Hemebane

– Itte stress! Je foreslår at du prøve å skaffe deg et oversiktsbilde på google mæps.

Tungtrafikken dundrer i ørene, så det bare så vidt jeg hører Bjørn Hatteruds lune stemme i mobilen, der jeg står i veikanten langs Trondheimsveien. Eller riksvei 4 om du vil.

Følger du den videre oppover Groruddalen og over Gjelleråsen, så kommer du på feil side av Mjøsa før du vet ordet av det. Men svinger du i stedet skarpt til høyre, da er du på rett vei, og det er bare å dundre forbi bolleland på Espa. Og plutselig er du i Prøysenland, det er blitt så fine veier oppover der nå. Forfatter Bjørn Hatterud, som kanskje er mest kjent for å ha kjørt Mjøsa rundt med moren sin, kjører sjøl på disse veiene minst en gang i måneden. Når han skal hematt til Veldre. Ei lita bygd oppi steinrøysa, på et platå over Brumunddal.

---

BJØRN HATTERUD (45)

• Født 11. juli 1977 på Hamar. Oppvokst i Veldre utenfor Brumunddal.
• Bosatt på Tveita med samboer Peder.
• Forfatter, kulturskribent, kunstkritiker, kurator og musiker.
• Aktuell med boka «Blokka på Bjerke. Tretten år i tredje etasje».
• Ga i 2018 ut boka «Mot Normalt». Boka ble beskrevet som «ei forteljing om ikkje å passe inn, om å vekse opp i Brumunddal og vere avvikar og skeiv på alle vis».
• I 2020 kom boka «Mjøsa rundt med mor: ei livsreise». Hatterud ble tildelt Kritikerprisen for beste sakprosa.
• Bjørn Hatterud ble i 2021 tildelt Fritt Ords Pris sammen med Olaug Nilssen og Jan Grue.

Kilde: Wikipedia

---

Veldre kirke, som ligger ved Byflaten, altså sentrum i bygda, blir beskrevet sånn på nettstedet til norske kirker: «Det er ikke en kirke man kjører forbi om man ikke har noe å gjøre lokalt».

Så man kan vel trygt si at det er Bjørn Hatterud som har satt Veldre på kartet. Uansett, beklager omveien, vi skal ikke dit nå. Vi skal til studio til Hatterud, på mange måter også et slags hemstelle. Han trives i hvert fall fryktelig godt i Groruddalen.

Det har han også skrevet bok om. Men først må jeg finne han. Den blå pila på mobilen svinger i alle retninger.

Ikke engang Bjørn Hatteruds hedmarksdialekt kan roe meg nå.

– Bjørn? Jeg trenger hjelp. Jeg har gått av stoppet på Ammerud, som du sa, men jeg skjønner ingenting!

– Je trur du kan ta snarvægen gjennom Snap Drive, og så går det an å høille seg fast i et gjerde over Groruddammen, og når du ser fabrikken kan du krype gjennom et høl i nettinggjerdet på baksia.

– Eeeeh, ok?

– Je sitt ute i sola og venter.

– Men hvilken retning skal jeg gå?

– Je ane itte. Sjøl har je æilder gått den vægen.

Selvsagt ikke. Bjørn Hatterud kjører bil. Sideveier. Bakveier. Snarveier. Omveier. Rundt Mjøsa. I en lyseblå Honda Jazz, og nei, vi skal ikke dra den spøken om hva bilen heter i Japan. Og ja, det er den samme bilen han kjørte rundt Mjøsa med, i boka «Mjøsa rundt med mor».

En historie om ei mor, en sønn, en klassereise og en biltur. Han fikk kritikerprisen for den boka.

Forfatter, ja. Det er tredje boka nå. Musiker, også. Eksperimentell sådan, sært og smalt, som mannen sjøl. Kunstkurator. Medlem i Norsk kulturråd. Han har publisert tekster i så godt som hver eneste lille og store tidsskrift i dette landet. Noen har blitt pensum på Blindern, der han sjøl slet som klassereisende i lang tid. De sosiale kodene. Kroppsspråket.

For det var ikke å tilegne seg akademiske kunnskap som var problemet.

