Jazz: Som det skinner av denne musikken!

---

JAZZ

Marthe Lea Band

«Herlighetens vei»

Motvind

---

«Aldri ska eg glemma livet, som det skinne, som det skinne», synger saksofonist Marthe Lea på en låt som avrunder det ferske albumet «Herlighetens vei». Det samme kan sies om dette albumet. Som det skinner av denne musikken.

Lea er et velkjent navn på den norske jazzscenen, fra ymse prosjekter, blant annet Andreas Røysum Ensemble, som selv er albumaktuell og nylig ble omtalt på denne plassen, men også fra Paal Nilssen-Loves mektige Large Unit og et særdeles fint samarbeid med pianist Ayumi Tanaka og trommeslager Thomas Strønen. Og altså eget band. «Herlighetens vei» følger opp albumet «Asura», som Marthe Lea Band debuterte med i 2021.

Det er samme lag som i forrige runde. Nevnte Røysum er med på klarinetter, Hans P. Kjorstad på fele, Egil Kalman på bass og modulær synth, Hans Hulbækmo på trommer, hele gjengen bidrar med vokal, i tillegg til Lea selv, på tenorsaksofon, fløyter, piano, udungu og perkusjon. Det er et frihetssøkende kollektiv som slippes løs på låter som alle er signert Lea, med unntak av en låt signert Kjorstad og «Gurdjieff til Gurdjieff», en nydelig tolkning av et stykke skrevet av filosof og mystiker George Gurdjieff.

Lea har en sterk sans for gode melodier, her serveres det fengende tema av det slaget som kryper inn under huden og fester seg. Det oppstår samtidig noe helt eget når Leas kollektiv av musikere slippes løs på disse låtene, setter sitt merke på dem, strekker musikken i ulike retninger, dyrker øyeblikkets kunst, lar folketoner og frihetssøkende jazz tvinnes sammen til et særegent uttrykk, tidvis med et strøk av mystikk over seg.

Det er tidvis groovy og dansbart så det holder, sjekk bare en låt som Ayumi, en hilsen til pianist Ayumi Tanaka, der bandet piskes framover med energisk driv fra en hardtsvingende Hulbækmo. Det låter inspirert, livsbejaende og lekent. Og det er tidvis riktig så vakkert, når de synker ned i det mer ettertenksomme på låter som fine «Vevet».