Det nye albumet «Så nær, så nær» ble møtt med strålende anmeldelser fredag. Samarbeidet med Motorpsycho har vært så inspirerende at Ole Paus gjerne vil gjøre mer sammen med dem. Men han har også fått ideer til to helt andre prosjekter, som han foreløpig bare vil beskrive som «rare» og svært forskjellige. Dessuten blir det en ny «Rustne herrer»-sammenkomst med Jonas Fjeld på Chat Noir i september, med tilhørende nye sanger.
– Utrolig opplevelse
Alt dette fra en mann som sist vi møtte ham, ved utgivelsen av «Avslutningen» i 2013, bedyret at han aldri skulle lage nye album igjen.
– Jeg mente det da, og sto ved det i seks år. Men nå har jeg trukket det tilbake. Hadde det ikke blitt med Motorpsycho, så hadde jeg ikke gjort det. Vi har jo lyst til å gjøre mer sammen, så vi får se hvordan det blir, forteller Ole Paus.
Sveinung Rindal i managementet Stageway får æren for forslaget om å bruke Bent Sæther som produsent. Sæther ville i så fall ha med seg hele gruppa han spiller i.
– Jeg har alltid syntes det de gjør er spennende og fint. Og så er de så kompromissløse. Vi er veldig ulike. Men jeg overrakte prisen da de kom inn i Hall of Fame i Rockheim (i 2016, vår anm.). Da har man presentert seg som en sympatisk mann. Du blir ikke sur på en mann som har gitt deg en pris. For meg har det vært en utrolig opplevelse å lage denne plata. Det er veldig godt å vite at vi er venner, at vi har kommet hverandre nær med denne produksjonen, sier Paus.
To verdener
Ole Paus bekrefter ryktene om samarbeidsproblemer i startfasen, der et svært strukturert band ikke var overdrevet begeistret for hovedpersonens vane med å ta ting mer på sparket.
– De er så dedikerte og utholdende. De brenner for dette, 24 timer i døgnet. Jeg er mye sløvere. Jeg kommer mentalt forberedt, men jeg begynner ikke å lage noe før jeg må. Jeg har sjelden hatt med meg ferdige sanger til studio. Jeg har hatt noen ideer til melodier og akkordrekker, så satte jeg musikerne i gang, mens jeg skrev tekstene. Det er ikke noe å skryte av, men det var slik jeg arbeidet. Det er bedre folk enn meg som har jobbet på samme måte, forklarer Paus.
Vi tror kanskje det er dette vi hører litt av i den famlende åpningen på albumet, i «Hvitt lys (Dolphins farvel)», men det er visst ikke helt riktig. Dette er ment som et minne om viseklubben Dolphins, der Paus og en hel generasjon nye visesangere kom sammen på 60-tallet.
– De første feilslagene er en hilsen til Dolphins, fordi det var omtrent sånn det låt der – på en god dag. Hvis jeg skulle vise
hvor langt det er fra visesang til Motorpsycho, så var det fint å starte der, med den hjelpeløse akustiske gitaren, før gruppa tar over. Det er fin måte å presentere to verdener på.
Ole Paus med Motorpsycho – Hans Petter Ryan, Tomas Järmyr, Bent Sæther og Reine Fiske. Foto: Nina Djærff
Pussycats på «Garman»
Samarbeidet med Motorpsycho minner oss om at albumet «Garman», av mange regnet som det aller beste fra Paus, i 1972 ble spilt inn med medlemmer av de da nylig oppløste 60-tallsstjernene The Pussycats:
– «Garman» var mer på bare mine premisser. Og da kom jeg mer ferdige sanger. Alt godt sagt om Pussycats, for «Garman» er ikke noen dårlig plate, tror jeg. Men dette er noe helt annet.
– «Bra plate», det var vel et understatement?
– Ja, men jeg har ikke noe sterkt forhold til ting jeg har gjort selv. Men jeg tror aldri jeg har skrevet bedre sanger og tekster enn de jeg har laget nå, sier Paus.
Sånt sier alltid artister som kommer med nye plater, men denne gangen virker det altså som om mange er enige med ham.
[ Les også: Ole Paus fra begynnelsen ]
Ingen generasjonskløft
Møtet mellom Ole Paus og Motorpsycho har vært beskrevet som et møte mellom to generasjoner i norsk musikk. Men Paus har holdt på i 50 år, gruppa har vært en kjent størrelse i 30 år, så de tilhører vel begge den samme strålende fortida?
