Oslo Jazzfestival: Det skjer ting hele tida. Å gå glipp av noe er uunngåelig

Jazzfestivaler i store byer preger ikke dagliglivet på samme måte som Molde, Kongsberg eller Voss blir påvirket av begivenheten. På mindre steder er jazzfestivalene årets store happening. I Oslo er det mye annet som skjer, blant annet med fire andre festivaler denne helga. Derfor kommer Oslo Jazzfestival uten forventninger om at den skal være «folkefest». Her er ingen grunner til å utvide rammene for å ha «noe for alle». Ikke noe galt med popmusikk, her må jeg be om bli trodd, men på Oslo Jazzfestival er det en fest å sette seg ned, holde kjeft i en time eller to, og høre på musikken. Dette viser seg å være en suksess. Alle konsertene jeg overvar i løpet av denne uka var svært godt besøkt, mange av dem helt utsolgte.

Lørdag formiddag reiste jeg et lite stykke inn i Nordmarka, for å høre turkonserten som jazzfestivalen har etablert sammen med Oslo Hiking. I år er det Ellen Andrea Wang som står på hoppkanten i den skrantende Schrøderbakken. Konserten er en slags kuriositet, men den er også en test på hvordan det går an å klare seg under enkle forhold. Ellen Andrea Wang holdt på oppmerksomheten helt alene. Det hjelper selvfølgelig at hun er en uttrykksfull sanger også, men hun fortalte etterpå at vinden tok godt tak i den store kontrabassen. Hun avsluttet med et gjenhør med «Call Me» av gruppa Pixel, som hun slo gjennom med for ti år siden, men som jeg ikke har hørt siden Oslo Jazzfestival i 2016. Gjenforeningskonsert snart?

[ Ellen Andrea Wang: Med bassen på rett plass ]

Ellen Andrea Wang var også med på med på et par av festivalens fineste «ordentlige» konserter. Fra Nordmarka kom hun om kvelden til Nasjonal Jazzscene med sin «Closeness»-trio. Opprinnelig startet for å formidle inspirasjonen fra den amerikanske bassisten Charlie Haden, men med egne låter, med Rob Luft (gitar) og Jon Fält (trommer). Det er nøyaktig fire år siden de presenterte denne gruppa, på den samme scenen. For å markere dette spiller de en helt ny låt som heter «August». De har flere nye sanger også, som antyder at dette er blitt et ordentlig band, ikke bare et midlertidig prosjekt. Det er grunn til å glede seg til fortsettelsen. Fält gjør et shownummer med trommestikkene, mens Luft spiller så elegant at han kan komme til å endre meningen i begrepet luftgitar. Han kommer forresten med sitt tredje album i eget navn, «Dahab Days», til høsten.

Ellen Andrea Wang er også med i trioen Gurls, med saksofonisten Hanna Paulsberg som låtskriver, og Marianna Sangita Røe som sanger. I sin forrige utgave med Rohey Taalah som sanger, varmet de opp for A-ha i Oslo Spektrum. Nå spiller de med Trondheim Jazzorkester i Festsalen på Munch-museet, med langt større arrangementer. Konserten er full av fine detaljer i alle ledd. Jeg lurer en stund på om humoren i sangene til Gurls er blitt borte i denne store sammenhengen, men de kommer sterkt tilbake, med morsomme «Oui», og ikke minst det sprudlende glansnummeret «Syngedame» til slutt.

[ Anmeldelse: Jan Garbarek åpnet Oslo Jazzfestival ]

Vi har foregrepet begivenhetenes gang. Oslo Jazzfestival begynte for en uke siden med Jan Garbarek i selveste Den Norske Opera. To dager etter fikk vi høre en sakslegende til, i Munch-museet: Britiske John Surman, som har holdt på omtrent like lenge som Jan Garbarek. Surman bor sammen med Karin Krog i Bærum, og har en lang historie med Oslo Jazzfestival. Da jeg snakket ham i forkant av festivalen for 25 år siden skulle han spille i Oslo Domkirke, og var nettopp nominert til Mercury-prisen for årets beste britiske album, uansett sjanger, sammen med bla. Pulp, Massive Attack og Robbie Williams.

