En siste sving med pisken

---

4

FILM

«Indiana Jones and the Dial of Destiny»

Regi: James Mangold

USA, 2023

---

Den femte og (trolig) siste «Indiana Jones»-filmen i rekken klarer ikke å leve opp til høye forventninger, men er fortsatt en respektabel svanesang for en gammel helt. «Dial of Destiny» sliter med å matche sjarmen, eventyrlysten og entusiasmen fra den originale trilogien, men det var kanskje bare å forvente. Til gjengjeld klarer dette kostbare eventyret å skylle bort den beske bismaken fra den feilslåtte forgjengeren «Kingdom of the Crystal Skull» (2008).

For noen av oss ble denne ikoniske filmserien avsluttet da Indy red inn i solnedgangen etter sitt siste korstog i 1989, og alt som skjedde etterpå var bare en vond feberdrøm. Så det er i seg selv en triumf at «Dial of Destiny» føles som en fullverdig «Indiana Jones»-film, og et verdig punktum på sagaen. Det er en sann glede å se Harrison Ford tre på seg fedora-hatten og svinge pisken i en alder av snart 81 år, noe som gjør ham til en av de eldste actionheltene i filmhistorien.

Mye har skjedd siden sist: George Lucas solgte hele sulamitten til Disney og snudde ryggen til Indy, Steven Spielberg har overlatt registolen til erstatteren James Mangold («Logan», «Ford v Ferrari») og nøyer seg med å produsere denne gangen. Den lange forproduksjonen er sikkert en medvirkende årsak til at «Dial of Destiny» har endt opp med å bli en av de mest kostbare filmproduksjonene i historien, med et budsjett på nærmere 300 millioner dollar. En del av disse pengene er brent av på en lang prolog som tar oss med tilbake til slutten av andre verdenskrig, mens en data-forynget Indiana Jones og hans arkeolog-kompis Basil Shaw (Toby Jones) prøver å få fatt i Den hellige lanse – som befinner seg om bord et godstog stappfullt av uvurderlige kunstskatter nazistene har stjålet under sin plyndringsferd gjennom Europa.

De snubler isteden over noe enda mer bemerkelsesverdig: Antikythera-mekanismen, tittelens «Dial of Destiny». En matematisk innretning skapt av selveste Arkimedes, som angivelig kan spore opp tidsrifter og åpne portaler til andre tidsepoker. Så ja, en slags tidsmaskin. Den arrogante SS-fysikeren Dr. Jürgen Voller (Mads Mikkelsen) er besatt av tanken på å få fatt i de to halvdelene av maskinen, og setter ikke nevneverdig pris på at Indy rapper den ene foran nazi-nesa hans. Denne drøyt tjue minutter lange åpningssekvensen føles som en konseptutprøving på en fremtidig «Indiana Jones»-film, der hovedrollen vil bli spilt av en syntetisk, evigung datautgave av Ford. Men helt uavhengig av de uetiske, teknologiske fremtidsutsiktene er prologen fortsatt filmens store høydepunkt, og Indiana Jones på sitt aller beste.

[ Renate Reinsve i ny norsk prestisjefilm ]

Det er litt distraherende å høre Harrison Fords åttiårige stemme komme ut av en reproduksjon av hvordan han så ut for førti år siden, men deepfake-dataeffektene fungerer bedre enn fryktet her. Etterpå spoler vi oss fram til 1969, en romfartstidsalder der Indiana Jones definitivt ikke hører hjemme. Han er nå en gammel grinebiter som har blitt forbigått av historien, og forbitret av personlige nederlag. Med en sønn som mistet livet i Koreakrigen og en kone som ikke taklet sorgen. Indy er separert fra Marion (Karen Allen), og i ferd med å bli tvangspensjonert fra jobben som historielærer på Hunter College i New York.