– Det med to generasjoner synes jeg er skivebom, det kan du bare glemme. Musikk er tidløs. Drifter, og viljen til å fortelle, er også tidløs. De har ikke kommet på banen for å hjelpe en eldre mann i arbeid. Jeg er ikke en eldre mann som er kommet for å lære dem noe som helst. Vi har for stor respekt for hverandre. Sangene ble til i et fellesskap, så det ble naturlig å sidestille oss som komponister.
Protestsangeren
Selv om lyden rundt Ole Paus er annerledes denne gangen, er sangene igjen fulle av karakteristiske tanker og meninger. som «Blonde beist», som har en klar politisk agenda.
– Jeg fikk møte noen sånne blonde beist i forfjor, etter en konsert i Bergen Domkirke, da Kristelig Folkeparti vurderte å gå mot venstre. Jeg syntes det var så flott at de gjorde det, og da fikk jeg nettrollene på nakken. Og det var veldig interessant. Hvordan skal vi behandle disse trollene, og Sylvi Listhaug, og hele denne nådeløse delen av høyresiden? Jeg begynte å skrive noe satiriske sanger, sånne Pausposten-greier, men det var så forutsigbart at det ikke ble morsomt. Det var lettere å gå andre veien, og skrive en søt vuggevise til barna. Der jeg synger om å ikke være redd disse trollene. Snart er de borte.
– Tror du de forsvinner?
– Jeg håper og tror det. Men de er en helt ny del av befolkningen, disse nettrollene.
Abortdebatten
Mer høystemt alvorlig er «Tvillingen», som er et innlegg i debatten om såkalt fosterreduksjon.
– Det høres ut som veldig nøytralt begrep for noe som er så levende. Jeg liker ikke ord som kamuflerer virkeligheten. «Tvillingen» er en sang til han som blir fjernet, han som er omtalt som en reduksjon. Ord er viktige. Det er mange stygge ting man har kunne gjøre fordi man fant et passende nøytraliserende ord for å beskrive det, sier Paus alvorlig.
Byplanlegging
Mer livlig er «Fest i hovedstaden», en raljering over en by der «alt blir revet for å gi plass, til nye høyhus av stein og glass». Paus spør hvor det ble av byrådslederen Raymond Johansen, men etterlyser også Lillebjørn Nilsen.
– Hvor ble det av ham? Det er nå vi trenger sangene hans, med «far har fortalt om byen slik den var» og «Alexander Kiellands plass»,
Oslo er blitt europeisk miljøhovedstad, men jeg synes byen er blitt hjelpeløs stygg. På Einar Gerhardsens tid fikk folk gode hjem, der det var godt å leve. Det var så gjennomtenkt, det ble bygget svømmebasseng og biblioteker, og idrettsanlegg som ble brukt. Nå har vi en Holmekollbakke til tre milliarder, som ser ut som en ruin.
– Du tar godt i nå?
– Men det er du som setter meg i gang, humrer Ole Paus, og fortsetter om NRK på Marienlyst som skal selges, og Ullevaal Sykehus som skal legges ned, og hele Regjeringskvartalet.
En bekjennelse
Albumet avsluttes med 13 minutter lange «Ruinbyen», som sangeren tydeligvis synes det er vanskelig å snakke om.
– Det er ikke så mye å tilføye. Sangen er en bekjennelse. Den var vanskelig å skrive, siden den er veldig selvutleverende og nærgående. Bjørn Eidsvåg har oppgjør med Gud. Det er ikke min oppgave. Jeg skjønner at jeg er usynlig for Gud. Men jeg har et innmari sterkt ønske om å bli sett.
– Går det an å gi en sammenfatning av innholdet i alle sangene?
– Jeg har lagt veldig mye av meg selv i dem. Hvert ord er sant, og hvert ord er ment. Det nærmer seg et skrubbsår. Når er det så lite igjen, at det ikke er mer å si. Nå er jeg avkledd. Og godt er det.
– Men om man bare hører på uttrykket i musikken, så utstråler den jo en ny vilje og pågangsmot?
– Slik føltes det også. Og da kan du gå i gang med de tyngste tingene, og komme fra det ...
Det blir veldig stille. Opptaksfunksjonen på telefonen signaliserer etter hvert at den ikke mottar lyd. Det pleier ikke bli så stille rundt Ole Paus?
– Jeg oppfatter meg selv som ganske kjedelig. Men å spille sammen med Motorpsycho og se hva som skjedde da de tok tak i dette, det var et stort øyeblikk i mitt liv.