Rystende om radikalisering

---

4

FILM

«Rebel»

Regi: Adil El Arbi & Bilall Fallah

Belgia/Luxemburg/Frankrike – 2022

---

Det belgisk-marokkanske radarparet Adil El Arbi og Bilall Fallah har markert seg med storproduksjoner som «Bad Boys for Life» (2020) og Marvel-serien «Ms. Marvel» (2022), men er trolig mest kjente for en film ingen vil få se. I 2021 startet regissørene arbeidet med en superheltfilm som skulle bli deres mest høyprofilerte prosjekt hittil, med blant andre Michael Keaton tilbake i glansrollen som Batman. Alt lå til rette for at deres «Batgirl»-film ville lede til større ting, men under etterarbeidet forandret Warner Bros-studioet toppledelse, og som en del av «den nye ledelsens strategiske skifte» bestemte konsernsjefen David Zaslav seg for å gjøre noe nærmest uten sidestykke i filmhistorien. Han skrinla hele filmen, noe som betyr at «Catwoman» neppe noensinne vil se dagens lys.

Isteden dro Adil El Arbi og Bilall Fallah tilbake til røttene for å lage noe helt annet: et arthouse-drama om den turbulente politiske situasjonen i Syria. «Rebel» har sanket filmpriser på festivaler rundt om i verden, men dette er ikke akkurat en finstemt-pretensiøs verdensfilm. Regissørene tar i bruk sin erfaring fra Hollywood til å iscenesette en intens, eksplosiv thriller om en belgisk-marokkansk rapper som lar seg rekruttere inn i ISIS. Arbi og Fallah hevder at dette er deres mest personlige og viktigste film, men det bør også nevnes i forbifarten at «Rebel» til tider er et slags hip-hop-syngespill, som regissørene selvironisk har beskrevet som «vår ISIS-musikal».

«Rebel» er veldig konsekvent og troverdig i sin skildring av Den islamske staten som ondskap satt i system, drevet med den moralske anstendigheten til et meksikansk narkokartell. Regissørene tar et rasende oppgjør med radikalisering, og gjør det fra et muslimsk perspektiv – noe som samtidig betyr at de helst vil unngå å klandre religionen som roten til ondskapen, og isteden understreker at ISIS opererer stikk i strid med Koranens budskap. Ifølge filmens sluttekst er alt her basert på virkelige hendelser. Hovedpersonene er fiktive, men inspirert av livshistorien til flere venner regissørene vokste opp med i Vilvoorde; den byen i Belgia med størst andel innvandrere som dro til Syria for å kjempe mot Assads regime. En av dem er Kamal Wasaki (Aboubakr Bensaihi), en annengenerasjons innvandrer som har vokst opp i urbane omgivelser utenfor Brussels. En småkriminell sjarmør kjent i nærmiljøet som gangsterrapper under aliaset DJ Kawas, før omstendighetene sender ham til Syria som hjelpearbeider.

Kamal har hederlige intensjoner om å gjøre en forskjell, mens han drar sårede barn ut av ruinene under den kaotiske bombingen av Aleppo. Han jobber på et provisorisk sykehus som desperat prøver å redde liv, men kjemper i en evig motbakke mens krigen rammer de uskyldige hardest. «Rebel» starter imidlertid et år senere, i 2015, mens belgisk TV viser utdrag av en bestialsk henrettelsesvideo publisert av ISIS. En av «kalifatets soldater» som myrder de forsvarsløse fangene i kaldt blod blir offentlig identifisert som den belgiske rapperen Kamal Wasaki. Så han har tatt en brå U-sving fra hjelpearbeider til etterlyst terrorist. Hans mor Leila (Lubna Azabal) får nyheten om sønnens bedrifter på jobben som vaskehjelp, og Kamals handlinger gruslegger hele familien.

