Gammelt stoff i ny innpakning

---

4

TEATER

«Jeg er SYLv»

Av Cecilie Løveid

Regi: Melanie Mederlind

Med: Birgitte Larsen, Seda Witt, Maria Lingfors, Ragnhild Tysse, Eindride Eidsvold, Elvis Storm-Berg, Ella Wolmer Molver, Petronella Barker

Nationaltheatret

---

Sylvia Plath er en amerikansk forfatter som etter sin tidlige død kanskje har blitt mer myteomspunnet og mytologisert for sitt privatliv, enn som et skrivende menneske. Plath levde fra 1932 til 1962, men rakk i løpet av sin korte levetid å leve et turbulent liv, blant annet i ekteskapet med den notorisk utro forfatteren Ted Hughes. Både hennes mest kjente roman «Glassklokken» og diktene hennes kan knyttes tett til hennes livshistorie, som var preget av mange selvmordsforsøk og tung depresjon. Selv om Plath som forfatter burde vært mest kjent for tekstene hun rakk å skrive, er det kanskje aller mest omstendighetene rundt hennes selvmord som har gitt henne den oppmerksomheten hun ønsket seg mens hun fortsatt levde.

Med Nationaltheatrets forestilling på Amfiscenen, «Jeg er SYLv», oppfatter jeg at teatret ønsker å gå noe bort ifra den velkjente fremstillingen av forfatteren Plath. At de med å fortelle om henne på en ny måte også vil forsøke å si oss noe nytt om henne og forfatterskapet. Teaterteksten er ført i pennen av ingen ringere enn Cecilie Løveid, som tidligere har skrevet stykker om flere kjente historiske kvinner. Løveid er en av våre fremste dramatikere, og pleier ofte å være både formmessig dristig og ganske så virtuos i sine teatertekster. Og der Plath skrev tett innpå livet, nærmest med sitt eget hjerteblod, har Løveid en mye mer formal og eksperimentell innfallsvinkel til sine fremstillinger av livet. Møtet mellom to så ulike forfattere skape en helt egen og uventet energi i en forestilling, hvis man virkelig får det til.

Dessverre oppstår ikke denne energien. På scenen går det imidlertid på høygir. Der gestaltes Sylv/Sylvia av fire skuespillere: Birgitte Larsen, Seda Witt, Maria Lingfors og Ragnhild Tysse. Man kan se det som at de fremstiller Plath som et splittet selv. Tittelen på forestillingen «Jeg er SYLv», peker dessuten mot at dette handler om et menneske som ikke føler seg hel. Forestillingen er da også, i god Cecilie Løveid-ånd, ganske fragmentarisk, springende og lappete, og dette kler fortellingen om et menneske i full oppløsing veldig godt. Allikevel slipper vi ikke unna alle de velkjente elementene i fortellingen Sylvia Plath. Vi slipper ikke unna gasskomfyren, farsbindingen, ektemannen og Plaths drøm om å bli «The Poetess of America». Informasjonen vi får i denne forestillingen kan vi lese oss til, og kanskje bør vi det også, for den fragmentariske formen her, gjør forkunnskap viktig. Men den kjente fortellingen utvikles ikke videre, det reflekteres ikke på nye måter over sammenhenger, psykologi og litteratur, så denne forestillingen ender med å bli gammelt stoff i ny innpakning.

[ Står bak filmatiseringen av «Hør her’a!»: – Mye i fortellingen kan jeg dra veksel på (+) ]

Dramatiker Løveid, og regissør Melanie Mederlind også for den saks skyld, kunne vært dristigere i både referanser og refleksjoner, prøvd å finne noe ny informasjon for å sette ting i et nytt lys, og ikke minst gitt oss flere av Plaths egne tekster. Plath skrev noveller og barnebøker i tillegg til dikt, så det skulle være masse å ta av. Jeg hadde nok håpet at vi skulle komme nærmere forfatteren Plath i denne forestillingen, og også oppleve en slags dialog mellom Plath og Løveid, men det gjør vi ikke.

Forestillingen er allikevel en kraftprestasjon fra de fire kvinnelige skuespillernes side, og mens Sylvia Plath selv i romanen «Glassklokken» beskriver sin depressive tilstand som å være innestengt i nettopp en glassklokke, sprenges virkelig glasset i denne oppsetningen. Det meste sies i klartekst, og både desperasjon og depresjon uttrykkes høylytt og inderlig. Katrin Nottrodts scenenrom, som er formet som en kvart sylinder eller noe á la en skateboardrampe, oppleves som åpent, men er kanskje ikke det letteste å ferdes i for fire kvinner i blankt undertøy, høyhælte sølvsandaler og tidvis påsnørte gravide mager. Nottrodts kostymer kan være en mulig referanse til Plaths dikt «Lady Lazarus», der hun beskriver sin tilstand etter tre mislykkede selvmordsforsøk som en striptease for menneskene rundt henne. At hun er blitt til underholdning for folk og ikke får den omsorgen hun trenger.

[ Blot til lyst på Midgardsblot (+) ]

Det er ikke til å stikke under en stol at «Jeg er SYLv» også har et element av underholdning og munterhet ved seg. Og det blir jo et paradoks. Musikken som ledsager forestillingen, er glad 60-talls-pop som «Wake Up, Little Suzie», og Beatles’ «From Me To You», og i scener der Sylv/Sylvia snakker fortvilet i telefonen, akkompagneres hun av filmatisk, nærmest sentimental musikk.

Selv om denne scenefortellingen om Sylvia Plath (eller hennes alter ego Sylv) slår hull på glassklokken, gir den allikevel ikke helt slipp på alt det som ettertiden i mange år har fortalt og gjenfortalt om Sylvia Plath. Vi forblir i det samme kjente universet og den samme fortellingen, selv om virkemidlene og formen i denne forestillingen ikke helt følger noen kronologi, og består av en rekke assosiative elementer, symboler og omveier. Selv for den som er over snittet interessert i litteratur, blir det derfor ikke tydelig hvorfor nettopp denne forestillingen er viktig å se.