Ole Paus er død: En hemningsløs rabulist, en fintfølende filosof og romantiker

Ole Paus ble rammet av hjerneslag i høst, og kom dessverre aldri tilbake slik vi kjente ham. Karrieren hans varte i over 50 år, med en innstendighet, og en stemme, som har gledet mange, og ergret noen. Han var et evig uromoment, men også en betryggende pålitelig korrektiv til norsk selvgodhet. Nasjonens dårlige samvittighet, en hemningsløs rabulist, men også en fintfølende filosof og romantiker, som elegant balanserte på ei tynn linje mellom dypsindige personlige betraktninger og infame spark oppover i samfunnsdebatten.

Ole Paus ble oppdaget av viseveteranen Alf Cranner, som hjalp til med å få albumet «Der ute her inne» ut på selskapet Nordisc i 1970. «Han har medynk med mange, og gir dem viser til trøst. Men han kan også være glad, og noen ganger litt ond der det trengs», skrev Alf Cranner på plateomslaget. – Visemiljøet er råttent, uttalte Paus til VG da. Med en overbevisning som aldri forlot ham, selv om rausheten mot kolleger ble litt større. «En visesanger er en som synger protester mot samfunnet», var VGs definisjon av fenomenet, og der syntes altså ikke Paus at han hørte hjemme.

Langt senere fikk alle høre mer om hvordan dette begynte, da albumet «Sanger fra gutterommet» kom ut i 2016. Spilt inn på rommet til hans kamerat Ketil Bjørnstad i 1972. De to vennene tok dette såpass seriøst at Bjørnstads mormor fikk i oppdrag å passe på at ingen kom og ringte på døren mens opptakene sto på. Mange av sangene kom ut på albumet «Garman» det samme året, mens et par andre dukket opp på «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende» året etter. Men her er også 18 sanger de færreste noen gang fikk høre den gangen, som en indikasjon på at skapergleden var stor. Og sånn skulle det fortsette.

[ – Fryktelig trist at Ole Paus har gått bort ]

Ole Paus var i samme situasjon som mange andre hardt arbeidende trubadurer fra samme generasjon. Uansett hvor mye fint de fant på, er det ofte et godt gammelt album som ruver over alle de andre. Hos Paus er det «Garman» fra 1972, morsomt nok spilt inn med medlemmer av 60-tallsstjernene The Pussycats som band. Her er flere av standardsangene til Paus – nærmest rocka låter som «Nå kommer jeg og tar deg» og «Harde tider», og de følsomste visene, «Født på et fjell» og «Ingenting å være redd for». Det var ikke noe i veien med oppfølgerne «Blues for Pyttsan Jespersens pårørende», heller ikke det påfølgende samarbeidet med Ketil Bjørnstad på det ambisiøse dobbeltalbumet «Lise Madsen, Moses og de andre», som er en av de mest undervurderte utgivelsene i Paus-katalogen.

Samarbeidet med Oslo Kammerkor på «Det begynner å bli en liv, det begynner å ligne en bønn» er et annet hovedverk. For ikke å snakke om trippelalbumet «Avslutningen» fra 2013, med hele spekteret av hans talent, fra flere entusiastiske karakterdrap av offentlige personer, til de mest ettertenksomt følsomme stemningene. Likevel er og blir «Garman» i en klasse for seg selv.

Svært tidlig ble det klart at Ole Paus ville mer enn å bare synge og spille gitar. Han spilte revy, senere ble det TV-programmer og bøker. Men sangene bare kom og kom. Og Paus ble en stadig mer folkekjær artist, til tross for at han fortsatte å fornærme omgivelsene når han syntes det var nødvendig. I noen år prioriterte han det rabiate påfunnet «Paus-Posten» på platemarkedet. Med brennende aktuelle ironiske, av og til på grensen til injurierende kommentarer til det norske samfunnslivet. I form av moderne skillingsviser, med tema som kan ha blitt glemt i årenes løp. Men tiden leger ikke alle sår, og mange av disse sangene er forbausende friske å høre igjen. At det musikalske nivået også var brukbart høyt på disse innspillingene er nesten glemt.

