Storslagent i blått og gult på Blaafarveværket

---

KUNST

«National­museum i Stockholm på Blaafarveværket»

Blaafarveværket, Åmot i Modum

Til 24. september

---

BLAAFARVEVÆRKET (Dagsavisen): Blaafarveværket gjør mer av det de er gode på: I år er sommerutstillingen malerier fra det gjenåpnede Nationalmuseum i Stockholm. Utstillingen bekrefter at Blaa (som de kaller seg på nett) vet hvordan de skal presentere norsk og nordisk gullalderkunst. Blaafarveværkets utstillinger viser kunst folk flest liker, gjenkjenner og kan forstå. Men kunsten problematiseres ikke. Slik sett er alt ved det vante, trygt og godt.

Blaafarveværket viser også at de har fulgt med i timen ved å vise elleve kvinner av 39 kunstnere. Det er imponerende når utstillingens 35-årige tidshorisont strekker seg fra 1876 til 1911. Men det er ikke like imponerende når vi ser at kvinnene bare er representert med 15 av 70 utstilte verk. Forholdsmessig er mennenes kunst tillagt større vekt, selv om maleriene til flere kvinner setter seg fast i minnet av utstillingen.

For snart fem år siden gjenåpnet det svenske Nationalmuseum etter en langvarig renovering. Museet holder fortsatt til i den staselige bygningen fra 1866, vis-á-vis Stockholm slott. Bygget er oppgradert, men den historiske verdigheten er vel ivaretatt. Like fullt får man følelsen av å oppleve noe nytt når man kommer inn i museet. Samlingspresentasjonen er oppgradert og utvidet, vinduer er åpnet opp, og interiøret har fått tilbake sterke, originale farger. Det er blitt en lys og frisk opplevelse.

[ Vestfossen Kunstlaboratorium har stått på barrikadene for samtidskunsten i 20 år (+) ]

Det kunne de latt seg inspirere av på Blaafarveværket. De har malt veggene i ulike farger, men utvalg, opphenging og presentasjon er som vi er vant til. Rommene er like små, mørke og lave under taket som vi kjenner dem. Det skal ikke mange besøkende til før rommene oppleves som for fulle. Presentasjonen er tradisjonell og konvensjonell: Maleriene henger pyntelig på rekke og rad. Bortsett fra ett stort maleri av Bruno Liljefors er det ingen ting som markeres eller skiller seg ut.

[ Louise Bourgeois møtte aldri Edvard Munch. Men nå skjer det (+) ]

Årets utstilling viser hovedsakelig svenske kunstnere, men utvalget inkluderer også danske og norske malere. Ved siden av kvinneandelen er det enkelte overraskelser, som et godt maleri av August Strindberg og et impresjonistisk landskap av Eugène Jansson. Utstillingens skandinaviske utvalg rommer interessante konstellasjoner. Men veggteksten forteller lite. Den fremstår mer som en takknemlighetstale fra Nationalmuseums utstillingsdirektør. Du må kjøpe katalogen for å få en fortelling om den historiske sammenhengen kunsten springer ut fra. To innledende essay gir litt perspektiv, men tekstene om kunstnerne er korte og faktaorienterte.

I utstillingen nøyer Blaafarveværket seg med å vise frem kunsten. Man forteller ikke hvorfor man har valgt akkurat disse bildene, og man forklarer ikke hvilke sammenhenger, eller motsetninger, publikum kan se etter. Utstillingen tilbyr bare visuell nytelse uten noen sammenknyttende fortelling. Opplevelsen forstyrres av utstillingsbygningens fysiske rammer. Det er det kanskje på tide å gjøre noe med?

Blaafarveværket har gjort det samme mer eller mindre kontinuerlig i 45 år. Det store jubileet ble unnagjort i 2018. Da var det 50 år siden Tone og Kjell Steinsvik startet arbeidet med å redde Blaafarveværket i Modum. Det tok ti år før anlegget var ferdig for den første utstillingen. Den 45 år lange rekken med utstillinger ble startet med Christian Skredsvig i 1978.

For rundt ti år siden forsøkte Blaafarveværket seg med flere fine utstillinger der de satte ny og eldre kunst sammen. I 2002 hadde de stor suksess da Ida Lorentzen laget sine tolkninger av interiørene i direktørboligen på Nyfossum. Bortsett fra det har de i all hovedsak vist norsk og nordisk gullalderkunst fra alle mulige synsvinkler. De store navnene har paradert gjennom sommerutstillingene. Mange av dem som inngår i årets utstilling har vært vist i separatutstillinger tidligere, som Carl Larsson i 1989, Anders Zorn i 1990, Bruno Liljefors i 1991, og Carl Fredrik Hill i 2002.

Etter seks år med utstillinger, i juni 1984, sa Tone Sinding Steinsvik til Verdens Gang at «Blaafarveværket skal aldri bli ferdig, det skal alltid skje noe nytt her». Det har de greid, men årets utstilling kunne like gjerne vært arrangert for 45 år siden. Publikum strømmer fortsatt til Blaafarveværket. Det vakre anlegget med den imponerende Haugfossen i sentrum er en turistattraksjon. Det store spørsmålet er om kunsten er blitt en stadig mindre del av publikums grunn for å oppsøke verket?

[ Øyvind Berg gir oss «Sommeren med Balder» til glede og ettertanke (+) ]

Hvis Blaa skal overleve som en kunstinstitusjon man må besøke, bør det skje noe med både utstillingenes innhold og de fysiske rammene. Konkurransen er blitt mye hardere. Publikums forventninger er blitt mye større. Da holder det ikke å presentere mer av det samme. Blaafarveværket trenger både en ny utstillingsbygning og en vitalisering av utstillingene. Interiøret i dagens bygg setter store begrensninger på hva man kan vise: Det er lavt under taket, rommene er små, og tilgjengeligheten er ikke av de beste. Det er installert en heis, men trappen mellom de to etasjene er både bratt og smal. Anlegget har mer enn nok plass til et nytt bygg for hovedutstillingen. Et nybygg vil gjøre Blaafarveværket mer attraktivt.

Blaafarveværket er en privat stiftelse med begrensede, økonomiske ressurser. Skal de få til en fornyelse med et nytt bygg, må antagelig staten komme på banen. I dagens situasjon er det lite sannsynlig at myndighetene vil fullfinansiere et nybygg. Så da må man finne private bidragsytere. Det er en utfordring.

Det er mange grunner til å ønske at Blaa skal overleve som kunstinstitusjon i 50 år til. Da trengs det, i tillegg til en ny utstillingsbygning, en fornyelse også med hensyn til de valg man gjør med utstillingenes innhold. Dagens kurator gjør en utmerket jobb ut fra de forutsetninger han har, men institusjonen trenger nye utstillingsideer som kan supplere og utfordre de historiske presentasjonene. Det er veldig mye fin kunst i årets hovedutstilling på Blaafarveværket. Men slik kulturlivet har utviklet seg, er det ikke nok. Institusjonen trenger fornyelse.

[ Tok hevn på læreren: – En av de få levende karakterene jeg har misbrukt (+) ]