Slash reddet showet da Guns N’ Roses bød opp til mimrekveld

---

4

FESTIVAL

Guns N’ Roses

Tons of Rock, onsdag

---

Axl Rose i «Skrik»-T-skjorte på Tons of Rocks «Scream»-scene. Det var nok høydepunktet under konserten med et av verdens største band på Ekebergsletta. Ikke på grunn av Munch-motivet, selv om himmelen farget seg rød i bakgrunnen, men fordi akkurat da, mot slutten av konserten og med «Sweet Child O’Mine» innen rekkevidde, var med ett Los Angeles-legendene bunnsolide og stemmen til Axl Rose holdt stand som et Munch-bilde i regnværet på Ekely. Men for å bruke Munch-metaforen, så hadde også Guns N’ Roses lang vei fram fra skisse til ferdig maleri.

Når Guns N’ Roses drar på tur kjenner de ingen begrensninger. Nær tre stive timer og tett innpå tretti låter spiller de fra en karriere som startet på midten av 1980-tallet, og som holdes oppe av noen udødelige hits og enda flere udødelige myter fra en turbulent tilværelse på rockens skråeste bredder. En av de nyere mytene er at Axl Roses stemme er krise. Hvis man tar utgangspunkt i hva stemmen var da de slo gjennom med «Appetite For Destruction»-albumet og låter som «Welcome to the Jungle», «Paradise City», «Sweet Child O’Mine» og «Nighttrain», er det vanskelig å argumentere imot. Men at den er helt krise skulle vise seg å være en sannhet med modifikasjoner under konserten på Tons of Rock.

[ Klar for Tons of Rock? Disse artistene bør du se ]

Det beste man kan si om Guns N’ Roses i 2023 er at de leverer så godt de kan ut fra forutsetningene. Innimellom er det langt bedre enn fryktet. Særlig første del av showet oser av en frisk energi vi ærlig talt ikke hadde ventet etter de forrige besøkene i Norge i nyere tid, og særlig etter rapportene fra stadionkonserten i Stavanger i fjor. Ikke minst møter vi en Axl Rose som er dønn sjarmerende, som spiller på og med publikum og som åpenbart liker å stå på scenen. Det har ikke alltid vært slik.

Stjernen denne Tons of Rock-kvelden er imidlertid Slash, gitaristen som er nesten større enn bandet selv. En øksemann som med sikker og stoisk mine holde det hele oppe og sammen. Når Axl sprekker i falsetten eller han løper på bakscenen for å gi stemmen et boost, er det Slash som legger inn giret, smart konsentrert og nærmest umerkelig. Mer enn en gang klapper Axl han på skulderen når han er tilbake igjen, som for å si at nå kan vi fortsette der vi slapp.

[ Tung tung start på valgkampen på Tons of Rock ]

Fungerer det? Som et møte med legender svært mange har et forhold til, så er svaret ja. Guns N’ Roses er en opplevelse uansett hvordan man snur og vender på det. Å høre stammen i originalbesetningen framføre «Welcome To The Jungle» tidlig i settet, er en manifestasjon av hva de har vært. Når Slash drar på med riff som har formet en hel generasjon, er det med mer pasjon enn rutine. Duff McKagan er inne på bass, mens Dizzy Reed, som kom inn i bandet i 1990 med «Use Your Illusion»-øktene, spiller keyboard. Legg til en kreativ Richard Fortus på rytmegitar og litt mer, samt Frank Ferrer på trommer, og du har noen av sjangerens beste instrumentalister på en og samme rekke.

Låtene er det ikke noe å si på. Det mest overraskende er at de stokker litt om på rekkefølgen av et noenlunde fast låtsett under denne turneen. Begynnelsen ligger fast. «It’s So Easy» åpner foran «Bad Obsession» og «Chinese Democracy», og så Velvet Revolvers «Slither», den første av flere coverlåter. Så skal det følge en hel perlerekke av Guns N’ Roses-hits, men først et helt magisk ekstrakt av Link Wrays «Rumble» fra Slash, som intro til den fremste jungellåten av dem alle. Så langt er det en strålende kveld av det slaget hvor man venter på at noe skal knuse.

Det svake leddet skal vise seg å være Axl Rose, vokalisten som har blitt like kjent for sin notoriske oppførsel og «appetitt for ødeleggelse» som for noe annet. Nå kommer de seg i hvert fall på scenen bare ti minutter etter skjema, og sprekker ikke mer enn tilsvarende i den andre enden. Ekeberg lever nok med det. Men tre timer er uhorvelig lang tid uansett band eller repertoar. Etter hvert lener de seg tungt på Slashs gitarsoloer, noen av dem åpenbart lengre enn først planlagt, men måten han bærer låtene inn i uendeligheten på etter hvert som vi nærmer oss halvgått tid, er også imponerende. Men bandet hadde lett innfridd med halvparten av tiden på scenen. Ingen ville bebreidet dem.

