Jakten på Albert Åbergs mor

---

4

TEATER

«Kjære Albert»

Av Monica Isakstuen

Regi: Egill Pálsson

Med: Julia Bache-Wiig, Hege Aga Edelsteen, Ellen Andreassen, Anna Karoline Bjelvin, Kine Helene K. Eliassen, Alexander Rindestu

Vega Scene

---

Teaterstykket «Kjære Albert» er skrevet som en løs refleksjon rundt situasjonen til Albert Åberg; den lille gutten som bor alene sammen med pappaen sin, mens vi aldri hører noe om moren hans. I grunn oppleves den lille enheten Pappa og Albert som såpass trygg og solid at man kanskje ikke tenker at det skulle vært noen mamma der. Enkelte voksne og barn har allikevel spurt seg hvor moren til Albert er, og gjør det fortsatt i 2023, en tid der fenomenet familie kommer i alle slags fasonger med alt fra en til flere foreldre. Dramatiker Monica Isakstuen har brukt fraværet av denne moren som utgangspunkt for «Kjære Albert». Men går det egentlig an å engasjere et teaterpublikum med en mor som vil være et helt menneske 144 år etter at Henrik Ibsen lot Nora forlate mann og barn?

Monica Isakstuen er årets vinner av den nasjonale Ibsenprisen. Hun startet sin skrivende karriere som romanforfatter og lyriker, og fikk blant annet Brageprisen for romanen «Vær snill med dyrene» i 2016. I høst er hun aktuell med romanen «De små jentene». Blant hennes scenetekster som har hatt urpremierer på norske scener, finner vi «Dette er ikke oss» (Den Nationale Scene i 2022) og «Vi er krigere» (Østfold Internasjonale Teater i 2021). For tiden er hun husdramatiker ved Hålogaland Teater der «Kjære Albert» hadde urpremiere.

Albert Åberg

Isakstuen sier selv at hun interesserer seg for morsrollen, for samfunnets og mors egne forventninger til hvem og hva en mor skal være. En mor som forlater barnet sitt er fortsatt et tabubelagt tema, hevder hun, og det er inn i dette tabuet at «Kjære Albert» beveger seg. Gjennom en reise i refleksjoner fra hele fem ulike morsstemmer (som egentlig tilhører samme mor) får vi i «Kjære Albert» være vitne til ulike årsaker til at moren ikke bor sammen med barnet sitt og faren til barnet.

Iscenesettelsen av stykket, som nå har hatt Oslopremiere på Vega scene, er nedstrippet og minimalistisk. Rommet har ujevn form, og publikum sitter tett på det som skjer. På gulvet ligger fem runde, grå tepper og over hvert av dem henger en enkel taklampe. De fem stemmene, eller alternative morsversjonene, er ikledd blå bukser, pene duegrå bluser og fotformsko. Morsskikkelsen fremstilles altså som ren, pen, presentabel og fornuftig. Men alt disse ulike alternative mødrene forteller, strider ganske kraftig imot et idyllisert bilde av en mor. Den første (Julia Bache-Wiig) fremstiller en mor i dyp eksistensiell krise som kommer for å besøke barnet og dets far (Alexander Rindestø) som hun tidligere har forlatt.

[ «Den dagen Nils Vik døde» er en usentimental, kjærlig hyllest til en hverdagshelt i fjordlandskapet (+) ]

Siden dukker en ny morsversjon opp (Hege Aga Edelsteen), som er et offer for vold i familien. Deretter møter vi en tredje mor (Ellen Andreassen) som selv er voldelig, så en følelsesladd mor som bare savner barnet sitt (Anna K. Belvin) og til slutt en mor som har døød fra barnet sitt (Kine H. K. Eliassen). De fem skikkelsene gir oss tirader av tekst, strømmer av ord, beskrivelser, forklaringer og bortforklaringer. Dette er en ganske så utmattende eksistensiell reise der man som tilskuer ikke helt rekker å fordøye hver av de ulike fortellingene som serveres før det kommer en ny.

Store deler av forestillingen er bare løselig knyttet til Albert-universet, og det er lenge ganske uklart hvilken verden vi egentlig er vi og hvor mye Albert Åberg og Pappa som er igjen her. Enkelte kjente sitater som «skal bare» og «ikke sagen» gjør at de kjente barnebøkene er tekstlig til stede, men det er først mot slutten av stykket at det blir veldig klart at det må være Alberts mor vi treffer i denne forestillingen, og at den tøffelkledde faren på scenen faktisk skal være Alberts far. Det er forløsende, men gjør også at stykket mister noe av kraften.

Julia Bache-Wiig

For i den avsluttende scenen konkluderer den første morsskikkelsen (Julia Bache-Wiig) med at hun ikke vet hvorfor hun ikke er der for barnet sitt. Det er vel den samme konklusjonen som store og små Albert-lesere har trukket i femti år. Slik vi har måttet spekulere over dette, må også Alberts mor selv gjøre det, og det er alle spekulasjonene vi har vært vitne til. Men med denne landingen blir ikke historiene vi har hørt, så farlige. For plutselig blir den voldelige moren, den samvittighetsløse moren eller den selvsentrerte moren bare noen tenkte alternativer som gjensidig oppløser hverandre. Og den lille gutten som bor alene med pappaen sin er tross alt bare del av et fiktivt univers.

Å diskutere forventninger til morsrollen i 2023 er absolutt en interessant øvelse, men kanskje er ikke Gunilla Bergströms koselige barnebøker den beste rammen hvis man vil skape hardtslående dramatikk. «Kjære Albert» viser oss at både mor og far også er hele mennesker og at rolleforventninger ikke alltid lar seg passe inn i det faktiske livet. Men selv om Monica Isaktsuen er en dramatiker som har språket i sin makt og som evner å leke med situasjoner og forestillinger på mange ulike måter, klarer hun denne gangen ikke å vekke oss ordentlig med sin kritiske og lekende omgang med morsrollen.

[ Kasper ville bli rik og hipp. Så gikk han på en smell ]