Det er ikke noe galt med det store huggu til Hatterud, som moren hans ville sagt.

Men han går dårlig. Han har nerveskader i ryggen. Et fotblad er naglet fast etter en operasjon han kanskje aldri burde hatt. Han har ulik beinlengde. Han ble født med både klumpfot og en avart av ryggmargsbrokk. Det ble oppdaga seint. Ja, også var han den lengste ungen som var født på sjukehuset på Hamar i si tid, 56 cm. Nesten fem kilo. Det holdt på å ta livet av både han sjøl og mora. Han brakk armen på vei ut. Ja, det er mye greier med kroppen til Hatterud. Et unikum av diagnoser, som han sjøl har sagt.

Så han spretter ikke akkurat opp fra benken i sola da jeg endelig kommer gående over grusplassen utenfor fabrikken. Men han reiser seg og smiler blidt.

– Unnskyld, altså. Jeg skulle bedt deg gå av på Grorud. Det er mye lettere å finne fram derfra. Kjenner du til Shoddyfabrikken?

Jeg tørker svetta mens jeg får en detaljert og omstendelig innføring i historien om sjoddi, opprevne filler av ull som ble framstilt gjennom å rive i stykker gamle ulltekstiler, det ble nemlig bråstopp i import av bomull på grunn av den amerikanske borgerkrigen, så noe måtte de jo finne på, forteller Hatterud, og stavrer seg oppover den svarte vindeltrappa til atelieret eller kontoret hans om du vil, i tredje etasje. Han har det fineste rommet innerst i gangen, bare vent og se.

Det er stappfullt. Hele det avlange rommet med vinduer mot den grønne skogen er fylt opp med kunst og bøker og skulpturer fra gulv til tak. Digre stabler av bøker dekker nærmest hele gulvflata.

– Ja, her er det mye artig. Jævlig fascinerende greier.

Bjørn setter seg på huk og begynner å trekke bøker ut av hyllene.

– Her er «Uroens bok», sjølsagt. «Folkelige toner», det er om endringer i folkemusikken på Finnskogen, kjempespennende tema! «Guden som sviktet», om tidligere kommunister som mistet trua. Og «Den store sammensvergelsen», en konspirasjonsbok om krigen mot Sovjet. Det er bare piss, sjølsagt, men den leste folk, helt vanvittig.

– Har du lest alt her inne?

– Gudskjelov ikke. Men jeg har en hjerne for spesielt interesserte. Jeg er veldig, veldig nerd.

Jo smalere, dess bedre, er på mange måter Hatteruds mantra. Kanskje er det fordi han sjøl var en avviker i oppveksten. Et vinstativ i oransje plast er plassert i ene vinduskarmen, han fraktet det med seg på flyet hjem fra Berlin, det så ut som han hadde en bombe i sekken, påstår han. Nå ligger det to flasker hjemmebrent i stativet. Ved siden av står lampa fra barndomshjemmet. Oransje, den også. En 60-talles lenestol ble reddet fra en konteiner da Stortinget skulle pusse opp. Den ergonomiske pulten og stolen hans, som han fikk fra Hjelpemiddelsentralen hjemme i Veldre på 80-tallet, står plassert i et hjørne. Fargen? Oransje.

– Fikk du velge farge?

– Nei. Jeg måtte nok ta til takke med det jeg fikk. Som barn ville jeg sikkert valgt rosa. Nå har de fulgt meg i 40 år. Jeg har bare fått dekka til bordplata på pulten med plastfilm med mørk treimitasjon. Det er ganske fint å tenke på. Det har gått fra å være noe veldig trist til noe kult.

Det er på mange måter historien om Bjørn Hatterud selv.

En trist og ensom oppvekst. Funksjonshemmet, mobbet, overvektig, deprimert og homofil på bygda. Tjuefem år og en formidabel klassereise senere, og han er en som folk lytter til. Ser opp til. Applauderer. Spør til råds. En prisbelønt forfatter. Dagsavisens bokanmelder mente at Bjørn Hatterud måtte være Norges mest sympatiske person.

Nei, det har ikke alltid vært sånn.

