Iggy Pop: Gudfar med livslyst og Tons of sjarm

---

5

KONSERT

Iggy Pop

Tons of Rock, lørdag

---

Punkrockens fremste gudfar er ute på en turné det har gått gjetord om lenge. Men selv høye forventninger ble gjort til skamme av en artist som er i bedre form enn vi har sett han på mange år. Det sier ikke så rent lite. Han spilte midt på blanke ettermiddagen på Tons of Rock, og det skulle vise seg å være en gullbillett til en gedigen opplevelse også publikumsmessig.

Konserten introduseres med «Rune», en instrumental ledet av Iggys turnégitarist Sarah Lipstate, eller Noveller som multikunstneren kaller musikkprosjektet sitt. Det er en effektiv stemningsskaper som gjør at det hele braker naturlig løs når Iggy Pop vrikker seg inn på scenen med «Five Foot One» fra albumet «New Values», et av hans aller beste i en katalog som mildt sagt må kalles brokete. Slett ikke alle derfra er representert på konserten.

Så sent som i år slapp han sin siste plate, «Every Loser», som imidlertid var et overraskende høydepunkt etter noen merkelige år hvor Iggy så ut til å dyrke sin andre store lidenskap, fransk poesi og et vennskap med forfatteren Michel Houellebecq som resulterte i den nydelige dokumentarfilmen «To Stay Alive: A Method». Og det er akkurat det det koker ned til med Iggy Pop. Å overleve. Som punkgudfar, kunstner og menneske. På Tons of Rock viste han hvordan med en innlevelse i eget liv og egen iscenesettelse som får deg til å lure på om han gjorde som Robert Johnson, solgte sjela si til djevelen i et veikryss. Han valgte i så fall ikke gitaren i bytte, men evig ungdom.

[ Ghost inn på idealtid på Tons of Rock (+) ]

Han overlevde et av verdens mest innflytelsesrike band, The Stooges fra Ann Arbor i Michigan, som fra 1967 ga ut et lite knippe plater som foregrep punken. Notorisk småskalaberømt ikke minst for en psykotisk Iggy Pop i front, rullende i glasskår, dengende løs på publikum og seg selv, destruktiv inn til beinet. Bokstavelig talt. Myten har vokst og nå fyller han Ekebergsletta med mer folk enn det var på Ghost kvelden før. «Alle» skal se gudfaren av punk, og alle lepjer i seg spenningen og gleden som strømmer fra scenen.

Selv er mannen blitt 76 år, men hopper og danser på sin egen låghalte karismatiske måte som om verken alderen eller alt han har latt kroppen gjennomgå biter på han. Han er som et tørket og seigt fiskeskinn fylt av ren energi. Det er kropp, attityde og råskap fra innerst til ytterst, men selvsagt er det en kjerne av ren poesi inni det hele. En ujålete en sådan.

Den svarte vesten kastes allerede etter låt en, og den bare overkroppen viser jo at alderen biter fra seg, men bevegelsene og innstillingen er ikke videre preget. «Vil dere se rumpa mi?», truer han med på et tidspunkt, men lar det være med forslaget. Musikalsk er han fullt på høyde med hva han var for både tjue og tretti år siden, og fyller et festivalsett med noen av sine egne største hits og mye fra The Stooges.

[ Tons of Rocks villeste konsert: Bildene fra Pantera (+) ]

Og apropos, tidligere i år var det nøyaktig 50 år siden «Raw Power» kom ut, den banebrytende, illsinte og overrumplende råtassen av et album som egentlig skulle vært Iggys solodebut. Av ulike årsaker ble det likevel innspilt med The Stooges-gutta etter at de egentlig hadde oppløst seg selv i en illeluktende dam av rus, frustrasjon og nag året før. «Raw Power»-innspillingen i seg selv har en vanvittig historie som inkluderer en heroisk redningsaksjon fra David Bowie etter at Iggy ødela det meste fra produsentstolen. Men lyden av uhellet ble også punkrockens framtid.

