20 år med Ane Brun

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Ane Brun har vært på en lang europaturné den siste måneden, og reiser videre rundt i Norge i resten av november. På konsertene framfører hun flere sanger fra de første albumene enn hun har gjort på lenge.

– Det er så mektig å stå og spille disse sangene, og koble musikken til gamle minner. Samtidig merker jeg at jeg er veldig sugen på de neste 20 årene, sier Ane Brun.

– Den første delen av konsertene spiller jeg sanger fra de første ti årene, den andre delen fra de neste ti. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå så langt tilbake. Men så fant jeg nye måter å gjøre noen av de gamle låtene på, mens andre er mer som før. Det er en fin blanding av mitt nye og gamle sound, synes hun.

I løpet av 2023 har Ane Brun også markert sine 20 år som artist med utgivelsen av en rekke samlealbum. Et med coverlåter («Portrayals»), et med rariteter og ikke minst «Songs 2013 – 2023», som er et utvalg av hennes egne favoritter fra de siste ti årene. De første ti er for lengst oppsummert på «Songs 2003 – 2013».

Ane Brunvoll flyttet fra hjembyen Molde i 1995. Mot slutten av 90-tallet bodde hun i Bergen, der hun spilte med gruppa Damsels In Distress på Bylarm i 2000. Etter hvert dro hun i videre til Stockholm, der Ane Brunvoll ble til Ane Brun. – Navnet mitt funket ikke da jeg skulle spille i Sverige. Det ble bare «Brunbolle» og «Brunroll» og sånt, forklarte hun oss helt til å begynne med.

Vi snakket også med Ane Brun i 2013, da det var ti år siden hun albumdebuterte med «Spending Time With Morgan». Ti år som plateartist? Vel. Vi la to CDer på bordet foran henne, en som heter «Live At Zarathustra», en annen som bare heter «Ane Brun». Begge fra 2001. Med flere av sangene som senere skulle komme til å bli godt kjent når ordentlige albumene begynte å komme. Ane Brun lo av gjensynet: – Der og da hadde jeg ikke så store planer som artist, eller om å spille på store scener. Jeg tok alt som det kom. Det var fortsatt nødvendig å lage demoer for å få jobber.

På trippel-CDen med låter fra 63 Bylarm-navn i 2002 fikk hun spor én, plate én, med sangen «What I Want». «Hvis det finnes noe sånt som årets Bylarm-hit er det denne fengende pop-perlen», skrev jeg den gangen, og fortsatte etter konserten: «På Bylarm bekreftet Ane Brun at hun kan mer enn å spille koselig viserock. Til tider rocket hun hardt, andre ganger gikk musikken over i et folk-aktig roots-preg. Hun lager fine sanger med melodisk teft, er uhøytidelig med sterkt nærvær på scenen».

Det sto også i rapporten at flere plateselskap var til stede på konserten. Men demoer kom i retur med uinteresserte standardsvar. Hun startet derfor sitt eget selskap DetErMine sammen med Ellekari Larsson fra gruppa The Tiny. – Jeg var ikke klar for å vente. Jeg ville bare lage ei plate. Jeg så opp til Ani DiFranco, som hadde sitt eget selskap. I dag er jeg glad for at jeg gjorde det sånn. Å aldri trenge å spørre noen om hva jeg skal gjøre har vært godt, fortalte hun senere.

I 2003 kom debutalbumet «Spending Time With Morgan». Morgan var gitaren hennes. – Det ble en kjærlighetshistorie ut av møtet mellom meg og gitaren jeg fikk da jeg var 21. Det første året satt jeg døgnet rundt og spilte. Jeg fikk nye verdier i livet, om jeg kan bruke en sånn klisjé, sa hun da albumet kom.

«Spending Time With Morgan» var med på to av tre lister da vi som skrev om musikk her i avisa kåret de ti beste albumene fra 2003. Tidsånden: Det eneste som var med på alle tre var «The Diary Of Alicia Keys». Men responsen var ellers reservert i Norge. VG mente for eksempel at albumet kom for sent etter Bylarm-opptredenen året før, men for tidlig i hennes artistiske utvikling. I Sverige var mottakelsen langt bedre. Enda mer bemerkelsesverdig var det at Ane Brun umiddelbart fikk den oppmerksomheten i flere andre land som alle lengter etter. Det ble mye på én gang for en sanger som styrte hele butikken selv.

– Dette var jeg ikke forberedt på. Det ble et kaotisk år. Jeg visste så lite om hele greia. Jeg var veldig stresset for å gjøre feil, samtidig som jeg jobbet ganske hardt. Det straffet seg. Det var da sykdommen slo ut. Jeg lærte alt «the hard way».