Hvis du har lest bøkene til Bjørn Hatterud, vet du at han vokste opp i Veldre, ei lita bygd opp forbi Brumunddal. Da vet du også at da Bjørn var liten, var Veldre ei levende bygd, med butikk, aldershjem, skole, bensinstasjon, bibliotek, bedehus og barnehage. Og kirka, som senere brant, der Bjørn ble døpt Bjørn, selv om han egentlig var tiltenkt navnet Elin.

Sentrum i bygda het Byflaten, og skolen het Kirkekretsen. En klassisk grendeskole med 80 elever. I klassa til Bjørn var de 11.

– Hadde du venner?

– Ja. På barneskolen hadde jeg det. Men jeg følte meg på sia.

Bjørn var annerledes. På alle måter.

Han så annerledes ut.

Han gikk annerledes.

Han tenkte annerledes.

Akkurat det siste skulle komme til nytte. For det har som sagt aldri vært noe gærent med hodet til Bjørn Hatterud. Men først. Gåinga.

– Jeg lærte ikke å gå før jeg var to år gammel. Det er jo seint, og mor tok meg med til en spesialist. «n’ Bjørn går itte riktig». Mor var veldig viljesterk og stri. Men det ble avfeid av legene om at mor var ei hysterisk dame. «Fru Hatterud, når han går sier det tipp tapp, tipp tapp, ikke tippetitapp». Så de konkluderte med at det ikke var noe galt med meg. Og sendte meg hjem igjen.

Men mora til Bjørn ga seg ikke.

– Hun gjorde alt hun kunne for at det skulle bli avdekt.

Bjørn må tenke seg om. Det er ikke lett å huske. Helseproblemene har vært enorme.

– Åssen var det her da?

Jo, han er født med klumpfot, og så ble det etter hvert avdekket en beinlengdeforskjell.

– Jeg begynte med sko med tjukkere såle. Det var oppfølging på Sophies Minde i Oslo fra jeg var liten. Men ortopedikirurgene jobbet ikke med nevrologi, men med bein og knokler.

Så det ble aldri avdekket at Bjørn var født med ryggmargsbrokk. At han hadde tjoret ryggmarg, at en spalte i ryggsøylen var fylt med et lipom, og at ryggmargen satt fast nederst i ryggsøylen.

Legene trodde derimot at han hadde et årenøste på ryggen, og at en steroidekur skulle få det til å trekke seg sammen.

– Det eneste det førte til var at jeg ble veldig overvektig.

Da han gikk i førsteklasse på skolen veide han 40 kilo, cirka det dobbelte av klassekameratene.

Seks år gammel mistet han evnen til å gå. Han husker han var hos bestemor og bestefar og ble båret ut i bilen.

– Var du redd?

– Nei, foreldrene mine var så flinke til å skjerme meg, så jeg ble ikke redd. Men det er klart, ingen som opplever såpass tøffe ting kommer umerket fra det.

Han ble operert umiddelbart.

– Hadde du mye smerter som barn?

– Jeg husker ikke. Men jeg er blitt fortalt at jeg ikke sov en natt sammenhengende før inngrepet. Jeg hylte og skreik hele natta. Etter operasjonen sov jeg godt.

Men så er det en parallellhistorie her. Foten. Frem til Bjørn var ti år gammel lå fotbladet og tærne i en krøll. Så ble det forsøkt rettet ut. Første forsøk endte med at han gikk og tråkket over kontinuerlig i et par års tid.

Så ble fotbladet naglet fast i en ny og blodig operasjon. Bjørn var 14 år gammel. Etter at gipsen blir fjernet etter tre måneder sitter fotbladet bom fast. Det har det gjort siden.

– Har du følelse i den foten?

– Svært lite. Forfatter Jan Grue skriver i den boka «Jeg lever et liv som ligner deres» om et inngrep i føttene som foreldra fikk avverget. Det er det inngrepet jeg har gjort.

Bjørn Hatterud ser på meg.