Amerikanske Skid Row spilte i timen før dem, og med den nye svenske vokalisten Erik Grönwall i front gjorde de et sett som viste litt av det magnetiske polpunktet Guns N’ Roses oppsto i. På overflaten hørtes New Jersey-bandet denne kvelden ut som om de skulle ha kommet fra Hollywoods skråeste bredder og klubber man må ha vært på for å tro at en gang eksisterte. Det var her Guns N’ Roses trådte sine musikalske barnesko. Der ligger også forskjellen på et imponerende hardrockband som har byttet ut nøkkelmedlemmene, og et legendeband som vet hvor de kommer fra og graver dypt i sin egen portefølje. Her finner de «Mr. Brownstone», «Enstranged», «Absurd». Og coverlåter som «Live And Let Die», absolutt brukbart framført. Det samme kan kanskje ikke sies om Jimmy Webb-låten «Wichita Lineman».

Guns N’ Roses høster naturlig nok delte meninger med turneen de nå er ute på. Det gjør alle band som legger ut på veien nærmere 40 år etter starten. Men med Guns N’ Roses sporadiske virksomhet underveis, femten år etter siste studioalbum «Chinese Democracy», er det lett å tenke at de skal være de samme som de en gang var. I stedet kan man argumentere med at Guns N’ Roses – i likhet med mange av de andre som har fått sine stjerner på Hollywood Boulevard – er det man kan kalle evige «comeback kids». Også under en og samme konsert.

Vokalen på «You Could Be Mine» kastes fra side til side som en sjøsyk skårunge. Det ene sekundet tror du det er noen salige vindkast på sletta, andre ganger tror du mikrofonteknikken har sviktet Rose helt. Sannheten ligger kanskje et sted imellom, eller bare hos vokalisten selv. Alle forsøk på scenerøyk havner bak scenen, men Rose har utvilsomt vind i seilene helt på egen hånd. Eller som en publikummer sier til sidemannen: «Nå tok det seg kraftig opp her! Nå var pinadø Axl tretti prosent av sitt gamle jeg igjen. I tre sekunder». Jo, mange vil nok være enig med han.

[ Det er ikke bare barer, pariserhjul og postkontor som møter deg på Tons of Rock. Det gjør også en gigantisk vulva i stål (+) ]

Duff McKagan synger vokalen på «T.V. Eye», den faste Stooges-coveren, på en mer enn godkjent måte, og Slash danser som en virvelvind over scenen med gitaren overlegent i helspenn. Det er et band som virkelig er på høyden av seg selv. Men så kommer Axl inn igjen etter en liten pause, og «Anything Goes» er så full av sprekker i vokalen at det er vondt før han tilnærmelsesvis «fininnstiller» stemmeleiet og finner de høye tonene i de karakteristiske skrikene. Slik er det gjennomgående.

Så løfter Ekebergsletta seg formelig idet Axl Rose plystrer melodien til borgerkrigshymnen «When Johnny Comes Marching Home» som opptakt til antikrigssangen «Civil War», mens Ukrainas flaggfarger vaier på videoskjermen bak dem. Denne kraftballaden fra «Use Your Illusion II» blir et av kveldens høydepunkter, med en tent Axl Rose som synger den med en innlevelse vi da ikke har hørt på en drøy times tid. Så introduserer Rose bandet før Slash får kveldens lengste solo, en virtuos rocker av det tradisjonelle slaget som når kompet setter inn mest av alt minner om Deep Purples «Lazy». Det minner oss om da nettopp det britiske legendebandet overbeviste stort under fjorårets Tons of Rock. Vi blir slett ikke overrasket om Axl Rose og co. dukker opp femten år fra nå de heller, når de blir like gamle som Purple-gutta, og kjører de samme låtene som i dag. Det er noe usigelig seiglivet over de av rockens største band som overlevde de første kneikene.

Siste innspurt fram til 23.00-skjemaet sprekker med ti minutter denne første av årets Tons of Rock-kvelder, veier opp for mye av ventingen og ørkenvandringen. Axl Rose, som har skiftet T-skjorte flere ganger enn Beyoncé skifter antrekk på sine konserter, har nå ikledd seg Munchs mest kjente motiv under en lys jakke. Han setter seg til pianoet og framfører «Sweet Child O’Mine», før bandet runder av med de obligatoriske og nødvendige sluttnotene, «Nighttrain» og så «Paradise City» i en versjon som gjør ære på både kvelden, bandet, festivalen og ikke minst publikum. Bedre en dette blir ikke Guns N’ Roses, og for svært mange var det mer enn nok. Og mer enn langt nok også.

Guns N’ Roses nektet profesjonelle fotografer adgang foran scenen og blant publikum. Dagsavisen velger derfor blant annet å bringe publikumsbilder fra Tons of Rock-konserten med bandet.