En rørende og grenseløs fortelling

---

ROMAN

Frode Grytten

«Den dagen Nils Vik døde»

Oktober

---

«Den dagen Nils Vik døde» er en bok verdt å vente på. Med forfatterens fineste merkelapper: Nydelig, presis prosa ispedd tørr humor og den salte smaken av barskhet og ømhet. Frode Grytten er først og fremst novellemesteren, med hele ti samlinger i bagasjen. Men det var med romanen «Bikubesong» fra 1999 han virkelig slo an. Og nå er han tilbake med sin sjette roman.

Nils Vik kjører skyssbåten i det vestlandske fjordlandskapet. Det har han gjort hele livet. Nå er han gammel, men ikke utgammel eller utgått. Bare klar for siste reise. Kona hans Marta er død, de to døtrene har sitt eget liv i byen. Huset er tomt og kaldt. Ingen å varme seg hos i senga etter kalde timer på sjøen. Nils Vik har bestemt seg. Dette skal bli hans siste dag på jord.

Ingen lystelig roman dette, men Frode Grytten er vel snarere kjent for den mørkere, nedtonede humor, der det eksistensielle alvor vaker på sidelinja. Og i høstens lille roman klarer han på forbilledlig vis å knytte det store livsalvoret, naturens utsatthet og menneskets ensomhet sammen i en rørende, grenseløs fortelling. Her er det ikke bare den ordknappe skyssbåtføreren Nils Vik som kommer til orde, men den lange køen av de for lengst døde som Nils Vik erindrer i korte glimt fra ferdselen på sjøen. Alle han har skysset over fjorden. De prater i vei i korte og lange minnesveip mens han styrer båten mot uendeligheten.

Ingen veldig original tanke dette å la de døde tale, men snarere et kjent klassisk grep. Frode Grytten har likevel sitt helt eget originale håndlag. Som disse usentimentale, knappe og likevel ømme ordvekslingene mellom skipperen og stedets lett irriterte gamle lærer, eller jordmora som en gang tok imot hans egen datter der på dørken, i rufsevær. En sjenert og ensom mann klarte endelig å skaffe seg en livsledsager også. Og da det store raset gikk tidlig på 1970-tallet kunne han frakte mennesker og dyr som ikke lenger hadde en farbar vei.

[ – Abort er et evig tema, så lenge vi ligger med hverandre  ]

Nå står han i styrehuset og erindrer stemmer og ansikter. Og til sin egen store glede kommer hans gamle livskamerat, hunden Luna tilbake. Hun som har vært død i så mange år, men som nå er mer snakkesalig enn noen gang. For han husker det vel, «på eit tidspunkt hadde Luna tatt til å preike. Ho hadde kommentert folk og hendingar og veret». Men først og sist minnes han Marta, sin store kjærlighet. Også hun kommer til ham denne siste dagen.

«Korleis kom du deg over fjorden, spør han. Eg sykla sjølvsagt», svarte ho. En fin liten hilsen til Dag Solstad kanskje. Frode Grytten har ikke lagt skjul på sine litterære inspirasjonskilder, men ramser opp en hel bunke forfattere i avslutningen av romanen – som indre samtalepartnere. Det er denne fine sammensmeltingen av stedets, miljøets, menneskets og språkets enhet i romanen som gjør den til en så enestående vakker, trist og livsklok fortelling. Alt faller så nydelig på plass, som brikker i et puslespill.

[ Med «Skråpånatta» setter Lars Mytting punktum for et storverk i norsk litteratur (+) ]

Nils Viks kloke observasjoner av vær og vind, av vannets skiftninger og himmelens farger forteller om en intim kjærlighet, respekt og forståelse for naturen som omgir oss. «Ein må lære seg å leve med fjella», mener Lars Vik. «Fjella som har sine eigne reglar som ein bare må respektere. Slik fugler og fisker vet når været snur fordi de i millioner av år har samlet kunnskap ved å se på skyene og lytte til vinden».

Ingen høylytte, bastante deklamasjoner. Stemmene i boka kommer nedenfra. Skyssbåtfører Nils Vik har satt pris på sitt repeterende hverdagsliv, fylt av monotoni, men også av stadige vekslinger av vær og vind og mennesker. Han som aldri har hatt de store ambisjonene om å stige i gradene, om å bli rik, men som har stilt opp dag som natt når noen har trengt ham. Med omtanke og vennlighet. Avslutningen kler stoffet og fortellingen. «Den dagen Nils Vik døde» er blitt en kjærlighetserklæring til et landskap og en levemåte som vi knapt forstår verdien av før en forfatter som Frode Grytten viser det fram i all sin beskjedne storslagenhet.