– Mine foreldre hadde, i motsetning til Jan Grues foreldre, ikke det akademiske språket, kunnskapen eller innsikt i reglene på sykehuset. Mor hadde en enorm stå på vilje, og hun gjorde alt som sto i sin makt. Men hun hadde åtte års skolegang og ingen tilgang til forskning. Foreldrene mine hadde ingen mulighet til å forutse konsekvensene av en sånn operasjon. De måtte stole på det legene fortalte.

Det var et klassisk arbeiderklassehjem.

Begge bestefedrene til Bjørn var sønner av husmenn.

Morfar kjørte lastebil. Bjørns tre onkler på morssida hadde kjørt lastebil. Faren har lastebillappen, men jobbet som landbruksmekaniker. Morens ungdomsdrøm var å kjøre lastebil. Hun var i stedet hjemmeværende fram til Bjørn var ti år.

Bortsett fra en innflyttet mormor, er alle besteforeldrene født og oppvokst i Ringsaker. Der har også Bjørns tolv onkler og tanter bodd hele livet sitt. Foreldrene har over hundre søskenbarn. Det er tjukk slekt overalt.

Men snart skal Bjørn Hatterud oppdage at det finnes en verden utenfor Veldre. Allerede før tenårene får han øynene opp for eksperimentell kunst.

– Hvordan fikk du til det, egentlig? Uten internett … Det kan ikke ha vært mye impulser i Veldre?

– Da jeg var cirka ti år gammel, kjøpte mor og far et leksikon på salg. Det brukte jeg veldig, veldig mye tid på. Der dukka det opp et og anna. Små tekster om forskjellige kunstnere. Da tenkte jeg at det her er meg. Det her er bra. Det her er sånn som jeg liker.

På denne tida begynner han også å kjøpe VG på Samvirkelaget hver dag.

– I dag, i et kulturelitært blikk, høres det veldig smått ut. Men fra å bare ha Ringsaker Blad og Hamar Arbeiderblad, så var VG den avisa som hadde kulturdekning.

Da biblioteket i Veldre ble for lite, dro Bjørn ned til Brumunddal. Han kom hjem med bæreposer med bøker. Sakprosa, bøker om politikk, kultur og pønkrock. Alt som var noe annet enn bygda.

Da Salvador Dalí døde 23. januar 1989 var Bjørn 11 år gammel og satt hjemme i sofaen i stua på Veldre. Han fattet med en gang interesse for mannen på fjernsynet, og spurte mormora om hvem dette var. «En mann som malte grusomme bilder», svarte hun.

– Da fikk jeg interesse for surrealisme. Så ble jeg opptatt av dadaisme. Så var det Andy Warhol, sjølsagt. John Waters med «Hairspray» kom i 1988. The prince of puke, the pope of thrash og sånne ting, ikke sant?

– Hva tenkte foreldrene dine om denne sære interessen?

– De var veldig støttende. Akkurat som de var med storebroren min, og hans interesse for biler.

Så blir han forelska. I musikere med dype stemmer og rusproblemer. Johnny Cash. Tom Waits. Screamin’ Jay Hawkins. Eller skingrende stemmer med ville tekster. Yoko Ono. Diamanda Galas. Nina Hagen.

– Når skjønte du at du ville bort fra bygda?

– Jeg hadde lyst til å bo i Oslo, men hadde også en forestilling om å bli boende. For det var det jeg var vant til. Alle i min familie, med unntak av mormor, hadde bodd her i generasjoner. Men da jeg fikk mopedlappen kjørte jeg ofte ned til stasjonen i Brumunddal og så på toget som gikk til Oslo.

En enorm frihetsfølelse. Han sang av glede innenfor hjelmen.

Vi må spole litt kjapt fremover. Forbi mobbehistorien på videregående, da Bjørn sto fram som homofil, ja, han var blitt tjue år, på grunn av alle helseproblemene var han forsinket i skolegangen, og han ble stadig eldre enn de andre elevene. Rundt tjue av medelevene til Bjørn trykket opp T-skjorter med slagord mot han. «Sammen er vi sterke … » De ordløse prikkene sto for heterofile. Sammen var de sterke mot skolens eneste åpne homofile.