Studentene er uansett totalt uinteresserte i arkeologi-undervisningen, og mer opptatt æresparaden for astronautene som akkurat har kommet tilbake fra Måneferden. En propagandaseier i den kalde romkappløpkrigen mot russerne, gjort mulig takket være «Operation Paperclip» – der amerikanske myndigheter etter krigen i all hemmelighet rekrutterte over 1600 av Nazi-tysklands fremste forskere, vitenskapsmenn og ingeniører. En av dem er Dr. Voller, som nå er en av arkitektene bak Apollo-programmet (og en lett forkledd utgave av Wernher von Braun). Han er fortsatt fiksert på tanken om å få fatt i Antikythera-mekanismen, og siden Voller er en ivrig skapnazist er det lett å forestille seg hva han planlegger å gjøre med en potensiell tidsmaskin. Også på sporet etter denne skjebne-urskiven er Indys sarkastiske guddatter Helena (Phoebe Waller-Bridge), en moralsk fleksibel taskenspiller som har funnet sin egen Short Round-erstatning i den tenårige småtyven Teddy (Ethann Bergua-Isidore).

Hun lokker Indy ut på et siste eventyr, som tar dem til blant annet Marokko, Hellas, Sicilia og … helt andre steder. Siden tidens tann og historiens nådeløse gang er en så sentral del av historien blir Harrison Fords alder aldri noen belastning, og han er dessuten i så uforskammet bra fysisk form at han takler actionscenene uten store problemer (rent bortsatt fra en lei skulderskade på settet). Regissør James Mangold prøver så godt det går å iscenesette actionscenene med ekte stunts spilt inn på location, uten å strekke troverdigheten altfor langt hinsides bristepunktet. Ok, det er enkelte tilfeller der dataeffektene svikter og illusjonen brytes, men langt fra like brutalt som i «Kingdom of the Crystal Skull». Det er dessuten en stor ressurs at den 91-åringe mesteren John Williams har vendt tilbake for å komponere nok et bombastisk musikkspor, og Mangolds faste filmfotograf Phedon Papamichael gjør sitt beste for å emulere den visuelle stilen til salige Douglas Slocombe (som sto bak kamera på de tre første «Indiana Jones»-filmene).

[ Les sakene og se bildene fra Tons of Rock (+) ]

Ideen om potensielle tidsreiser åpner opp en uendelighet av muligheter og fallgruver; i en vrien balansegang mellom å innfri forventninger og unngå usaklige absurditeter. Mens George Lucas og Steven Spielberg trolig ville ha gått totalt over bord med dette konseptet, er Mangold påpasselig med å beherske seg og stålfokusert på å unngå å deise rett ned i gruvesjaktene. Til tider kanskje mer enn filmen har godt av, noe vi neppe kan snakk høyt om uten å snuble over i spoilersonen. Slutten føles en smule underholdende (og er ifølge enkelte kilder et resultat av en del bearbeiding under etterarbeidet, samt en ekstra innspillingsrunde med nye scener), men gir i det minste Indiana Jones en hjertevarm avslutning i en film som ellers føles litt kald, kalkulert og distansert.

Det står slett ikke på Harrison Ford, som er veldig tilstedeværende og opplagt – men hans antagonistiske kjemi med Phoebe Waller-Bridge klaffer aldri helt, og mangler de små øyeblikkene der vi får en følelse av at de faktisk trives i hverandres selskap. Man sitter igjen med en klar fornemmelse av at noe sentralt er fraværende her; kanskje Spielbergs unike evne til å mane fram det som på godt norsk kalles «sense of wonder».

[ Wes Andersons «Asteroid City» er sjarmerende, småmorsom og særegen ]

Der James Mangold er en dyktig håndverker og imitator, var Spielberg i sin høytid en ekte kunster; med en unik evne til å feste drømmer på lerretet. Noe så uhåndgripelig som filmmagi lar seg dessverre ikke gjenskape på kommando, uansett hvor mye som står på spill. Så, nei. «Dial of Destiny» er ikke en kilde til den samme frydefulle begeistringen som den originale trilogien og vil neppe gjenstå som en tidløs klassiker. Men er i det minste et respektfullt siste farvel til en av filmhistoriens mest ikoniske eventyrere. Som Indiana Jones selv engang sa: «It’s not the years, honey. It’s the mileage».