo veldig forundret og glade da jeg kom med. Det var en veldig hyggelig overraskelse. Men for meg var det også hyggelig å få den type input i så ung alder. En slags bekreftelse på at man ikke er helt på bærtur. Det er klart mange foreldre vil være bekymret over hvordan man skal overleve av dette, sier han.
Han forteller at han i en alder av 14 fikk seg en elgitar i konfirmasjonsgave, og lekte med tanken på å bli musiker.
– Problemet var bare at jeg ikke var så flink på gitar som jeg var til å tegne. Når man er 14 år og ser på disse rockestjernene i Led Zeppelin og lignende, så lever jo de enestående liv som overskrider den konvensjonelle rettesnoren, alt annet enn det ordinære og kjedelige hverdagslivet man er forpliktet til å innordne seg. Og som 14 har du ikke bestemt hvor du vokste opp, hvem læreren din er, hvem vennegjengen er. Det eneste du kan bestemme er dine forbilder, sant. Jeg pekte meg jo ut en del før jeg skjønte at «nei, jeg kan ikke spille gitar. Jeg må holde meg til tegningen», sier Malling.
Han måtte finne nye forbilder. Helst noen som tegnet.
– Jeg fant jo ut at det var en hel visuell kultur som fulgte med den musikken jeg var glad i. Fra gullalderen i musikken for eksempel, fra slutten av 60-tallet til begynnelsen av 70-tallet, elsket jeg jo Jefferson Airplane, Greatful Dead, Quicksilver Messenger Service og Country Joe and the Fish. Veldig mye av den vestkystpsykedeliaen hadde en fantastisk, frodig og flott plakatkunst.
Han fortalte at han kjøpte kunstbøker fylt med de visuelle uttrykkene.
– Gjennom dem fant jeg jo kunstnere som for eksempel Rick Griffin, Alton Kelley, Stanley Mouse og Wes Wilson – psykedeliske plakatkunstnere. De så jo ut som rockere selv. Så jeg begynte med å navigere meg rundt mine tidligste forbilder. Gjennom plakatkunsten fra den tida.
Inspirasjon er flytende
Gjennom plakatkunsten og videre ut i karrieren sin trekker Malling fram et eksempel, som kan sees under. Tegningen er også omslaget på Tusmørkes skive «Ført Bak Lyset».
– Her har jeg tenkt litt at man kan se da hippiebarna, eller blomsterbarna, ender opp som junkier. Når den dårlige trippen først inntreffer. Når figurer som Charles Manson dukker opp. Eller den illevarslende Altamontfestivalen. Det er når drømmen forsvinner og råtner opp, på en måte.
Detaljene i bildet avslører piller, syrelapper, sprøyter og en freds-pin liggende i gjørma.
Det neste bildet er mer orientert mot metallen, og viser en V-gitar og en forsterker i en stor og dunkel grotte.
– Det er ikke unaturlig å tenke at den som har tegnet dette her har hatt en oppvekst hvor svartmetallen har vært rådende, sier han.
Malling forklarer hvordan inspirasjon til bildene er en flytende prosess, og ikke står på stedet hvil.
– Man vokser jo opp og utvikler seg underveis. Man blir jo forhåpentligvis ikke på samme sted hele livet, sant.
Han sier ideer stadig vekk dukker opp inspirert av verden rundt ham, men også mens han sitter og jobber med eksisterende prosjekter.
– Det er en slags flyt og kontinuitet i det. Når jeg sitter og tegner og stamper litt i det jeg driver med så dukker det opp en del materiale som jeg kan ta med videre til de neste tegningene.
– Det er litt vanskelig å konkret forklare en slik kreativ prosess. Jeg prøver å ikke ha så mange stramme grenser når det kommer til det kreative. Jeg er mye mer streng når det kommer til det håndverksmessige, formmessige og det tekniske, sier han.
Malling viser til sin egen strek og stil i sine verker, og fortsetter:
– Jeg er omhyggelig opptatt av detaljer, ned til fingerspissnivå. Det blir en måte å omskape verden og ideer rundt meg i min egen blyantstrek. Fremelske mine egne hang-ups og min egenart. Det betyr mye for meg. Fordi når alt kommer til alt handler tegning for meg om tilstedeværelse, sier han.
– Det er jo slik man har sitt uttrykk. Man tenker ikke så sterkt over det, fordi det allerede ligger å hånda. Det blir litt som måten du artikulerer deg på og prater. Eller ser deg selv i speilet. «Ja, det der er jo meg, det der».
I bildene kan man ofte se det Malling selv kaller et tradisjonsbundet formspråk, som er detaljrikt og nøysommelig.
– Til tross for dette tradisjonsbundne formspråket så kan innholdet være grenseoverskridende.
Han legger til:
– Jeg kan pendle litt mellom slike kontraster og motsetninger. I motivkretsen kan alle ting skje, på en måte. Der skal det kunne være et fritt og utemmet utløp, og ganske mye rart og uventet dukker opp underveis. Jeg håper bildeverdenen min kan by på noen overraskelser her og der.
Verden går fort
Malling kan fort bruke mange måneder på tegningene sine. Han sier de moderne digitale plattformene ofte ikke gir en tid til være mottakelig, tålmodig og være til stede lenge nok i kunsten.
– Vi lever i en veldig rastløs tid. Det er fort gjort at man drukner i informasjon. Både i hastigheten og mengden av alt. Man kan poste kunst på Instagram og få kortvarig oppmerksomhet. Noen dager etterpå er alt glemt. For meg blir derfor fysisk tegning egentlig en måte å fastholde oppmerksomhet og varig konsentrasjon. En slags barokk sensibilitet, med en rocka twist, kan du si, sier Malling.
Les også: Han er soleklar favoritt til å ta over etter Støre (+)
Les også: Boligbobla vi snakker for lite om
