Kultur

Ny sjarmoffensiv fra Frasier Crane

Frasier er tilbake i bygningen, i ny familiesetting og ny jobb, og den snobbete gubben er nesten like morsom som før.

Dagsavisen anmelder

---

4

TV-drama

«Frasier»

Skyshowtime, premiere fredag 3. november

---

Det skulle ta skuespiller Kelsey Grammer veldig mange år og en strømmevennlig pandemi til før noen nappet på ideen om å gjenopplive hans signatur-karakter Frasier Crane, som han har spilt på TV siden 1984. «Frasier» var en av de største situasjonskomediene for 20 år siden, serien gikk i 11 sesonger og er fortsatt er den mest Emmy-vinnende komedien i TV-historien.

Kelsey Grammer som Frasier Crane i nye "Frasier", som får norsk TV-premiere 3. november Foto: Pamela Littky

Nå er «Frasier» tilbake, et comeback som er blant høstens store TV-happeninger, og som andre anmeldere har kalt alt fra sovemedisin og umorsom blemme til overraskende sjarmerende og en elegant fortsettelse av en stor situasjonskomedie. Fallhøyden er stor når det er nye manusforfattere inne i bildet, som skal både gjenskape og fornye en klassiker blant situasjonskomediene, og en som i tillegg har tålt tidens tann ganske godt.

Syr sammen nye og gamle «Frasier»

Det viser seg Frasier anno 2020-tall ikke så satt som man skulle tro, alderen tatt i betraktning. Gjensynet er egentlig bedre enn man kunne frykte, men det som er sikkert er at «Frasier» ikke er her for å fornye komedien, eller fri til en ny generasjon TV-seere. Dette er serien for de som så like mye på «Frasier» som «Friends» og «Seinfeld» på lineær-TV da de var nye, og kanskje aller mest for de som har sett serien om igjen både en og to ganger siden 2004. Nostalgien kommer alt med den kjente intro-låten Det tar heller ikke mange scenene før hintene til hovedpersonens forhistorie kommer, enten det er hans liv ved bardisken i «Cheers» eller familielivet med Niles, Martin og Daphne Moon i Seattle det blir snakk om.

Koblingene mellom før og nå blir en slags meta-miks av en TV-karakters liv og TV-seriers ry, og det er like tett mellom sparkene til fortida som det er mellom punchlinene som går på Frasier Cranes bekostning. Den hermetiske latteren som følger vitsene, enten de er gode eller tamme, låter, er derimot mer påtrengende enn før.

Frasier.

Som når en kollega sukker over sin egen familie, og spør Frasier Crane:

– Jeg vet ikke du er kjent med hvordan det er å ha søsken du har et intens konkurranseforhold til? Det vet vi jo at han vet alt om.

Men Niles Crane glimrer med sitt fravær når Frasier Crane når han etablerer sin neste fase av livet i Boston, der han egentlig skal gjøre en forelesning på Harvard og stikke innom sønnen Freddy en tur. Sønnens kjølige avvisning og tilbud om fast jobb får den nå berømte TV-psykiateren til å bosette seg her, og kjøpe en ny stor leilighet i nærheten av Freddy, som på sin side er brannmann og liker folkelige ting som øl og fotball.

Dette plager en Frasier som fortsatt har sans for de finere ting i livet, og stadig er en bedrevitende, forfengelig snobb. Forskjellene og gnisningene far Frasier og sønn Freddy er det nye dårlige forholdet far Martin Crane og sønn Frasier hadde. At faren har det med å si syrlige ting om hans mor Lilith, hjelper heller ikke. Hun skal også dukke opp i en gjesteopptreden i løpet av de ti episodene første sesong består av.

Frasier Crane får jobb på Harvard, der studentene er mest opptatt av TV-kjendisstatusen hans. I bakgrunnen er Alan (Nicholas Lyndhurst) ny kollega. gammel ven og fast sidekick i «Frasier».

På jobben har Frasier vanskelig for å finne aksept som fagmann, TV-kjendis som han er, men har sin gamle studiekompis Alan ((Nicholas Lyndhurst) å støtte seg på. Han er en knusk tørr og spydig og livstrøtt engelskmann som fort kan bli en favoritt. Legg til det nye bekjentskapet David Crane (Anders Keith), og du har to karakterer som til sammen blir en Niles. Unge David er sønnen til Daphne og Niles, han er skoleflink, superallergisk og nevrotisk, sin far opp av dage – men framstår også som en for oppskrudd til å bli en god Niles-erstatning i egen person.

Far Frasier og sønn Freddy går kke så godt sammen til å begynne med, slik far Martin og sønn Frasier hadde det i sin tid. I nye «Frasier» har Frasiers nevø David Crane det også med å dukke opp på døra uannonsert.

Noe av det som redder «Frasier» fra å bli en ren nostalgisk repetisjonsøvelse er at hovedpersonen selv er blitt noen år mer gubbete siden sist, men også litt mer livserfaren, lun og sindig – og ikke så hoven og selvhevdende som for 25 år siden.

Serien har det ene beinet solid plantet i 90-tallets situasjonskomedie, men komiserien byr på friskt nok materiale til å stå greit på det andre beinet også. Frasier selv er ikke like latterlig komisk som før, men «Frasier» er lattervekkende nok til at gjensynet er hyggelig og comebacket er godkjent.