Tid for misantropi

---

4

TEATER

«Misantropen»

Av Molière

Regi: Johannes Holmen Dahl

Med Isak Holmen Sørensen, Sunniva Du Mond Nordal, Jo Saberniak, Emma Caroline Deichmann, Fabian Heidelberg Lunde, Maria Pontén, Christian Eidem

Trøndelag Teater

---

TRONDHEIM (Dagsavisen): «Du vil kje sakne det du forlét/For eg ska kysse so jesus gret» heter det hos Stein Torleif Bjella. Hva har så det med «Misantropen» å gjøre? Ganske mye, skal det vise seg, for til syvende og sist handler også den om å forlate det man kjenner i favør for det ukjente. Men som hos Bjella kan snart også selveste misantropen, Alceste, underskrive på at «Romantikken gjer meg sjuk».

Bjellas vise spiller en faktisk rolle i «Misantropen» på Trøndelag Teater, med Johannes Holmen Dahl på regi. Få teaterløft de senere årene har fått så unison hyllest fra så vel publikum som kritikere og bransje for øvrig, som Dahl fikk for «Tid for glede» på Det Norske Teatret. For den som ser mye teater er Dahls signatur etter hvert tydelig, selv om den gir seg ulike utslag. På Nationaltheatret så vi en nydelig «Jorbærstedet» med Sverre Anker Ousdal tilbake på scenen etter mange år. Den var skodd over samme lest som blant annet «Lang dags ferd mot natt» Trøndelag Teater (2019). Når han nå vender tilbake til Trondheim med «Misantropen», har den svært mange likheter med Arne Lygre-oppsetningen «Tid for glede». Likevel føles det ikke som at han kopier seg selv.

Det vil alltid stilles spørsmål rundt grenseoppgangen mellom utvikling og gjentakelse. Innen teatret som i kunsten for øvrig vil det alltid ligge et krav til stadig fornyelse, men ofte ligger verdien også i perfeksjonering av uttrykk og virkemidler. «Misantropen» står fram som et eksempel på sistnevnte. Dahl og hans faste kunstneriske team tar mange av ideene med seg fra oppsetningen av det nyskrevne «Tid for glede» til en bearbeidelse av en av scenehistoriens største klassikere, Molières komedie fra 1666, hvor André Bjerkes fine og rimstødige oversettelse til norsk er beholdt. Om Alceste som forakter alle mennesker og særlig sine venners dekadente og hyklerske omgangsform, og som ikke kan skjule at han frastøtes av overfladisk smiger.

[ «Eid av Oslo kommune»: Prinsessa ingen kunne målbinde (+) ]

Like lite kan han skjule forelskelsen til Paris’ midtpunkt, den omsvermede Célimène som holder alle sine beilere på gress ved å love hver og enkelt av dem at nettopp han (i denne versjonen også hun eller hen) er den egentlige utvalgte. Stykkets moral har vært gjenstand for diskusjon i over 350 år, hvor vektpunktet alltid tipper mellom publikums veksling mellom sympati for den forelskede Alceste og dissympati for menneskeforakteren Alceste.

Johannes Holmen Dahl viderefører her det «barokke» fra «Tid for glede» i samarbeid med scenograf og kostymedesigner Nia Damerell. Kjoler, parykker og uttrykk er til forveksling likt, kanskje noe enklere. Alf Lund Godbolts er igjen komponist og Peder Varkøy musiker på samme (type) orgel som i «Tid for glede». Og Eivind Myrens spillende lysdesign med enkle men monumentale lysrigger over den mørke og tomme scenen gjør sammen med bruk av scenerøyken et mektig inntrykk her også.

[ Når skuespiller Hildegunn Eggen velger å ta avskjed med scenen, gjør hun det på råeste vis (+) ]

Det er solid og visuelt blendende, og vi som syns vi har sett det før, kan likevel fryde oss over nyanser, ideer og de lett koreograferte bevegelsene på en tom, men her skråstilt og helt sirkulær scene som dreier svært sakte rundt. De som ikke så «Tid for glede» har til gjengjeld en helt ny opplevelse i vente. Det musikalske publikumsfrieriet i starten, til forveksling helt likt Nationaltheatrets «Jane Eyre», lar vi forbigå i stillhet og latter.

«Misantropen» kan kanskje kalles en antitese til Arne Lygres suksesstykke. Mens sistnevnte var fylt av såre undertoner, underfundig komikk og forventninger til det å finne tilbake til gleden i et samfunn preget av tungsinn – det hele forsterket av den da «avblåste» pandemien like før premieren – er Molières stykke et øyeblikksbilde av et kaldt og kynisk utbyttersamfunn hvor lykken som kjærligheten hadde dårlige kår. Vi er ikke fremmed for institusjonell kulde i dag heller, enten det gjelder innarbeidede maktstrukturer eller rent hykleri. Makt og penger er ikke ensbetydende med lykke. Men som komedie er «Misantropen» mindre håndgripelig.

Tekstens sentrale omdreiningspunkter virker litt irrelevante, og i lyset av å ønske seg lykken er den slett ikke livsbejaende om man ser bort fra spillet i det overfladiske sosietetslivet og Célimènes koketteri og magnetiske livsbegjær. Dahls utfordring blir resonanskassen, og sikkert avveininger rundt hvorvidt Molières tekst lar seg aktualisere i dag. Han gjør få forsøk, ikke minst gjennom teksten. Bjerkes rim og språklige kilevinker med flat hånd skaper øyeblikk av publikumsglede, men har vansker med å trenge dypere enn det.

Samtidig er det en lekker, komisk og monumental oppsetning. Isak Holmen Sørensen og Sunniva Du Mond Nordal er begge til fingerspissene utstuderte i rollene som henholdsvis Alceste og Célimène i spissen for et godt og lekende ensemble som utnytter scenens runddans i sin egen.

[ Kjersti Horns «Romeo og Julie»: En triumf a la Tarantino (+) ]

Musikken er gjennomgående illustrerende, og Godbolts komposisjoner utfylles med Georg Friedrich Händels stemningssettende «Alcina/act 2: Ah, mio cor» og litt mer lødige versjoner av nevnte Bjellas «Romantikken gjør meg sjuk» og Halvdan Sivertsen-visene «Venner» og «Hver gang vi møtes». Det er subtilt humoristisk.

Til slutt blir «Misantropen» enda et eksempel på at Johannes Holmen Dahl har et eget grep når det gjelder å gi klassikerne nye rom og nye fasonger. Slik blir «Misantropen» nok en saftig ingrediens i et visjonært scenekunstlaboratorium hvor han stadig finpusser ulike uttrykk innenfor samme sfære som både er besnærende og tøyelige. Da tåler vi en tekst fra 1600-tallet som i seg selv sakker bakut.