Få har laget så mange sanger som beskriver rikets tilstand som Ole Paus. Ofte med bitende sarkasme, men noen ganger også med sårbar følsomhet. Som «Mitt lille land». Hans rareste lille sang. «Mitt lille land» er egentlig bare en enkel beskrivelse av geografiske forhold. «Mitt lille land/Et lite sted/En håndfull fred/Slengt ut blant vidder og fjord» sang Ole Paus i 1994. Men Paus var ikke bare full av fred i utgangspunktet. Sangen som ble en av de mest samlende i landet var opprinnelig laget i forbindelse med det mest splittende spørsmålet etter krigen: Om Norge skulle bli med i EU. For organisasjonen «Fra nei til ja» foran folkeavstemningen i 1994. Deretter ble den glemt til TV 2 begynte å bruke den i egenreklamer. 23. juli 2011 la Maria Mena ut sin versjon som en reaksjon på terrorhandlingene i Oslo og på Utøya. I løpet av ukene som fulgte ble «Mitt lille land» en sang som sto ved siden av Nordahl Griegs «Til ungdommen».

[ Daniels siste plate. – Det gikk ikke en uke engang, så var han borte ]

Under grunnlovsjubileet i 2014 kåret Nye Takter «Mitt lille land» til en av Norges nye nasjonalsanger. I et samtidig intervju i Dagsrevyen etterlyste Paus holdningene fra dagene med «Mitt lille land». – Lærdommen fra 22. juli 2011 er erstattet av den gamle egoismen, spesielt i vårt forhold til flyktninger, mente han, og donerte kanskje aller fineste sang, «Ingenting å være redd for», til Flyktninghjelpen.

Sånn var essensen i virksomheten til Ole Paus. Et utrettelig pågangsmot, der konsekvensutredningene får ligge, til fordel for gleden av å si klart fra! – Det er en norsk egenskap at det ikke finnes grenser for omgjengelighet, sa Ole Paus en gang vi snakket med ham. Paus ble kåret Til Årets Spellemann i 2013. Året etter mente han at prisen hadde utspilt sin rolle.

Da han ga ut trippelalbumet «Avslutningen» i 2013 bedyret Ole Paus at han aldri skal lage flere album. En selvpålagt platepensjonist som klart å unngå sitt eget forbud ved å gi ut fine plater med Ketil Bjørnstad og Jonas Fjeld, bare i løpet av et års tid. I 2020 kom hans bemerkelsesverdige album «Så nær, så nær» i samarbeid med Motorpsycho. – Jeg har lagt veldig mye av meg selv i sangene. Hvert ord er sant, og hvert ord er ment. Det nærmer seg et skrubbsår. Når er det så lite igjen, at det ikke er mer å si. Nå er jeg avkledd. Og godt er det, mente han selv. Om man bare hørte på uttrykket i musikken utstrålte den ny vilje og pågangsmot.

Like etter presenterte han et nytt samarbeid med Jonas Fjeld som To Rustne Herrer. Denne forestillingen, med tilhørende planer om plateinnspilling, ble presentert dagen før pandemien stengte landet. Denne forestillingen ble det aldri noe av. I stedet kom han tilbake på scenen med humoristen Jon Niklas Rønning i forestillingen «Skilt ved fødselen», med lun selvironi i parodiene på seg selv.

Det meste av dette minneordet er basert på vår hyllest til Ole Paus på 75-årsdagen i 2021. - Vi regner med å høre mer fra ham, var konklusjonen da. Det ble dessverre med to hyllester til hans gamle venn Anne Grete Preus, for en konsert med Kringkastingsorkesteret i fjor, og hans svært engasjerte versjon av «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden» på minnealbumet til Preus som kom for to uker siden. Nå er også Ole Paus borte, og etterlater seg et stort tomrom i norsk musikk.

[ Paul McCartneys medspiller døde samtidig som deres mesterverk fyller 50 (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen