---
Van Morrison
Moving On Skiffle
Exile/Universal
---
---
Willie Nelson
I Don’t Know A Thing About Love
Legacy/Sony
---
«De gamle er eldst» er et uttrykk som er ment å understreke at de eldste også fortsatt er best. Dette er nok ofte en overdrivelse, men når det kommer til Willie Nelson (89) og Van Morrison (77) viser de i alle fall et pågangsmot og en utholdenhet som langt yngre krefter bare kan misunne dem. Da Willie Nelson ga ut sine første plater var John F. Kennedy nettopp valgt til president i USA. Da Van Morrison etter noen suksessrike år med gruppa Them ga ut det mesterlige soloalbumet «Astral Weeks» i 1968 satte Bob Beamon en fantastisk verdensrekord i lengdehopp med 8.90. Kommentatoren Knut Bjørnsen utbrøt forbauset at «dette skulle ikke skjedd før i neste århundre». Snart et kvart århundre inn i dette omtalte neste århundret er Van Morrison her som en av de beste som finnes. Ingen av OL-vinnerne fra 1968 har markert seg like sterkt i senere år. Jeg slutter aldri å forundre meg over hvor lenge det går an å holde det gående med dette som en gang ble ansett som et ungdomsopprør. Gi barna musikk før idretten tar dem!
Jeg har av personlige grunner filosofert mye rundt dette med «hold på å holde på» i det siste. Å fortsette med det man har viet livet sitt til, som man ikke klarer å gi seg med, selv om yngre krefter tar over initiativet. Bob Dylan er klar for over 30 nye konserter i vår, i Japan og nedover i Europa. John Fogerty (77) legger ut på en turné som feirer at han endelig eier rettigheten til sine gamle sanger fra tida med Creedence Clearwater Revival, og bruker for første gang også navnet til sin gamle gruppe på plakatene sine. Van Morrison har allerede gjort unna 10 konserter i år, og har foreløpig over 30 til på programmet, inkludert en opptreden på OverOslo-festivalen 16. juni. Willie Nelson har også annonsert over 30 opptredener det nærmeste halvåret. På 90-årsdagen sin, 29. april, står han på scenen i Hollywood Bowl.
[ 1973: 50-årsjubileum for mange av de største i popmusikken ]
Magasinet Texas Monthly har regnet ut at det nye «I Don’t Know A Thing About Love» er Nelsons 150. album, og har i sakens anledning rangert alle sammen. Andre regnemåter ender med at det er hans 73. studioalbum i rekken. Det mest imponerende er at utgivelsestakten har økt i det nye århundret, etter at han nådde det som er alminnelig pensjonsalder. I løpet av disse 23 årene har han gitt ut 27 album. Fem av disse har kommet de siste tre årene. Det forrige, «A Beautiful Time», fikk nettopp Grammyprisen for fjorårets beste countryalbum. Samtidig var han nominert for beste gospelalbum for «The Willie Nelson Family» som kom ut fem måneder før.
Willie Nelson var villig med på å være PR-figur for covid-vaksinering for to år siden. De to platene Van Morrisons ga ut under pandemien var derimot sterkt preget av innbitt motstand mot både vaksiner og restriksjoner. Ikke skyld på alderen for dette, den samme holdningen rammet mange yngre også. Noen av oss kunne ønske at han hadde brukt energien og besluttsomheten mer konstruktivt, men han utnyttet i alle fall tida godt, siden han kom med 43 nye sanger i løpet av disse to årene. Ganske gode også, mange av dem.
Nå er Van Morrison og Willie Nelson aktuelle med hvert sitt album samtidig. Begge hyller musikken de falt pladask for i langt yngre år. For Van Morrison hander dette om å gå tilbake til skiffle. Den britiske betegnelsen på sang og musikk med utspring i amerikansk folkesang, country og blues fra første halvdel av forrige århundre. Først framført av det amerikanerne kalte jug bands, siden mangelen på ordentlige instrumenter fikk folk til å spille på flasker, blikkbokser, bass av kosteskaft med ei snor ned i en sinkbalje, og vaskebrett som rytmeinstrument.