Ane Brun hadde den kroniske betennelsessykdommen lupus. Da oppfølgeren «A Temporary Dive» kom ut i 2004 snakket hun til Dagsavisen om sanger som var preget av å være langt nede, og likevel komme seg opp igjen. I dag er sykdommen så godt som borte, men den gangen ble hun nødt til å ta helsemessige hensyn i forhold til karrieren.

Når vi går gjennom denne lange karrieren i arkivene er det morsomt å finne et intervju med Unni Wilhelmsen fra sommeren 2003, der hun utnevnte Ane Bruns «Are They Saying Goodbye» som sin favorittsang for sommeren. – Hun er den flinkeste norske dama med gitar i sin sjanger. Bedre enn meg, bedre enn Lene Marlin. Bedre enn oss alle! Hun er litt for god, så det tar nok litt tid før hun slår gjennom, trodde Wilhelmsen. Når det kom til det siste tok hun heldigvis feil.

Etter en avventende mottagelse av «Spending Time With Morgan» i 2003 hadde folk gradvis oppdaget Ane Brun i hjemlandet hennes også. «A Temporary Dive» gikk rett inn på førsteplass på VG-lista vinteren 2005. Hun fikk enda et løft da Madrugada tok henne med i en duett med Sivert Høyem på «Lift Me», som var den store hitlåten i Norge dette året.

Albumene «Changing Of The Seasons» (2008) og «It All Starts With One» (2011) holdt oppe den høye standarden. Etter en konsert i Tromsø for Nelson Mandelas aids-arbeid inviterte Peter Gabriel henne med på turné, der hun også fikk synge duettstemmen i «Don’t Give Up», som Kate Bush opprinnelig gjorde på plate. Og igjen da han spilte inn sine beste gamle sanger om igjen på albumet «New Blood» i 2011.

De som fortsatt trodde at Ane Brun var en visesanger måtte tenke om igjen. 20. april 2015 gikk «Can’t Stop Playing» med Ane Brun, Dr. Kucho og Gregor Salto rett til topps på lista over de mest populære dance-singlene i Storbritannia. På de neste plassene lå Kygo, Major Lazer, David Guetta og Avicii. – Dette er utrolig morsomt for meg. Jeg er jo ei gammel dansedame fra 90-tallet, lo hun da vi snakket med henne den samme dagen: – Jeg var mye ute og danset til house og drum’n’bass. Denne musikken er ikke så fjern for meg, selv om jeg ikke er så mye ute nå lenger. Men jeg har hele tida fått remikser av mine egne låter som har gått bra på dansegulvene.

Senere det samme året ble albumtittelen «When I’m Free» en beskrivelse av en ny frihetsfølelse. Hun var spesielt opptatt av sangen «You Lit My Fire»: – Sånne sanger må komme fra sterke følelser. Jeg har aldri forstått hva det er som er så provoserende med feminisme. Noen har ofret alt for at det kunne skje. Jeg ville løfte opp dem som har gjort det mulig. Hele bevegelsen, alle som har våget å stå opp for det vi nyter godt av i dag, forklarte hun.

Ane Brun nådde nye milepæler i karrieren i 2020, da hun ga ut to sterkt personlige album på kort tid: «After The Great Storm» hadde et rytmisk, elektronisk lydbilde, mens «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow» var stillere og saktere. Ingen av disse ble nominert til Spellemannprisen, men i Sverige vant derimot «After The Great Storm» Grammis-prisen for årets beste alternative popalbum, mens «How Beauty Holds The Hand Of Sorrow» var nominert i viseklassen. Hun vant samtidig Grammisprisen for årets komponist i Sverige.

I fjor flyttet Ane Brun tilbake til Norge, og kjøpte hus i Oslo. Samtidig kom albumet «Nærmere». Utgangspunktet var teaterstykket «Virvelvind» på Teatret Vårt i Molde i 2021. Dette var basert på sangene til Ane Brun, som hun oversatte fra engelsk til norsk, til moldedialekt. Også nå ble hun nominert til Grammis i viseklassen i Sverige. Sannsynligvis første gang dette har hendt med et album med norske tekster.

I forbindelse med vårens samlealbum fra de ti seneste årene kom singelen «Hand In The Fire», som hun sier er en indikasjon på hvor hun beveger seg videre, sammen med produsenten Samuel Stark. På konsertene nå framfører hun også den helt nye «In These Waters», som skal spilles inn neste år, sammen med flere andre sanger. Hun håper et nytt album kan komme i løpet av 2024, og ser endra lengre framover.

– Nå blir jeg 50 om tre år, men jeg har ikke tenkt å stoppe opp. Jeg har så mye erfaring at jeg kan tenke mer på å få gjort flere ting som jeg alltid har hatt lyst til. Kanskje er jeg her når jeg er 60 og 70 også, sier hun, på veien mellom konserter i Bodø og Tromsø.

Ane Brun spiller bl.a. på Sentrum Scene i Oslo 15. og 16. november (utsolgt), og i Stavanger Konserthus 17. november.