Surman har fortsatt å lage ny musikk og spille inn nye plater. Nå har han et band med Rob Waring (vibrafon), Thomas Strønen (trommer) og Rob Luft (gitar her også). Dette er deres første konsert sammen, men de har for lengst vært i studio og spilt inn musikken som presenteres som «Words Unspoken». Musikk som taler for seg selv. Enda en fremragende konsert, det Surman viser seg fra sine beste sider, fra det mest utsøkt melodiske til utfordrende improvisasjon. Forhåpentligvis kommer innspillingene på et album snart.

Det er trangt på gulvet foran scenen mens etiopiske Mulatu Astatke spiller opp med bandet sitt på Cosmopolite. Han har vært i den staselige konsertsalen på Torshov gjentatte ganger i moderne tid, og fått et stort og entusiastisk publikum i Oslo med sin ethio-jazz, som er sterkt påvirket av latinamerikanske rytmer. Han har med seg et britisk band, som viser seg som stjerner i alle ledd. For egentlig gjør ikke Astatke så mye av seg instrumentalt, men tilstedeværelsen hans er så sterk at dette likevel er hans show. Dette er dansemoro på sitt beste, men likevel med individuelle prestasjoner fra alle musikerne som setter en spiss på konserten.

Oslo Jazzfestival har sett tilbake med hele konserter basert på de klassiske norske 90-tallsalbumene «Khmer» med Nils Petter Molvær og «Sagn» med Arild Andersen – men også en framførelse av mer kontemporære «Hárr», som ga Benedicte Maurseth en Nordic Music Prize for et år siden, for beste album fra hele Norden, uansett sjanger.

Dette framfører hun i sin helhet i Forstanderskapshallen på Sentralen med Morten Qvenild (tangenter), Mats Eilertsen (bass) og Håkon Stene (trommer). Lydbildet omfatter også feltopptak med gamle fortellinger, naturlyder og rytmeboks på kassettspiller. Musikken er i grenselandet mellom jazz, folk og samtidsmusikk, men bare unntaksvis i nærheten av de tradisjonelle oppfatningene av begrepene. Derimot er det et strekk i andre del av konserten som groover hardere enn noe annet jeg hørte denne uka.

[ Benedicte Maurseth vant Nordic Music Prize ]

På samme måte som vi skrev om Øya i forrige uke: Der skjer noe hele tida. Å gå glipp av noe er uunngåelig. Man kan liksom ikke være opptatt på annet hold en fredagskveld uten å gå glipp av snakkisen som var det store Andreas Røysum Ensemble med gjestevokalister Sofie Tollefsbøl (Fieh), Karoline Wallace og Ragnhild Fangel Jamtveit (Pom Poko), med et utvalg utsøkte soulsanger fra 60- og 70-tallet. Ifølge den entusiastiske rapporten til Audun Vinger på jazzinorge.no skal de til og med ha framført «To Love Somebody» av Bee Gees. Jazzen kjenner heldigvis ingen grenser.

Når alt dette er nevnt står noe av viktigste igjen: Oslo Jazzfestival har presentert en rekke konserter, helt gratis, med en rekke unge musikere fra hovedstaden. Og slik sluttet festivalen på den atmosfærefylte klubben Herr Nilsen. Med Naema, et band med sangeren Miriam Namtero Kibakaya i spissen. Sofistikert jazz, r’n’b og litt pop, en sammensmelting som har vist seg effektiv for mange i årenes løp, og her får ny mening enda en gang. Naema gir de enkelte medlemmene større spillerom enn vanlig i slike sammenhenger, og der rundt midnatt høres de litt magiske ut. Naema burde vært på Bylarm om en måned.

[ Øya 2023: Aldri et kjedelig øyeblikk ]

Etter denne festivalen slutter lederen Øyvind Larsen, etter fire år, for å ta over Nasjonal Jazzscene. Han erstattes av Line Juul, til nå produsent på den samme jazzscenen. Det er ingen grunn til å tro at det kommer til å medføre radikale endringer i profilen. Det er derimot grunn til å minne om at det er jazzfestival i Oslo hele året, på Nasjonal, og steder som Cosmopolite, Herr Nilsen og Cafe Hærverk. Når vi kommer tilbake til Oslo Jazzfestival om et år insisterer jeg på at vi må få høre gruppa The Source gjøre den i 2020 pandemiavlyste åpningskonserten «The Source Of Oslo», der en rekke gjester skulle være med på å vise fram hovedstadens mangfold. Der tror jeg virkelig vi kunne snakket om folkefest.