Vi må spole forbi helsepersonell, som skrev at Bjørn hadde store psykiske og sosiale problemer grunnet fedme, uten noen gang å ha snakket med gutten. Eller at han ikke burde prøve seg på videregående, i skolepapirene sto det at man ikke kunne garantere at han hadde evnen.

– Det var en ganske direkte måte å omtale en ungdom på. Og dette tror jeg fremdeles mange med funksjonsnedsettelser opplever. Det er forsøk på nøytralitet og nøytral saksbehandling. Man blir behandlet som en byrde og en utgiftspost. Men objektet er et levende menneske. Og målet til alle er få lov til å være et menneske og leve livet sitt på best mulig vis.

Vi må spole forbi at han ble spyttet etter, ropt etter, truet og bedt om å dra til helvete.

Forbi da han endelig kom seg til Oslo, for å så oppdage at han ikke passet inn der heller. Forbi den første studietiden på Blindern, der akademikerbarna gled sømløst rundt i gangene, smurt inn i et slags usynlig glidemiddel, og der Bjørn verken kjente språket eller de sosiale kodene. Forbi kjøttmarkedet han møtte på de skeive utestedene, der Bjørn har beskrevet seg selv som innvollene, i den selvbiografiske boka «Mot normalt».

Livshistorien til Bjørn Hatterud er like lang som den er vond.

Vi spoler helt fram til onsdag for to uker siden. Da sommervarmen har slått innover hovedstaden, og Bjørn har sin tredje boklansering.

Han sitter i en lenestol på Deichman på Bjerke, og hele biblioteket er fylt opp av venner, familie, kolleger og naboer. Storebroren hans har stått opp ekstra tidlig denne morgenen for å bli ferdig på verkstedet i tide.

Og om Bjørn Hatterud ikke direkte stråler fra scenen, så ser han i hvert fall veldig blid og avslappet ut, der han slår vitser på egen bekostning på den joviale hedmarksdialekta, og da han beskriver hvor langt nede han var da han flytta til Bjerke for tretten år, så ser han ærlig talt ikke særlig nedtynget ut.

Men det var han. Han var drøyt tretti år, hadde lagt bak seg tjueåra som kulturarbeider på Grünerløkka, hadde fulgt gentrifiseringen på nært hold, mens han beveget seg sømløst rundt i miljøene der han fant sine egne. Det var på tide å bli voksen, komme seg ut av kollektivet eller studentboligen. Med uføretrygd og etableringslån endte Bjørn Hatterud opp på Bjerke.

Det er det den nye boka hans handler om. Tretten år i tredje etasje i blokk nummer tre av de fem høyblokkene. De som står som et landemerke når du kjører nordover ut av byen. Forbi Sinsenkrysset, forbi Aker sjukehus. Groruddalen. Nei, det var ikke drømmen.

Statusen som student og kulturell løsarbeider han hadde opparbeidet i årene på Grünerløkka, var byttet ut med en uføretrygda fattig mann i en sliten leilighet på 52 kvadrat.

Det ender selvsagt ikke sånn. Hatterud har karret seg opp fra grøfta før.

I boka kan man lese om hvordan han blir kjent med naboene. Krigsseileren Bjarne, som er over 90 år, og en av de første som flytta inn i blokka på 60-tallet. Om Ester, en sprek og ungdommelig dame i syttiåra, som vokste opp i fattigdom på Langøyene.

– Jeg har alltid hatt venner blant de som faller utenfor. Jeg føler meg som en outsider selv. Og det synes jeg er veldig fint. Det er mange måter å leve livet sitt på.

– Det sies at når man har tatt en klassereise så blir man hjemløs? Du kan aldri gå tilbake til det man kom fra, men du slipper aldri helt inn dit du kommer, heller?

– Ja. Mange føler at de blir litt hjemløse der de var. Og så får de heller aldri helt identitet med dit de kommer. Det gjør at det blir stress. Det er redsel for å bli avslørt, som en døgenikt eller poser. Du kommer fra en mer ærlig og ekte bakgrunn, og så har du beveget deg et sted. Og så prøver du å passe inn da.

– Du sitter i Kulturrådet?