[ Filmen «Vesper» er en sjelden godbit for den som setter pris på ettertenksom sci-fi ]

Den tolv år gamle lillebroren Nassim (Amir El Arbi) har sett opp til Kamal som et forbilde, og det tar ikke lang tid før han ser storebrorens henrettelsesvideo på sosiale medier. Han blir utstøtt på skolen, stemplet som broren til en terrorist og et lett offer for destruktive innflytelser. Den naive guttungen blir radikalisert og rekruttert av den kyniske skurken Idriss (Fouad Hajji) som hjernevasker Nassim med religiøs propaganda og løgner om at storebroren vil at han drar til Syria som barnesoldat. Tilbakeblikk kartlegger Kamals korte vei fra hjelpearbeider til kalifatets fotsoldat, mens sykehuset han jobber i blir raidet av rebeller som bestemmer at «dere jobber for ISIS nå». Hjelpearbeiderne som våger å protestere blir henrettet på åpen gate. Kamal får pass og mobiltelefon beslaglagt, men er innledningsvis en av de heldige. Han er i besittelse av ferdigheter som er nyttige for kalifatets propagandaapparat, får oppgaven som offisiell kameramann og sendes ut i krigssonen bevæpnet med et Canon-videokamera mens jihadister dør som fluer rundt ham.

Etter å ha reddet livet til rebell-lederen Abu Amar (Younes Bouab) blir Kamal belønnet med høyere status og en «presang». Noor (Tara Abboud), en sunnimuslimsk sykepleier solgt på sexlavemarkedet til ISIS. Tilværelsen til Kamal blir ikke akkurat lettere etter han bestemmer seg for å flykte i sikkerhet sammen med sin nye kone, men hendelsene i Syria har ringvirkninger som forgifter selv det belgiske samfunnet. «Rebel» er veldig ambisiøs i sine forsøk på å skildre hvordan radikaliseringen er et internasjonalt samfunnsproblem, og peker videre mot terroraksjonene Belgia ble åstedet for i årene som fulgte.

Det føles i overkant lettvint at hovedpersonen er så drevet av gode intensjoner, mens han nærmest snubler inn i tjeneste for ISIS og blir tildelt en oppgave som forsikrer at han unngår å ta del i grusomhetene som omgir ham. Jeg mistenker at filmen ville ha blitt mer interessant (og definitivt mer nyansert) hvis Kamal hadde noen negative impulser og tok noen tvilsomme veivalg, men isteden frikjenner filmen ham for alt som går galt i et forsøk på å forsikre at sympatiene våre forblir på hans side. Fremfor å holde fokuset på hans opplevelser skifter «Rebel» gradvis søkelyset til lillebroren Nassim og videre til deres alenemor Leila – noe som gjør hele strukturen i filmen litt ubalansert. Men til tross for svakhetene i manuset er «Rebel» regissert med stor kraft og overbevisning, av to filmskapere med betydelige ferdigheter i arsenalet.

[ «Hør her’a!»: – Mye i fortellingen kan jeg dra veksel på  ]

De iscenesetter noen ulidelig intense krigsscener som gir inntrykk av å være spilt inn i lange, sammenhengende tagninger, og konfronterer oss med noen oppriktig rystende voldsomheter – før filmen dykker enda ned i det håpløse mørket, der alt som venter oss er et skikkelig ballespark av en slutt. Dette er dark shit, så den eneste måten å tilføre «Rebel» noen sporadiske lysglimt er muligens ved å ta turen inn i drømmeland. Som nevnt: fra tid til annen sklir filmen over i desorienterende fantasiscener der hovedpersonen rapper til hip-hop-musikk, mens folk danser rundt som i en musikkvideo. Et djervt valg som forskåner oss fra å bli utsatt for barbariske scener med gruppevoldtekt, grov tortur og henrettelser, men samtidig er et så bardust stilbrudd at det er lett å få nakkesleng. Det er allikevel en viss logikk i at noen av de mest rystende scenene skildres med sang og dans: ISIS anså sånt som syndig styggedom, så musikken representerer en rebelsk langfinger i fjeset på de religiøse tyrannene.