Et verk som virkelig slår betrakteren i bakken

---

4

DANS

Klassisk Mesteraften

«Svanesjøen» (utdrag), «Couch», «Romeo og Julie», (utdrag), «Raymonda» (utdrag)

Koreografi: N. Makarova etter Petipa og Ivanov, S. Lynch, K. Boyadjiev, X. Parish etter Petipa

Scenografi: Peter Farmer, Samantha Lynch, Martin Dauchez

Musikalsk ledelse: Vello Pähn

Hovedscenen, Den Norske Opera og Ballett

Forestillingen spilles frem til 13. november 2023, og er tilbake igjen fra 3. mai 2024.

---

Høstens klassiske mesteraften fra Nasjonalballetten er skodd over noenlunde samme lest som vårens mesteraften: Eldre koreografier settes opp mot nyere verk. Denne gangen hentes de eldre koreografiene fra de klassiske romantiske ballettene «Svanesjøen» og «Raymonda», mens Nasjonalballettens egne krefter, Kaloyan Boyadjiev og Samantha Lynch står for de nye koreografiene. Boyadjiev benytter seg av det klassiske formspråket i sin balkongscene fra «Romeo og Julie», mens Samantha Lynch beveger seg over i samtidsdansen med sin «Coach». Det blir med andre ord en svært innholdsrik mesteraften vi får denne gangen. Ja, det blir ganske enkelt for mye av det gode.

«Svanesjøen» og «Romeo og Julie» skulle være kjente scenefortellinger for de fleste med en interesse for scenekunst. Balletten «Raymonda» er muligens et nyere bekjentskap for mange, selv om den ble skapt på slutten av 1890-tallet av den store ballettmesteren Marius Petipa, og slik sett er en av de store klassiske ballettene. Men verket har i nyere tid blitt beskyldt for å ha en altfor passiv hovedkarakter i kvinneskikkelsen Raymonda, og fremstillingen av verkets antagonist, den arabiske Abderakhman, har med moderne øyne blitt sett på som rasistisk. Dette er ikke et verk som ofte settes opp i sin helhet, det er helst den siste og tredje aktens bryllupsfest med fabelaktige danseopptrinn man viser. Slik er det også denne gangen, der Nasjonalballettens Xander Parish har satt sammen en suite med fokus på nettopp tredje akt.

Kvelden starter imidlertid med «Svanesjøen»s andre akt og de hvite svanene, slik balletten ble skapt av Natalia Makarova, etter Petipa og Lev Ivanovs originalkoreografi fra 1895. Vi ser Grete Sofie Nybakken som den hvite svanen Odile, og hun tegner et nydelig men litt kjølig portrett av en både åpen og lukket svane som møter sin prins (Simon Regourd), omkranset av atten hvite svaner. Til tross for noe manglende presisjon i rekkene hos de atten hvite danserne, tenker jeg at dette er et fint gjensyn med en stor ballett, og jeg blir grepet både av dramaet på scenen og av å høre Tsjajkovskijs musikk, forbilledlig spilt av Operaorkesteret under ledelse av Vello Pähn.

[ Klok fortelling med store svakheter (+) ]

Etter en tjue minutters pause går vi videre til utdrag fra tredje akt og den sorte svanen Odile, danset både forførende og med knivskarp presisjon av Whitney Jensen. Det er vanskelig ikke å la seg rive med, og når vi får se den svarte svanens legendariske 32 fouetter (piruetter), føles kvelden allerede ganske maksimal.

Men så – uten noen ny pause går vi rett over i Samantha Lynchs «Couch», og deretter til Boyadjievs «Romeo og Julie». Og det en krevende sak når man allerede er full av «Svanesjøen». Det er virkelig ikke lett å ta inn mer når man ikke får litt pusterom imellom. Men så mye kan jeg i alle fall si, at Samantha Lynch, som bergtok oss som koreograf under pandemien med sin smidige og lekne «A Bolero», igjen leverer en koreografi av dimensjoner. «Coach» er et verk som virkelig slår betrakteren i bakken med sin hurtighet, sine stadige overraskelser i bevegelsesmønstrene og sin kreative bruk av en sofa.

Danserne Douwe Dekkers og Anaïs Touret er perfekte i denne koreografien, og er det noe som tar pusten fra publikum (og sikkert danserne også) denne kvelden, må det være «Coach». For den som har sett «A Bolero», er det også spennende å se at det er visse likheter mellom verkene, selv om sofadansen er koreografert til Georges Bizets «L’Arlerienne Suite» 1 og 2. Boyadjievs sarte, romantiske pas de deux i balkongmøtet mellom Romeo (Jonathan Olofsson) og Julie (Julie Petanova) blir noe blek sammenlignet med alt det vi har fått servert hittil. Den oppleves nærmest noe malplassert, og sklir bare lett forbi.

[ 20 år med Ane Brun (+) ]

Men det skal jo alltid være plass til en fest til slutt, og etter en lengre pause, får suiten fra «Raymonda» avslutte kvelden. Denne ballettens tredje akt er som nevnt kjent for sine mange imponerende dansenumre, og det er flere dansere i Nasjonalballeten som virkelig får vist seg frem i denne suiten over bryllupsscenen. Yolanda Corea er fremragende og karismatisk i tittelrollen, og Ricardo Castellanos som hennes utkårede Jeanne de Brienne viker ikke tilbake for henne hva gjelder utstråling og prestasjoner. Vi får også se andre imponerende soloer, og dette er en suite med høy underholdningsfaktor og mye livsglede. Jeg skulle bare ønske jeg ikke hadde fått så mange inntrykk på forhånd. For dette oppleves som å spise tre desserter etter en treretters middag.

Det denne mesteraftenen viser, er at det kan være på tide å sette opp «Svanesjøen» igjen, i en eller annen versjon (her er det mange å velge mellom). Dette er en ballett med så mye dramatikk, så storslagen musikk og så mange «publikumspleasere» at det ikke kan bli noe annet enn suksess når Nasjonalballettens beste dansere fyller rollene. Det kunne også være spennende å se «Raymonda» i sin helhet. The Royal Ballet i London satte i 2022 opp en modernisert versjon av denne i Tamara Rojos koreografi som jeg tror et norsk publikum også ville kunne like. Og så bøyer jeg meg i støvet for Samantha Lynch som koreograf og håper hun ved en senere anledning får skape noe der vi får mer tid og rom til virkelig å nyte det hun har laget. For denne mesteraftenen viser også at for mye av det gode rett og slett kan bli altfor mye.