Morderisk moro med «Detektimen»

---

5

MUSIKAL

«Detektimen – en kriminalmusikal»

Av Mads Bones, Kyrre Havdal og Olve Løseth

Regi: Mads Bones

Etter en idé av Øystein Røger

Med Øystein Røger, Silje Lundblad, Nora Frølich, Emil Olafsson, Marit Adeleide Andreassen, Patrick Hilmar Ingvaldsen, Daniel Mauricio, Olve Løseth, Kyrre Havdal

Riksteatret

---

Man skal være en usedvanlig forsoffen privatdetektiv for ikke å finne noe glede ved storsatsingen til Riksteatret, skapt av Mads Bones, Kyrre Havdal og Olve Løseth. Dette er hurratrioen fra Trøndelag som står bak lokale suksesser som «Tordenskjold – alle tiders trønder» og «Robin Hood – Rai Rai i Sherwoodskogen», men også Nationaltheatret-oppsetninger som «Alice i Vidunderland» og «En julenattsdrøm». Nå gyver de løs på vår kollektive fredagsunderholdning fra den gangen NRK hadde monopol på alt, også på mord.

Det lages stadig nye musikaler, men det er en krevende øvelse å få timing, musikk, aktører og manus til å spille på lag. «Detektimen – en kriminalmusikal» lykkes med det meste, ikke minst takket være et godt håndlag med det musikalske og et stramt konsept som har utspring i en konkret idé. Den hadde for øvrig skuespiller Øystein Røger, til vanlig på Nationaltheatret, nå i en uvant rolle til han å være om bord på «M/S Kronprins Harald», eller Kielferga om du vil. Det er her hele handlingen utspiller seg etter at den velkjente stemmen til tidligere NRK-kanalvert Ragnhild Sælthun Fjørtoft har introdusert det hele og tidskoloritten er lagt til den kalde krigen på 80-tallet med alt som hører til.

[ NRK casher inn på Side om side-huset  ]

For TV-sjåarane var «Detektimen» på særlig 1970- og 80-tallet et ukentlig høydepunkt, og en introduksjon til internasjonal TV-krim fra både øverste og tredje øverste hylle. Derrick, Kojak, Baretta, Ellery Queen, Bergerac, for å nevne noen ganske få. «Detektimen – en kriminalmusikal» har hostet opp en fiktiv kriminalsjefinspektør som henter frakk og trekk fra flere av dem: Stephan Reckyll. Han blir tatt imot som en stjerne av kapteinen på Kielferga ved avgang fra Oslo. Reckyll har vært på fisketur med Horst Tappert på Hamarøy, og dermed er vi i gang også med mer eller mindre skjulte referanser til blant annet Derrick og andre serier eller kriminalforfattere.

Mads Bones har skrevet historien sammen med Olve Løseth, mens Kyrre Havdal har komponert musikken til sangtekstene som Bones alene står bak. Det er blitt en historie langt mer disiplinert enn fryktet på forhånd. «Detektimen» ble sendt allerede fra 60-tallet av, og man kunne lett falt for fristelsen og innlemmet for mange figurer og referanser i denne galskapen. I stedet har Bones konkretisert mordmysteriet. Sporene følges fra begynnelse til slutt og persongalleriet er klart definert. Dermed bør forutsetningen være til stede for at heller ikke den yngre «Netflix-generasjonen» faller av referanselasset underveis.

[ Tore Renbergs heftige historietime (+) ]

Musikknumrene til oppsetningen er noe av det beste denne gjengen har skapt, hvor de kombinerer musikalsjangerens glamorøse patos med handlingsdrivende energi. Detaljene i kostymer (Christina Lovery) og scenografi (Katja Ebbel) løfter det hele inn i så vel den underfundige komikken som i den outrerte leken med typer, kjønn og parodier. Så er det opp til hver enkelt hvilken høyde man har på terskelen for Bones’ blomstrende strøss med blødmer og ordspill.

Dette er en samproduksjon mellom flere institusjoner, og det er da også et helt lite stjernelag de har fått med seg fra blant annet Nationaltheatret og Trøndelag Teater. Silje Lundblad er en av de store musikalprofilene hos sistnevnte, og briljerer her i dobbeltrollen som Nora og Lila Boman. Hennes sang om «Kjærlighet» er et tidlig musikalsk høydepunkt.

Emil Olafsson, også fra Trøndelag Teater, stjeler enhver scene som den ubestemmelige og konklusjonsvegrende leppesyncdronningen Bruno Bang, kvinne, mann, havfrue, alt ettersom. Og det er en fryd å se Øystein Røger slå seg løs med tidenes tyskeste parykk og tjukk tysk kriminalinspektør-aksent i rollen som den Ratzeputz-pimpende Stephan Reckyll. Han har kanskje ikke den største sangstemmen i ensemblet, men det fungerer i tråd med rollen.

Reckyll er et desillusjonert ess i sitt fag, som ikke står noe tilbake for verken Colombo eller Poirot, og som selvsagt får et mord i fanget da Nora «der Liebe» Boman, stjernen i skipets ultraeksklusive nattklubb Under den Wellen, faller død om under prøvene før kveldens store show. Om bord er også Noras tvillingsøster Lila, som Reckyll like godt utnevner til sin personlige «Harry Klein».

[ «Sorte gutter gråter ikke» er en intens, original og sannferdig utforskning av skam og maskulinitet (+) ]

Det mangler ikke på mistenkte. Noras showkollegaer er en rufsete gjeng som alle har sine hemmeligheter, laster og lyster. Bruno Bang. Daniel Mauricio som buktaleren Lazarus Ek, Nora Frølich som Noras erkerival Athena Wold og Kyrre Havdal selv i rollen som mesterpianisten Wolfgang Schnabel. I randsonen lusker også skipets kaptein, mesterlig tilbakeholdent spilt av Marit Adeleide Andreassen. Olve Løseth er over alt i en rekke roller, blant annet som skipslos, Færder fyr og Kielfergas «største sklie», mens Patrick Ingvaldsen spiller den tyske kristendemokraten Ferdinand DeFlux.

Vi skal ikke påstå at Mads Bones kan vente seg en karriere som en ny Agatha Christie, og mot slutten på både mordmysteriet og stykket setter denne seilasen full fart forover gjennom nødløsninger og uhyrer både over og under bølgene, med den fengende sangen «Hvem har gjort det» som et repeterende mantra og et nummer som «Kraken» som et ambisiøst «crescendo».

Musikknumrene, koreografiene (Martha Standal) og showet denne gjengen stabler på beina, er imidlertid imponerende og fungerer til tider overmåte godt innenfor turnéteaterets begrensede rammer når hensikten er å treffe folkelig, bredt og ørlite smart på en og samme tid. Regien gir dessuten skuespillerne rom til å briljere, mens noen av ordspillene er Bones på sitt beste (eller verste) og Havdals komposisjoner griper et stort emosjonelt spekter som brynes mot buskishumor og intelligent satire. Det hele spunnet over det elementære, bruk av de små grå og tysk effektivitet i skjønn forening.

Et samarbeid mellom Riksteatret, Nye Hjorten Teater og Nationaltheatret. Spilles på 50 steder Norge rundt etter turnépremiere i Namsos 30. august, samt på Nye Hjorten i Trondheim 8.–20. desember.