– Ja, som er en helt vill ting å gjøre. Og der føler jeg at min bakgrunn blir veldig verdsatt, jeg kommer med litt andre innspill. Som klassereisende får man et tvisyn. Hvis man bruker bakgrunnen sin på riktig vis, så er det en enorm ressurs. Man går ikke friksjonsfritt inn i samtaler eller konvensjoner. Du er i verden på en litt annen måte. Fordi du en gang så det hele helt utenfra. Jeg liker folk som har den evnen.

Vi blir avbrutt av at telefonen ringer. Det er Peder, Hatteruds kjæreste gjennom 18 år, som ringer. De avtaler at Bjørn skal plukke han opp på Grorud, sammen med to forundringspakker fra matsvinnappen «Too good to go» fra YX 7-Eleven. Det er ingen som orker å lage middag i varmen.

– Middag fra bensinstasjonen, altså? Det er vel noe den intellektuelle middelklassen vil se litt ned på?

– Ja, de vil i hvert fall syntes det var litt småflaut, og kalle det en guilty pleasure. Det er det samme med frossenpizza, noen lager et stort nummer ut av det.

– Middelklassen har vel alltid sett ned på arbeiderklassens smak, om det er musikk, mat eller litteratur?

– Ofte, ja. Det er redselen for det banale, det som er enkelt. Og forakten for det folkelige. Men fordømmelsen går begge veier. Mange fordømmer store kulturelle felt uten å sette seg inn i dem. Kunstnere som gjør eksperimentell eller vanskelig kunst som får offentlig støtte, for eksempel, blir kjefte på eller hengt ut. Men middelklassen har ofte en tryggere arbeidshverdag. Bedre økonomi. Mektigere venner. Så det er en maktforskjell der.

– Hun som anmeldte den siste boka di i Morgenbladet skrev at du måtte passe deg for ikke å bli for godmodig, at enkelheten du skriver med kan være risikabel?

– Nå skal ikke jeg sitte her å svare på kritikk. Det er dårlig stil.

Hatterud åpner vinduet og slipper inn litt luft. Suset fra Alnaelva kommer inn i studio.

– Men jeg ser alltid for meg en leser når jeg skriver. I «Mjøsa rundt med mor» var det mor. De jeg skriver om skal kunne lese det. Jeg kan alle fremmedordene, men jeg velger å ikke bruke dem. Jeg er ikke redd for det banale. For det vet jeg at jeg ikke er.

– Du har forresten valgt å beholde dialekta di?

– Ja, til og fra.

– Med tanke på klassereisen, hadde det ikke vært lettest å kvitte seg med den?

– Jo. Og en god del år pratet jeg nok mindre dialekt enn jeg gjør nå. Jeg opplevde at folk sa «hva?» og «unnskyld?», og så ble jeg litt lei av å måtte gjenta meg, så jeg la om til byspråket. Men nå er det blitt mye mer dialektbruk i norske medier, og folk er blitt mer trent på å skjønne dialekt. Dessuten er det sånn at hvis jeg blir litt engasjert, så kommer dialekta fram uansett. Og hvis du har en grunnleggende redsel for å bli avslørt, som mange klassereisende har, så er det like greit å prate som jeg gjør, å la dialekta komme med en gang, i stedet for å tilpasse meg.

– Apropos frykten for å bli avslørt, hender det at du får et snev av bedragersyndromet?

– Ja, det er ingenting som oppleves i kulturlivet eller akademia som er en selvfølge. Eller naturlig. Man kan lett bli satt ut.

For Bjørn Hatterud har en gang sett det hele utenfra. Og da han som ensom og utafor sto på togstasjonen i Brumunddal og så toget forsvinne innover til hovedstaden, så drømte han seg bort. Men han så aldri for seg at han skulle leve det livet han lever i dag.

– Det har jo skjedd at jeg har havnet i litt for godt selskap. Og da må jeg innrømme at jeg har tenkt; hva gjør jeg egentlig her?

Fem favoritter

• Mat: Det som mor lager.
• Bok: Umulig å velge bare én.
• Film: Peder bestemmer.
• Sted: Er glad i å sitte bak rattet.
• Musikk: Alt som er smalt og sært, stygt og fælt.