Tittellåten herfra, samt upolerte klassikere som «Gimme Danger», «I’m Sick Of You» og «Search And Destroy» er fortsatt med når Iggy Pop spiller live, som en stamme i en karriere og et konsertsett som er vanskelig å fatte femti år etter. Pluss på et lite tiår til, og Iggy har vært med i seks tiår av musikkhistorien, en punker mange år før punken fikk et navn, og en artist som alltid har vært tro til rockens kjerne.

Han sier det også selv idet han kvitterer for en helt overlegen versjon av «Raw Power»: «Dette er ekte rock ‘n’ roll, ikke noe sånn kommersielt skit. Det er the real fucking deal up your fucking ass». Poesien har alltid stått Iggy nærmest.

[ Kos, kaos og Tons of Rock. Se bildene fra de første dagene (+) ]

Det er en sannhet i det. Det ubehandla rå livsstykket som Iggy har mørnet over seksti år bak mikrofonen er ren rockepoesi, enten han deiser i gulvet eller stikker mikrofonen ned i buksa mens han gjør noen obskøne gester og gliser så rått at sola sprekker bak pariserhjulet på Ekebergsletta. Han lurer småironisk flørtende på om vi ville stanset om han var haikeren vår, og kjører i gang en rent ut lykkepilleversjon av «Passenger». Han trenger ikke engang begynne å synge fordi publikum svarer på haikespørsmålet hans ved å ta ballen fra første strofe. «I love you baby» smeller det fra Iggy, og han vinker og veiver og smiler og ler, og når han sier at han liker oss så tror vi han. De enorme sletta gir han en mottakelse av varme vi knapt har sett på Tons of Rock. Fra scenen svares det med tons of ren sjarm ispedd rå og øm humor og noen av verdenshistoriens største og viktigste punkrocklåter.

«Da jeg var i et band som het The Stooges og var veldig veldig ung, var dette favorittsangen min», sier han før «Sick of You». De var nok temmelig lei av hverandre i The Stooges, men ikke verre enn at de kom tilbake med et comeback for noen år siden med turné og to album. Men den delen av historien har ingenting å gjøre med det som skjer her og nå i Oslo.

Iggy Pop synger «Sick Of You» først sittende på monitoren på scenekanten, og med en nydelig og litt jazza trompet som drivkraft blir dette et innovativt høydepunkt, et som reflekterer spennvidden i Iggy indre liv når låten så skifter ham midtveis til noe av det råeste under hele konserten. Det skal sies at Iggy Pop har et uhyre godt band bak seg som både løfter han og kler han, som på «I Wanna Be Your Dog» som dundrer tungt og hardt utover sletta, mens en gyngende og dansende Iggy finner det for godt å rulle rundt på gulvet og lar Sarah Lipstate briljere med gitaren. Dette er punkrock fra i går, men med arrangementer som tar den inn i vår tid. Iggy er smart nok til å skjønne at selv om nostalgien hadde vært mer enn nok for de fleste foran scenen, har han alt å vinne på å levere et sett som både musikalsk og fysisk overgår alles forventninger.

«Search An destroy» er et skrik fra en gudfar som fortsatt gjør denne bedre enn noen av bandene som har adoptert den som coverlåt, og så er det klart for ekstranumrene. «Mass Destruction» er blåseig som bly. Mikken i buksa igjen mens han danser intuitivt til det tunge kompet, før det er tid for å kaste ankeret. Han gjør det med to Stooges-klassikere, «Down On The Street» og «Loose», begge fra «Fun House». Og han takker for det han mener er en unik kveld med å si at nå skal han føkke litt rundt, og slenger like godt inn kveldens overraskelse i tillegg, «Frenzy» fra det nye albumet. Og det ordet er egentlig ganske dekkende for fenomenet som traff Tons of Rock.