Ghost inn på idealtid på Tons of Rock

---

4

KONSERT

Ghost

Tons of Rock

---

Ghost er på toppen av byen og plutselig er det mer Tons of Pop enn Rock. Skrømtet fra Småland i Sverige maner til en fest av en helt annen verden, en ganske mørk og gotisk en, men før den helt rekker å ta av så er det slutt. Ghost-gravølet føles så altfor kort med bare 75 minutters konsert inn mot teppefall. Det er da også et noe avkortet festivalsett, hvor høydepunktene naturlig får plassen. Men vi skjønner ikke helt at det er over idet de smeller av «Square Hammer» som siste partylåt og det fortsatt er tjue minutter igjen før musikken må slås av på sletta. Det var som om de løp ville bli målt på idealtid. Ghost piska inn på rekordtid for å kompensere for at for eksempel Guns N’ Roses sprakk på tidsskjema onsdag? Eller skulle de rekke hjem til en svensk midsommar?

Uansett var fredagen på Tons of Rock, selveste sankthansaften i «Nårje», en dag da høydepunktene sto i kø før Ghost kom på scenen som aller siste band. I timene før rev et gjenopplivet Pantera Ekebergsletta i filler med en energi som ikke lignet noe annet. Franske Gojira slo nok publikumsrekorden på den mellomste Vampire-scenen like etter, og kvitterte med en intensitet som var rett og slett opprivende og slett ikke så mye svakere enn det Pantera leverte. I ettertid blir Ghost et ørlite antiklimaks om man sammenligner.

Men for all del, svenskene er et av klodens mest rutinerte band som leverer varene for fansen, men akkurat denne kvelden var det som at de – tross festivalens største scenerigg – glemte at et avsluttende festivalshow handler om mer enn å bare levere det forventede.

[ Tons of Rocks villeste konsert: Bildene fra Pantera (+) ]

Ghost er et av klodens største fenomenband, en bande småjævelfrø som bruker gothmetallens syntetiske stormannsgalskap til å utforske rockens grenser mot popen. Et maskeband som, hadde det ikke vært for noen uovertrufne musikalske kvaliteter, ville blitt satt i samme bås som alle de andre bandene som er mer kjent for å være maskerte enn å være musikere. Vokalistskikkelsen Papa Emeritus II ble «demaskert» etter en rettstvist i 2017, sånn at vi nå vet at det dreier seg om Tobias Forge, men det løshundaktige kobbelet av «ghouls» som utgjør de øvrige medlemmene, er fortsatt identitetsløse.

De kommer til Tons of Rock med en scenerigg som visstnok skal være større enn den Iron Maiden reiser rundt med. Og de tar hele sletta i bruk med glovarm pyro også fra de høye lys- og høyttalermastene. Det har ellers aldri vært noe å si på selvtilliten til Ghost. Derfor kan de kjøre en nøkkellåt som «Rats» allerede som andre låt ut, og vi konstaterer at den uklanderlig kostymekledde Forge endelig har lagt igjen tøyrotta hjemme. Visst var det morsomt da han spradet rundt på scenen med kosedyrrotta, og det tok brodden av selvhøytideligheten, men det hjalp ikke akkurat på illusjonen om Ghost som et djevelsk spøkelsesband.

[ Tons of Rock og subkulturen som ble størst ]

De går tung ut med «Kaisarion», lyden er upåklagelig, krystallklar og «stor» der hvor vi blir stående. Så pøser de på med noen av sine største hits og en og annen nyere låt, som «Spillways» fra sisteskiva «Impera». «Cirice» er obligatorisk, men noe tam, før så «Hunters Moon» kommer som hard og metallpiskende befrielse med et blytungt komp som bygger opp under allsangen. Det er på låter som denne at det blir klar Hvordan Ghost skiller vannene. De som liker Ghost virkelig elsker dem. De som misliker dem greier rett og slett ikke å forstå hva det handler om. Ghost er et konsept som man kjøper eller ikke. En viss sans for humor er en forutsetning.

Ghost skulle blitt et punktum som fikk Tons of Rock-sletta over byen til å tilte. Det ble det nesten, og det er ingenting å si på publikumsinnsatsen, men det pussige er at bandet roter seg litt bort i det være seg uforklarlige pauser eller de obligatoriske klesskiftene til Forge. Særlig i konsertens første halvdel. Så tar det seg opp med «Watcher in the sky» og Emeritus har funnet fram en av kveldens mange hatter. Denne låten har et av Ghosts feteste gitarriff, mens Tobias Forge forretter det hele ned en så stilisert innlevelse at man kan bare lure på hvorvidt han noensinne mister fatningen også uten liksminke.

Låten «Rituals» er en av dem som ser ut til å være borte fra denne kveldens kjøreplan, men ritualer blir det uansett når «Papa» ikler seg pave-mitraen for «Year Zero». Nå tar det fyr på både scenen og blant publikum. Den er en av flere Ghost-låter som er uforskammet heftig i sitt gotiske og pop-sakrale publikumsfrieri, og det store «vi» bare elsker det. Mektig som en fyrstelig rekviemmesse, og så overdrevent som bare hyperprodusert svensk popmusikk kan bli. Putt fanden inn i denne nøtta samtidig, og du skjønner hvorfor Ghost er blitt så store.

[ Kos, kaos og Tons of Rock. Se bildene fra de første dagene (+) ]

Det drar seg til på Ekebergsletta. Nytt kostymeskift, nå til hvit Nihil-pavekappe og tilhørende mitra, før dette «anonyme» spøkelset trår til med saksofonsoloen. Etter «Miasma» er vi så inne i allsangkvelden igjen med «Mary On A Cross», en poplåt så god som noen, og som i Ghosts mørnede versjon blir i øret på veien hjem. Men først går gutta på sletta i knestående til «Mummy Dust», en av Ghosts beste låter med et heftig og tungt groove og nok av finesser til at luftgitarene fiskes ut av fra de imaginære tenårene. Forge synger «Mummy Dust» fra bunnen av drøvelen, noe som bidrar til låtens grove grunntone. «Følte dere den?», spør Forge, før han igjen begynner på noen halvfraser om trivselen på Tons of Rock som viser at en av rockens største iscenesettere også er en av rockens verste småpratere, med et uant arsenal av nada.

Konserten er på hell, men nå skal han absolutt prate om ingenting i stedet for å sette i gang de siste nødvendige låtene som skal gi oss mot til å gå mot shuttlebuss-køene. Først «Kiss the Go-Goat», før «Dance Macabre» kommer i en helt herlig versjon. Og så finalen, som føles litt ute av det blå der og da. «»Square Hammer» er og blir Ghosts og Jönköpings aller fremste eksportvare. Den holder mål og vel så det, og redder nårjesbesøket for et band som med travelt utgangspunkt lot rutinen diktere akkurat denne kvelden.