[ Den store countryhistorien som TV-serie ]
I Storbritannia ble skifflekongen Lonnie Donegang en av de største popstjernene på 50-tallet. Han slo gjennom med Lead Bellys «Rock Island Line» i 1955, og fulgte på med 31 hits de neste fem årene, med «Cumberland Gap», «Gamblin’ Man» og «My Old Man’s A Dustman» som førsteplasser. En av gruppene som var sterkt inspirert av Donegans skiffle var Liverpools The Quarrymen, med John Lennon, Paul McCartney og George Harrison. De gled mer over i reinspikka rock and roll etter hvert, fant sin egen stil også, skiftet navn, The Beatles tror jeg det var, og derved var det plutselig slutt for Donegan og de andre skiffleheltene. Takk for hjelpa, liksom.
Van Morrison forteller i forbindelse med utgivelsen at han startet sitt første skiffleband mens han fortsatt gikk på skolen. Vaskebrett der også, og bass laget av en tekiste. Han var godt kjent med sangene til Lead Belly og andre amerikanske veteraner, men da han fikk høre Lonnie Donegan skjønte at denne musikken hadde sin plass i hans verden også. I 2000 ga han ut albumet «The Skiffle Sessions – Live In Belfast», sammen med selveste Lonnie Donegan og Chris Barber – sistnevnte også en britisk skifflepionér, som senere ble en ledende jazzmusiker. På dette opptaket går det flere ganger av å høre en Van Morrison som ler i pur glede.
Van Morrison tar disse sangene inn i sin egen verden nå, med de velspilte rhythm and blues-arrangementene han er mest kjent for, og et svært kompetent band. Noe i samme gate som Bruce Springsteen gjorde med sine «Seeger Sessions», med sanger fra den samme tradisjonen. Men han gjør også tradisjonelle «Green Rocky Road» til en ni minutter lang meditasjon som bare Van The Man kan få til.
Van Morrison fornekter seg ikke som agitator her heller. En av sangene han tar for seg er «Mama Don’t Allow», som er kjent i Norge med Christiana Fusel & Blaagress som «Mamma vi’kke ha». På begge språk en tekst om foreldregenerasjonen som ikke vil ha noe av den livlige, støyende nye musikken. Hos Morrison blir den til «Gov Don’t Allow», som i government, en protest mot styringsverket som ikke ville la ham (eller noen andre) utfolde seg på konserter i et par års tid.
Flere av sangene er godt kjente fra countrytradisjonen, som «Yonder Comes A Sucker» (Jim Reeves), «I’m Movin’ On» (Hank Snow), «I’m So Lonesome I Coud Cry (Hank Williams) og «Oh Lonesome Me» (Don Gibson). – Men er det skiffle, kan vi alltids spørre om noen av disse. God musikk er det uansett.
I 2021 ga Van Morrison ut albumet «Three Chords And The Truth» – tre grep og sannheten. Dette mottoet var det countrymusikeren Howard Harlan som kom på en gang i veldig gamle dager, og derved har vi etablert en elegant (synes jeg selv) overgang til neste plate. På sitt nye album «I Don’t Know A Thing About Love» synger Willie Nelson gamle sanger av Howard Harlan.
Harlan er nok ikke et allment kjent navn på våre kanter. Selv var han bare artist i begrenset omfang, men sangene han skrev var det nok av andre som ville ta seg av. Blant dem som ikke er med i Willie Nelsons versjoner er glansnummer fra «I Fall To Pieces» (Patsy Cline i 1961) til «Why Not Me» (The Judds i 1994). Nelson åpner sin hyllest med «Tiger By The Tail» en av de mest spilte countrysangene i Norge på 60-tallet, i versjonen til Buck Owens.
[ Thin Lizzy: Rocken på sitt mest levende ]
Sangene har vist sin holdbarhet gjennom alle tider, men Nelson forteller at han ville framføre dem som honkytonk fra 60-tallet. Nelson kler denne stilen perfekt, stemmen er elskelig flott, og fortsatt tar han seg tid til å spille noen soloer på nylonstrengene til sin faste følgesvenn, gitaren Trigger. «Tiger By The Tail» er et av de mer lystige glansnumrene fra Harlands penn, men de fleste sangene er på den lengselsfulle, forlatte siden som nærmest definerer countrymusikken.
Nelsons gjør også «The Chokin’ Kind», som var en nr. 1 soulhit for Joe Simon i 1969, og «Streets Of Baltimore», som vi fra før kjenner fra andre countrylegender som Bobby Bare og Gram Parsons. Van Morrison og Willie Nelson har med dette gitt ut to av de fineste albumene det går an å høre denne våren.
