---
5
KONSERT
Van Morrison
OverOslo, Grefsenkollen
---
Hver dag ser jeg opp på Grefsenkollen fra der jeg bor, jeg går turer opp dit en gang i uka, men nå står sannelig Van Morrison der og synger! Egentlig er det ikke til å tro. En av dem jeg har hørt mest på de siste 50 årene, og som aldri slutter å forundre. Og som på tross av sitt rykte som verdens gretneste gamle gubbe igjen og igjen leverer forrykende liveshow. Så også her.
Van Morrison har en lang og god festivalhistorie i Oslo og omegn, fra et første besøk på Kalvøya i 1973, videre til fire ganger på Norwegian Wood før han nå har nådd toppen – også bokstavelig talt, med OverOslo på Grefsenkollen. Siden sist har han prioritert festivaler i Bergen, Trondheim, Notodden, Kongsberg og Molde. Han spiller og spiller, det skal han ha. Og er fortsatt i storform når han vil.
Van Morrison skal ikke beskyldes for publikumsfrieri. Jeg har riktignok sett ham i godt humør flere ganger enn ikke, men noen ganger har det vært vanskelig å forstå hvorfor han holder på å holde på. Han ble i alle fall gretnere en noen gang da pandemien ga musikere yrkesforbud, noe som resulterte i sang etter sang om myndighetenes angivelige unnfallenhet.
I vinter ga han ut det langt lystigere albumet «Moving On Skiffle», der han hyller musikken han hørte på i sin ungdom i overgangen fra 50- til 60-tallet. Alle sangene på konserten er hentet fra denne plata. Heldigvis er det et utmerket, og svært livlig album. Men mange kunne nok tenke seg å få høres sanger som «Gloria», «Brown Eyed Girl», Moondance» eller «Into The Mystic» når Van Morrison endelig er i byen igjen. Den siste av disse spilte Bob Dylan på en konsert i Spania forleden, så det er jo ikke noe i veien med disse sangene, selv om de begynner å bli gamle.
Van Morrison kommer på scenen med velkjent autoritet, med «Steam Line Train». Vi hører med en gang at stemmen er så sterk som det går an å forlange. Munnspillet er... akseptabelt. Han har med seg sju kvinner og menn i et fremragede band. Som så ofte før med Van Morrison er det også en fornøyelse å høre lydbildet. De spiller med en elskelig løs stemning som står seg godt til dette repertoaret. Gjennomprogrammerte sceneshow er det nok av ellers på festivalene. Trivselsfaktoren kommer til å være høy hele veien.
[ OverOslo onsdag: Heit kveld høyt over byen ]
Skiffle var den britiske betegnelsen på sang og musikk med utspring i amerikansk folkesang, country og blues fra første halvdel av forrige århundre. Først framført av det amerikanerne kalte jug bands, siden mangelen på ordentlige instrumenter fikk folk til å spille på flasker, blikkbokser, bass av kosteskaft med ei snor ned i en sinkbalje, og vaskebrett som rytmeinstrument. Det sier seg selv at dette er livlige greier, selv om de fleste instrumentene i bandet nå er dyre nok.
Det er en umiskjennelig Van The Man-versjon av dette repertoaret vi får høre. Og det er mange kjente sanger i settet, selv om han ikke har laget dem selv. I den tredje av dem er han allerede over i countrydelen av dette repertoaret, med den gamle Jim Reeves- favoritten «Yonder Comes A Sucker». Like etter kommer «I’m So Lonesome I Coud Cry av Hank Williams». Folkelig nok, skulle jeg mene.
Et av høydepunktene på fredagskvelden blir «Mama Don’t Allow». I Norge best kjent som «Mamma vi’kke ha» med Christiana Fusel & Blaagress. Hos Morrison blir den til «Gov Don’t Allow», som i government, en protest mot styringsverket som ikke ville la ham utfolde seg på konserter i et par års tid. På begge språk var den opprinnelig en tekst om foreldregenerasjonen som ikke vil ha noe av den livlige, støyende nye musikken. På Grefsenkollen er det nå foreldregenerasjonen, for ikke å snakke om besteforeldregenerasjonen, som rocker i takt med musikken. Hvert av instrumentene i bandet får sitt eget vers, med en egen solo, og spesielt den på vaskebrett slår godt an.
Artisten tar fram saksofonen i «Greenback Dollar», og får god respons på soloen sin. Enda mer mer Hank Williams, og enda mer saksofon blir det i «Cold Cold Heart», som høres veldig bra ut her.
[ Slik blir festivalsommeren 2023 ]
Gode, gamle «Cotton Fields» blir like godt mottatt som noen av hans egne sanger ville gjort. Men aller finest er det kanskje mot slutten i folkevisa «Green Green Rocky Road», som på samme måte som på albumet blir en lang, herlig Morrison-meditasjon som skaper en helt egen stemning.
Van Morrison takker for seg og går av scenen, og da er han ofte i bilen på vei til byen før bandet har avsluttet. Bare at han her kommer inn igjen for «Worried Man Blues», som er langt mer entusiastisk enn tittelen antyder. Når han takker for seg får bandet fortsette for seg selv i fem minutter, og når de til slutt må gi seg får de også den rungende applausen de fortjener.
Alderen tar oss alle, og Van Morrison (77) hadde bedt arrangørene om å slippe å avslutte kvelden rundt midnatt. Derfor fikk CC Cowboys spille inn i skumringen, og de lot ikke være å by på «Synder i sommersol» og sine andre største favoritter. Før Van Morrison fikk vi høre Anastacia på hovedscenen og Nik Kershaw på den mindre skogsscenen. Anastacia lot ikke sjansen gå fra seg til å spille «I’m Outta Love». Det skulle også bare mangle om ikke Kershaw sang «The Riddle», «I Won’t Let The Sun Go Down On Me» og «Wouldn’t It Be Good», noen av de mest spilte sangene på norsk radio.
I motsetning til Van Morrison gir disse artistene publikum det de vil ha. Van Morrison gjør akkurat som han vil. Der er også litt av forklaringen på hans unike posisjon.